Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Hemmelighet"

jente i gresset (colourbox.com)
Jente i gresset

Hun så gresset klart og fint foran seg. Så tok hun noen skritt ut på det, for å få gresset til beføle de barbente bena hennes.

Novella er skrevet av Simon

jente i gresset (colourbox.com)
Jente i gresset

Hun stod så på gresset og kikket ut mot havet.

Solen var mellom fjellsprekkene og det var tydelig at den var på vei ned. Alt var så vakkert. Solnedgangen var der og fuglene som sang. Gresshoppene lagde lyder ved å skjære bena sine mot hverandre.

Hun ville nyte naturen Gud hadde skapt.

Hun mumlet noe som at dette var Guds kreative side. Hun fikk de villeste fantasier om alver og feer og alt som var tilhørende i fantasiland. Hun lukket øynene og hørte humlene summet rundt blomstene.

Hun syntes det var trist at dette var siste sjanse til å nyte den vakre delen av naturen.

Alt var på vei til å bli forferdelig, men hun brukte sjansen hun hadde. Øynene var fortsatt lukket da solen var på vei bort. Ildfluer begynte å våkne og de samlet seg rundt henne. Hun hørte en rar summing og hun åpnet øynene raskt. Så på fluene med store øyne. Hun var redd de skulle brenne henne, noe de ikke gjør. Men hun visste dette var siste sjanse til å se naturen.

Hun tok seg godt sammen og trakk på smilet da hun sa: "Fluer er ikke da ikke farlig."

De røde rosene var omringet av henne, og var formet segt som en liten oval runding, hvor hun stod i midten. Tulipanene var litt mer spredt. Blomstene lå så fint og vakkert. Sommeren var på vei ut av kalenderen. Hjertet slo hardere ved tanken. Tv-en fristet henne ikke. Hun prøvde å finne lukten som naturen ga slipp på istedet. Gresset ga en sterk, deilig lukt. Det var nyklippet. Nesen trakk lukten av noe annet også. Noe som prestekrager. Selv om prestekragene var på lang avstand så luktet hun dem. Grunnen til det var fordi det var en full hær av dem. Noe bråk som det pleide å være midt i sentrum hvor alle bilene tutet og kjørte foregikk ikke i nærheten her. Alt var på lang avstand. Til og med prestekragene.

Hun lo litt for seg selv. Men hun ble straks litt nølende. "Hvorfor må jeg dra?"

Hun utbrøt det og en tung tåre ville slippes fri. Hun prøvde å se på det optimistisk selv om det var rimelig vanskelig. Nå som hun hadde stått der ute i hagen 5 minutter, kom moren og sa at de nystekte pannekakene var ferdig. Hun gikk inn og spiste. Siden la hun seg rolig ned i sengen og sovnet.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?