Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Knust glass"

Mobbet

Hennes første minne ved barnehjemmet, var da hun hadde sittet på sengen på det skitne rommet som hun delte med syv andre jenter. Hun var bare 5 år da. De andre jentene hadde vært utrolig slemme mot henne.

Novella er skrevet av Ariel

Mobbet

De hadde lugget og skubbet. Allerede i alderen mellom fem og syv var jentene slemme mot henne. Hun hadde løpt ut på rommet for å gjemme seg, hun trodde at ingen skulle finne henne der.

Hun hadde gråt fra seg og skulle til å gå ut, da hun hørte døren åpne seg. "Har du gråt fra deg nå?" Hun nikket og tørket bort tårene. Charles, en av barnehjemmets arbeidere, kom inn og satte seg ved sengen, den store kroppen hans kastet en stor skygge over henne der han sto i veien for vinduet. Glasset var sprukket etter at Oliver hadde kastet ballen på det. "Jeg beklager for at jeg ikke gjorde noe for å stanse de andre jentene i sted. Det er ikke meningen at du skal føle deg utenfor." Hun så opp på ansiktet hans med de store blåe øynene.

Det var noe rart ved ansiktet hans, en dyp lyst liksom. Det neste som skjedde var det verste, Charles lente seg mot henne og strøk henne over pannen, han begynte å kle av henne. "Du får ikke lov!" sa hun, men han brydde seg lite, eller ikke i det hele tatt. Han fortsatte og fortsatte. Men tilslutt ga han seg. "Du må ikke si noe om dette til noen!" hvisket han i øret hennes idet han reiste seg opp.

Det var lenge før hun fikk sove den natten. De andre jentene hadde kommet inn i rommet rundt 8 tiden og lo av at hun lå der. "Hvorfor var du ikke nede til kveldsmat?" hånte de. Hun kunne kjenne gråten i halsen. Hun lå og stirret ut gjennom det knuste vinduet, ute på det store treet som vokste i hagen som tilhørte barnehjemmet.

Dagene gikk, jentene plaget henne igjen, men hun torde ikke være på soverommet alene lenger. I stedet hadde hun gått ut på lekeplassen og gjemt seg blant guttene, de brydde seg lite om henne, så der følte hun at hun kunne blande inn i omgivelsene. Men idet hun skulle gå over lekeplassen, gled hun på gruset og skrapet opp både hender og knær. Hun kunne kjenne gråten i halsen igjen. Charles hadde sett henne falle, han kom løpende bort til henne. "Kom, skal jeg hjelpe deg vaske sårene." Sa han og løftet henne på beina. "Nei! Ikke du!" skrek hun til. "Slutt med tullet!" sa han og drog henne med inn i huset. Der hjalp han henne med sårene, så førte han henne ut til rommet hennes. "Kom nå, sett deg i fanget mitt!" Hun nølte. "Jeg vill ikke." "Hva?" "Jeg vill ikke." Svarte hun på nytt. Han slo henne, hardt over ansiktet. "Det er ikke om du vill eller ikke!" Nå rant tårene nedover kinnene hennes. Ville det aldri ta slutt?

Syv år har gått, livet har ikke forandret seg. Mange av barna ved barnehjemmet hadde blitt adoptert, men hvem ville ha ei jente så stygg som henne?

Også noen av de jentene som hadde plaget henne hadde blitt adoptert, men det hjalp ikke. De jentene som var blitt igjen hadde bare lært de nye jentene om hvor stygg og rar hun var. Det ville aldri ta slutt. Alt var der fremdeles, Charles, de slemme jentene, treet og henne. Hun var der hun og.

En kveld, etter de hadde lagt seg, og de andre jentene hadde sovnet, begynte det å regne. Hun lå og stirret ut gjennom det knuste vinduet, som ennå ikke var blitt byttet ut. Treet svaiet i vinden og reinen slo hardt mot vinduet. Hun reiste seg og gikk ut. Ut på lekeplassen, ut til det store treet. Ved roten stanset hun, hun frøs på føttene, det var kaldt. Hun nåde akkurat opp til det nederste grenen, og hun svingte seg opp på den. Treet svaiet voldsomt i vinden. Alle lysene var slukket inne i barnehjemmet. Opp, helt til toppen klatret hun. Hun så ned, hun kunne nesten ikke holde seg fast lenger, så hun slapp like greit taket i treet, og hun falt.

Lyset i barnehjemmet ble på slått, Charles skulle hente seg et glass melk. Han stod lenge på kjøkkenet. Idet han skulle gå igjen, gløttet han ut vinduet. Men han gikk videre, han gikk å la seg igjen og sovnet tvert. Han hadde ikke sett henne, ingen hadde noen gang sett henne.

Skrevet av Ariel

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?