Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Huset"

kniv
Kniv

Lise gikk inn i huset. Det var mørkt og døren smalt igjen bak henne.

- When you're down and lost

And you need a helping hand...

Novella er skrevet av Kristine

kniv
Kniv

...When you're down and lost

Along the way

Oh, just tell yourself

Ah, I'll be OK

Lise nynnet til en McFly sang hun nettopp hadde hørt.

- Dette er for dumt! Jeg gidder ikke! Hører dere?

Hun håpet at de skulle høre henne, samtidig som nysgjerrigheten tok over. Det var jo bare en dum lek.

- Genialt! La oss gå inn i et gammelt hus og leke barneleker! Hvem sin ide’ var det egentlig? Det var Jan sin, var det ikke? Du er så barnslig!

Hun gikk innover i gangen og tittet inn i hallen. Den var dekorert med drager og en stor lysekrone hengene midt i taket.

- WOW!

Lise gikk inn uten å tenke på de andre. Hun stelte seg under den store lysekronen og snurret rundt samtidig om hun merket seg veggene. De var gamle. Noen steder var det hull og noen steder var veggen helt perfekt bortsett fra fargemisshandling fra sola. Hun ble revet ut fra fantasien når hun hørte et dunk i etasjen over. Lise gikk opp trappen som slynget seg langs veggen. Der ble hun møtt av to rustninger med et spyd hver. Hun undersøkte rustningene før hun gikk for å finne ut av hva lyden var. I andre etasjen var det en slags veranda langs veggen, med mange dører bortover. Lise begynte å gå bortover. Hun hadde bestemt seg for å sjekke alle dørene, og så skulle hun gå. Hun åpnet den første døren og ble møtt av et hyl før hun datt i bakken av ren forskrekkelse.

- Idiot.

Det var Mari som hadde hoppet fram fra gjømmestedet sitt.

- Gikk det bra eller? Det var ikke meningen at du skulle bli så redd. Unnskyld.

- Det går bra. Var det du som dunket i gulvet?

- Nei. Jeg har ikke hørt noe. Må ha vært en av de andre.

- Ja.

De gikk bortover og lo av hverandres dårlige vitser. Jentene gikk inn i et rom lenger borte. Det var tydeligvis kjøkkenet. Det lå hvite laken over alle møblene bortsett fra et. Det var en ny slakterbenk. Benken var fuktig og rundt lå det store blodpytter.

- Hva tror du det er blod fra?

Lise merket at hun skalv i stemmen når hun spurte.

- Det er sikkert blod fra et menneske! Det er en sprø øksemorder som holder til her! Han springer rundt i skogen og tar med seg ungdommer og spenner dem fast i benken. Så tar han frem øks og flere forskjellige kniver! Også begynner han med å skjære i deg. Han begynner med tærne, først lilletåen og bortover til stortåen. Deretter den andre foten. Så er det hendene sin tur. Først...

- Jada. Jeg har skjønt poenget nå!

Jentene gikk for å lete etter de andre. Lise grøsset ved tanken på det Mari hadde sagt om en øksemorder.

Lise drar fingrene langs rekkverket og beundrer utkjæringene. Hun trekker fort til seg fingrene når hun kjenner noe fuktig

- Mari, se her.

Hun er redd. Hun har mer lyst til å snu og løpe hjem.

- Hva er det?

Mari snur seg og ser at Lise har trekt seg vekk fra kanten og peker på rekkverket. Mari går sakte mot det og drar to fingre over den fuktige flekken.

- Blod, sier hun. – Det er blod.

- Vi må finne guttene. Tenk om det har skjedd dem noe!

Lise kjente det bygde seg opp en klump i halsen

- Men hvor er de? Huset er stort.

Nå begynte Mari og bli nervøs også. Hun tenkte over det hun hadde sagt om øksemorderen, og måtte snu seg for og forsikre seg om at det ikke var noe der.

- Lise? Hva om det faktisk er noen andre her?

- Det er det ikke. Slutt og tenk på det. Har du med deg mobilen din?

- Ja, det har jeg. Jeg kan ringe Jan. Han har alltid med seg sin.

Mari ringer, men får ikke svar, så hun ringer til Erik.

RRRRRRRRRING!

Jentene hører telefonen to dører bort i gangen og går mot lyden. Mari åpner døren sakte og håper at Erik og Jan er der, trygge og uskadd.

- Jan? Erik? Hallo?

- Er dere her?

Lise sto bak Mari og nærmest hvisket. Etter litt om og men, bestemte de seg for å gå inn i rommet. Det var innredet med skap langs alle veggene og kommoder, plassert som en øy, midt i rommet.

- Jeg lurer på hva som er i skuffene, hvisket Mari og begynte å gå.

- Nei, ikke gjør det!

