Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Kjære mamma"

Vold (colourbox.com)
Vold

20 år er gått. 20 lange år siden jeg sist var i kontakt med deg. Dager, uker, år, og først nå tar jeg opp kontakten igjen. Hvorfor, spør du kanskje. Det vil du skjønne etter hvert.

Novella er skrevet av Siri

Vold (colourbox.com)
Vold

Det lyseblå gulvteppet gjorde det komfortabelt for kroppen min.

Ingen ryggstøtte som kunne gnage gjennom genseren, ingen tau som hindret bena i å dingle løst.

Skyldfølelsen og samvittigheten som krøllet seg sammen oppe i hodet ditt, og ga deg et forvrengt ansikt. Et forvrengt ansikt som viste intet annet enn smerte.

Jeg var ikke av typen som trodde på at tv og andre nymotens ting kunne føre til problemer.

Kanskje fordi de problemene jeg møtte på, ikke gjaldt fedme og konsentrasjon.

Tv-en hadde skurret, og kontrollen funket ikke. Bare noen timer før, hadde jeg skrudd av kassa, og lagt meg til å sove. Klokken var ikke mye, men jeg husker at akkurat den dagen hadde jeg følt meg uvel. Idet jeg var på vei inn i drømmeland, ble jeg vekket av et brøl jeg hadde hørt så altfor mange ganger før. En sterk kropp som dro meg opp av senga og ut i Tv-stua. En sterk kropp som slang den grå kontrollen inn i hånda mi og skrek at jeg måtte fikse det, få orden på både bildet og kontrollen. Det var jo jeg som hadde forårsaket dette, ettersom jeg hadde brukt det sist. Jeg trykket på knappene, og pep tilbake at dette ikke var min feil. Hadde jeg visst at det var bare begynnelsen på en lang preken jeg skulle få om at man ikke måtte kjefte på ens egne foreldre, hadde jeg vært stille. Men jeg visste ikke. Visste du, mamma?

Visste du at de neste timene mine skulle bli uutholdelige, kalde og vonde?

I så fall ignorerte du det. Du prøvde ikke å hjelpe. Det er ingen hjelp i et forvrengt ansikt, som signaliserer samvittighet. Ikke engang da du så det lynte i øynene hans, og han kommanderte meg ned kjellertrappa. Ikke engang dan han dro ut det svarte skinnbeltet av buksa, sendte det over ryggen min lik lyn som rir på hester, og senere over de allerede forslåtte bena. Du visste jo hva som skulle skje, for du hadde bådde hørt og opplevd før. Jeg undrer meg over den dag i dag, på hvorfor du ikke hentet popcorn og cola, fant deg en plass på forreste rekke og satte deg godt til rette. Det hadde vært bedre enn den ironien du viste. For du hjalp meg ikke, snille mamma.

Når kvelden kom, ropte han klarsignalet. Signalet som signaliserte at jeg hadde sonet min tid.

Vel oppe i Tv-stua, viste skjermen været for morgendagen. Værdamen pekte med manikyrfingrene, og snakket med sitt falske smil. Mens hun pekte på den gule solen, nynnet du på barnesangen "sol inne, sol ute". Jeg kommer aldri i hele mitt liv til å glemme den likegyldige mannsstemmen som trengte inn i melodien, og fortalte meg at batteriet hadde falt ut av kontrollen da den datt i gulvet. I hans øyne var problemet borte. Fullstendig borte.

Men det vil aldri merkene på kroppen min bli, mamma. Aldri fullstendig borte.

De neste dagene satt jeg for det meste på rommet mitt, alene. Det husker du kanskje?

Jeg stengte alt og alle ut av hodet mitt, skolen var ikke engang noe alternativ.

Du prøvde å friste med både det ene og det andre, men ikke det jeg faktisk ville ha.

Jeg vet du hadde dårlig samvittighet, og jeg vet at du var like redd som meg.

Men det at du faktisk var, og er, min mamma, gir deg et ansvar.

Noe jeg tror du innså et par måneder etterpå.

Pappa var på forretningsreise i Brussel, og skulle tilbringe de resterende to ukene av november der.

Kjøttkakene fra mormor hadde gått ned på høykant, og etter oppvasken husker jeg at jeg sèg ned på det lyseblå gulvteppet som gjorde det så komfortabelt for kroppen min. Ingen ryggstøtte som kunne gnage gjennom genseren, ingen tau som hindret bena i å dingle løst. Det var deilig, befriende. Det medfølende blikket i ansiktet ditt brant i min nakke. Filmen som hadde surret og gått i en time, stoppet. For et øyeblikks tid var det stille. Jeg husker du stotret fram et spørsmål om hvorfor jeg ikke ville sitte i sofaen. Du visste svaret godt selv, men jeg må innrømme at det var en god innledning på en samtale som kom til å bli alt annet enn flytende.

Jeg viste deg de ømme, røde arrene mine og de fargerike blåmerkene.

Brettet opp alt som kunne skjule mulige merker. Etter det, kan jeg ikke huske mer. Løgn. Jeg husker alt som om det var i går.

Du prøvde å fortrenge gråten, men mislyktes.

Du prøvde å ta tak rundt meg, klemme meg, men mislyktes. Du hadde prøvd å bli mamma, men du mislyktes. Jeg stilte deg et eneste, enkelt spørsmål. Jeg spurte om du elsket pappa. Og til det svarte du at du var glad i ham. Det var da sannheten inntraff, det gikk opp for meg. Du kom aldri til å forlate han, så lenge det var mulig.

Selv om jeg den dag i dag lever, er jeg samtidig borte.

Batteriet har falt ut av meg, rullet bort et eller annet sted langt unna. Et sted jeg aldri vil kunne finne på å lete. Jeg kommer til å straffe feil personer for akkurat det. Helt til jeg kanskje en dag finner det igjen, men da sitter jeg igjen helt alene, med mine arr og blåmerker.

I tillegg har jeg en samvittighet som gnager, for jeg forlot deg der alene, mamma.

Jeg lot deg være igjen. Og fram til jeg var 15, kan jeg huske at jeg var svært deprimert. Det fordi jeg måtte bo hjemme med en pappa som burde vært alene. Og etter jeg var 15, kan jeg huske at jeg var minst like deprimert. Deprimert fordi visste at jeg ikke trengte være der lenger, jeg kunne rømme, snike meg unna, dra vekk. Men det kunne ikke du. Idet jeg forlot det gale hus, forlot jeg også deg, en uskyldig innsatt i et fengsel din mann hadde laget til oss. Jeg måtte forlate min egen mor. Og uansett hvor ironiske og dumme valg du hadde tatt, så elsket jeg deg. Men, det var mn siste mulighet. Også min eneste. Og innerst inne vet jeg du forsto og aksepterte.

20 år er gått. 20 lange år siden jeg sist var i kontakt med deg. Dager, uker, år, og først nå tar jeg opp kontakten igjen. Har du skjønt hvorfor?

Fordi jeg elsker og savner deg, du, min eneste mamma.

Og fordi jeg venter på deg her i helvete.

"Helvete?" tenker du. Ja, du leste rett.

For pappa er kristen, pappa ber til Gud, og pappa kommer til himmelen.

Og aldri, aldri, om jeg vil se den mannen igjen.

MVH din datter,

Benedicte

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?