- Hvorfor ikke? Vi finner jo ikke akkurat noe som er så farlig, da, svarte hun og åpnet den øverste skuffen. Hun skvatt tilbake når hun så hva som var i skuffen

- Hva er det? Hva fant du?

Lise skjønte at det ikke var noe bra hun fant.

- Det… Det…

Mari klarte ikke å få frem et ord.

- Det er… tær… og…

Mari måtte svelge.

- Fingre!

- Du tuller! Det kan ikke være sant! Det du sa... Om en øksemorder... Som kutter av kroppsdeler. Vær så snill, si at du tuller…

Lise ble kvalm av tanken, men måtte se det med sine egne øyne. Hun bøyde seg sakte over Mari for og se i skuffen. Hun stirret rett ned i en skuff full av tær og fingre. Brått forandret ansiktsuttrykket hennes seg fra spyklart til undrene.

- Nei, det kan ikke…

Hun gikk nærmere og plukket opp en tommel fra skuffen.

- Nei, det er umulig. Det må være en tilfeldighet…

- Hva?

Mari tittet på henne og lurte på hvorfor i all verden Lise kunne være så dum og plukke opp en avkuttet tommel, fra en skuff full av dem.

- Det er ringen jeg ga til han, hikstet Lise og brøt ut i gråt. Hun sank sammen med tommelen i hendene.

- Å nei, er det Erik sin? Lise, nei…

Lise ristet på hodet og svarte at han sikkert bare hadde mistet den, og at personen som har samlet på alle tærne og fingrene bare har satt den på for å skremme henne.

Jentene bestemte seg for å gå og lete etter Jan, og forhåpentligvis Erik. Lise var fjern og reagerte ikke på noe av det Mari sa til henne. Hun gikk bare og nynnet på sanger hun kunne.

- I can't stop, I can't stop loving you.

You're a dreamer and dreaming's what you do,

I won't stop believing that this is the end, there must be another way.

Cos I couldn't handle the thought of you going away.

Hun fortalte Mari at hun og Erik pleide og høre på sanger sammen, og når de er fra hverandre kunne de bare synge for seg selv, så ville de aldri glemme hverandre.

Når jentene hadde lett en stund, bestemte de seg for å gå hjem og vente på guttene der.

- Mari? Vi kan ikke gå enda.

- Hvorfor ikke?

- Se der.

Lise sto og pekte på noe som stakk ut av den borteste døren. De begynte å gå sakte bortover, men Lise kjente på seg at noe var galt. Hun begynte å småjogge og etter hvert løpe. Borte ved døren sank Lise ned på kne og begynte å gråte.

Da viste Mari hva det var de hadde sett stikke ut fra døren. Det var føttene til Erik.

- Lise, jeg beklager.

Det var like før hun begynte å gråte også.

- Hvorfor beklager du deg? Det er jo ikke du som har gjort dette.

- Nei, men jeg fikk så dårlig samvittighet angående det jeg sa om øksemorderen og at jeg ga det et falskt håp om at han var hjemme. Og trygg.

- Det går bra. Du kunne jo ikke ha vist at noe slikt kunne ha skjedd.

Lise tørket ansiktet for tårer og snørr og kysset Erik en siste gang. Jentene bestemte seg for å ringe til politiet, men da de endelig kom frem, var det ikke mer strøm på telefonen og den døde.

- Faen! Alt dør i det huset her!

Lise var trøtt, sliten og lei. Alt hun ville var å legge seg i sengen og håpe at alt bare var en drøm. At hun våkner trygt på armen til Erik og at alt var som før. Men innerst inne viste hun at det ikke var sant. Erik var død og de var inne i et helveteshus hvor alt og alle døde.

- Men hva med Jan? Han må være her et sted.

Mari kjente at det knøt seg i magen ved tanke på at han kanskje så ut som Erik. Liggende død et sted i huset uten tær og fingre.

- Kanskje han står utenfor og venter. Vi får gå og se etter.

Lise bare sa noe for å komme seg ut av huset. De gikk bortover mot trappen, men Lise måtte snu seg og se etter Erik etter bare noen meter. Hun følte seg slem som bare lot han ligge der. Men de måtte finne Jan og komme seg vekk derifra.

Jentene gikk bortover mot trappen og tenkte på hvem det var som kunne finne på noe så grusomt. I bunn av trappen begynte Mari å løpe mot utgangsdøren, men Lise stoppet og tittet opp mot Erik.

- Farvel. Jeg kommer til å savne deg, hvisket hun til Erik.

- Kommer du, eller?

Mari hadde stoppet under lysekronen og sett på hva Lise gjorde.

- Hysj...

Lise stirret på Mari og satte ørene på stilk.

- Hva er det?

Mari turte nesten ikke å puste.

- Hva er det? Hørte du noe? Eller noen?

- Hysj.

Mari løp vekk fra midten av gulvet og bort til Lise. Lysekronen løsnet og datt i gulvet med et brak, etterfulgt av et hyl. Det kom fra Lise, som falt sammen.

- Hva er det?

Mari trodde hun bare ble skremt av lysekronen, men så merke hun at Lise holdt seg på benet.

- Er du skadd?

Mari begynte å få panikk og kaldsvettet i pannen.

- Ja. Det var noe som traff leggen min.

- Er det alvorlig?

Mari orket ikke mer død og skader enn det som allerede hadde skjedd.

- Jeg tror ikke det traff benet. Men det svir noe helt sinnsykt.

- Jeg tror deg på det. Vent litt så skal jeg se om det er noe jeg kan gjøre.

Mari hadde gått på førstehjelpskurs og begynte å tenke på hva hun hadde lært om blødninger. Mari rev av en remse av genseren og bant det rundt benet til Lise.

- Sånn. Det burde holde til vi kommer oss ut herifra.

- Takk. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg.

De ga hverandre en klem og Lise tørket bort noen tårer.

- Se! Der er Jan!

Mari løp bort til han og hev seg om halsen på han.

- Jan. Erik er...

- Død. Ja, jeg så han. Jeg bestemte meg for å lete etter dere. Siden jeg ikke fant dere, bestemte jeg meg å vente ved døren i tilfelle dere skulle komme.

- Og det gjorde vi.

De ga hverandre en stor klem til.

- Mari? Går det bra? Hva skjer der borte?

Hun så at Mari sank sammen og Jan sto der med et glis.

- Hva gjør du? Du drepte henne!

Hun klarte ikke å ta synet vekk fra den blodige kniven i hånden hans.

- Ja, jeg gjorde det.

- Hvorfor? Hva har hun gjort deg?

Lise kjente at hun ikke klarte å holde igjen. Tårene presset på og hun måtte la dem komme.

- Jeg har ville gjort det for lenge siden hadde det ikke vært for Jan og deg. Du og Mari var sammen hele tiden og da måtte jeg være med Erik. Dessuten var det ikke Mari jeg elsket.

- Hva? Jeg skjønner ikke. Drepte du Mari og Erik bare fordi jeg og Mari var venner?

- Nei. Jeg drepte Mari fordi hun ikke ville gå fra meg. Vi har snakket sammen og jeg har sagt klart ifra at jeg ikke ville være sammen med henne. Men hun snakket bare om en andre sjanse.

- Men hvorfor drepte du Erik? Han har ikke gjort deg noe.

- Ikke fysisk, nei.

- Så hvorfor drepte du han?

- Han var bare i veien. Rett og slett.

Lise kjente at hun ble mer og mer nervøs ettersom hun stilte spørsmål.

- I veien for hva da?

- Deg! Hvor dum går det an å bli? Det er deg jeg elsker! Jeg har gjort dette for deg og meg!

Lise ble stum. At han kunne tro at det var positiv å drepe to mennesker for og bli sammen med noen. Også kalte han henne dum.

- Hva forventer du nå da? At du og jeg skal leve sammen og være kjærester?

- Ja, hva sier du? Vi kan flytte inn her og få en haug med unger. Huset er stort nok.

- Nei! Hvordan kan du tro noe slikt etter alt du har gjort?! Du har drept kjæresten min og venninnen min!

- Men det var for vår skyld! De var bare i veien!

- Nei, de var ikke det!

Lise gråt enda mer nå. Hun reiste seg opp fra trappen og gikk mot døren.

- Hvor skal du?

Jan hørtes sint ut.

- Ut. Jeg orker ikke være mer i dette helveteshuset.

Lise holdt pusten når hun passerte Jan. Hun rakk å gå en meter før hun hørte at Jan snudde seg. Hun begynte å løpe. Men når hun nådde døren, var den låst. Lise snudde seg brått da hun hørte at Jan lo bak henne.

- Trodde du virkelig at jeg ville la døren stå ulåst? Trodde du virkelig det?

- Nei...

Lise gråt enda mer og kjente at hun ble redd.

- Så hvorfor er du så dum og løper til døren da? Hæ?

Lise klarte ikke å svare han.

- Så... Du har ikke noe å si? Det er greit. Vi trenger ikke å snakke sammen. Det er mye annet vi kan gjøre...

Jan gikk sakte mot Lise og lagde blodspor etter seg fra kniven. Hun klarte ikke å ta synet fra den.

- Jasså. Du liker ikke kniven min? Vi får vel gjøre noe med det da.

Jan sto tett inntil Lise nå. Han løftet armen og hogget til.

- Sånn. Var det bedre?

Lise klarte ikke å svare. Hun snudde hodet og så sitt eget speilbilde i det blanke knivbladet. Han hadde skremt henne ved å stikke kniven i døren, rett ved hodet hennes. Hun så neven til Jan komme mot henne og det ble svart.

Veldig svart...

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?