Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Den nye jenta"

foto: Endre Hesthagen
Tøffe jenter

Vi var alle spente. Det skulle komme ei ny jente i klassen, vi hadde fått med oss at hun hette Cecilie. Da læreren vår kom inn med henne, hun var alt annet enn forventet. Hun var nokså tynn, men ikke ekkelt tynn, hun hadde en haug med sminke på og bleiket hår, hun var den bimboen! ”Hei!” Sa hun høyt og smilte bredt, virket ikke sjenert i det hele tatt, slik som nye elever skal være.

Novella er skrevet av Johanna

foto: Endre Hesthagen
Tøffe jenter

Cecilie fortalte litt om seg selv og satte seg ned bakerst i hjørnet av klasserommet. Jeg la henne for hat med en gang, tålte ikke trynet på henne. Hvordan i helvete kan hun virke så selvsikker? Tenkte jeg for meg selv.

"Hei" Cecilie kom bort til meg, smilende. Jeg så opp, og der sto hun, "heei…" sa jeg, skjønte ikke hvorfor hun kom bort til meg. "Jeg prøver å lære meg alle navnene, hva heter du da?" Herregud, hvem tror hun at hun er? Det er vi som skal ta kontakt med henne, ikke motsatt. "Jeg heter Marthe. Nå? Hvordan føles det å være ny her?" "Åh! Det føles supert, alle her er så hyggelige, men selvsagt savner jeg alle de supre vennene mine hjemme, og, ja, den fantastiske kjæresten min, jeg savner han så, har du kjæreste?" Jeg ble mer og mer irritert, hvordan kunne hun spørre om jeg hadde kjæreste? "Nei, har nok ikke det" "Har du ikke!? Du er jo kjempe pen! Sikkert en av de peneste her på skolen, og du virker jo supergrei!" Herregud så hyggelig hun skulle være da! Jeg ba til gud om at hun skulle pelle seg vekk, jeg tålte ikke trynene på folk som skulle være så forbanna perfekt, så hyggelig mot alle, for slike mennesker finnes ikke.

Jeg bestemte meg for å knuse Cecilie. Jeg var blant de mest populære på skolen, så det skulle ikke bli noe problem. De første dagene var Cecilie over alt hvor jeg var. Jeg begynte rolig, fortalte henne små ting som: "Du har så mye brunkrem på, trodde det var Barbie som kom, jeg." Dette tålte hun fint, hun tålte små slemme kommentarer fra min side, hun var fortsatt like hyggelig. Så begynte jeg å spre rykter om henne, sånne som om at faren hennes var alkoholiker, at Cecilie var den hora som lå med alle. Jeg merket at Cecilie unngikk meg, men likevel sa hun ingenting, alltid like blid å hyggelig med alle. Jeg tålte det ikke. Tålte ikke mennesker som virket så utrolig perfekt.

Jeg klarte fint å ødelegge for henne, hun ble stående alene i friminuttene, jeg klarte til og med å få henne til å bli anklaget for juks for en prøve. Da ble alle sinte på henne, for Cecilie fikk alltid 5 eller 6 på prøver. Jeg nøt virkelig synet av å se at folk snakke stygt om henne, nøt å se henne stå alene i friminuttene. Nøt å se at hun gjorde det dårligere på prøver. Nå skal hun få se at hun ikke er så jævla perfekt som hun skal ha det til.

En dag gikk jeg ned på skolens toalett, da jeg kom inn så jeg at Cecilie sto der. Hun la på ny sminke, det var tydelig å se at hun hadde grått. Hun smilte til meg og sa: "Hei" jeg ble sjokkert, men svarte tilbake: "Hei". Jeg kunne ikke forstå hvorfor hun snakket med meg, uansett hva folk gjorde mot henne var hun alltid like grei. "Har du grått?" spurte jeg henne, hun så på meg og smilte "hehe, nei, jeg vet det ser slikt ut, men jeg skulle bare legge på ekstra maskara også klarte jeg å stikke børsten inn i øyet, og da kommer tårene vet du, er så klønete, jeg". Jeg visste at hun løy, jeg visste at hun hadde grått, men jeg frydet meg ikke. Så absolutt ikke.

Jeg forstod plutselig at jeg hadde vært en forferdelig person. Jeg hadde ødelagt Cecilie. Og nå forstod jeg, jeg var sjalu. Jeg var redd hun skulle bli mer populær enn meg. Hun var så perfekt, alt jeg ville bli. Og jeg tålte ikke å se det!

Jeg gikk ned på doen igjen, og hun sto der ennå, men nå gråt hun. Hun så meg, hun prøvde å late som ingenting, prøvde å smile. Jeg hadde lyst til å si noe, jeg hadde lyst til å rope: "Unnskyld!" Men jeg sa ingenting. Cecilie så bort på meg, hun hvisket: "Hvorfor er du så ekkel mot meg hele tiden? Hva har jeg gjort det? Uansett hva det er, unnskyld" Hvordan går den an? Hvorfor skjeller hun ikke meg ut? Hvorfor beklager hun seg? Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor? Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle si, jeg klarte ikke å se henne i øyene, og det eneste jeg fikk fram var et: "vet ikke". Herregud så slem jeg har vært. si unnskyld Marthe, si unnskyld! "Unnskyld Cecilie, jeg vet ikke, du har ikke gjort meg noe" "Men Marthe! Hvorfor er du sånn da!? Jeg har hele tiden gått rundt og lurt på hva det kan være jeg har gjort, og nå sier du at det er ingenting!?" Herregud jeg kjente meg forferdelig, hvordan kunne jeg gjøre noe sånt mot en person? Hvordan!? "Jeg vet ikke!!" Skrek jeg, men så mumlet jeg fram noe som: "Var sikkert bare sjalu på deg eller noe, du er så perfekt" "Perfekt? Hva i all verden er jeg perfekt med?" Hun virket utrolig overrasket. "Du er jo så pen, og du får så gode karakterer, du er så hyggelig mot alle, har kjæreste, ja mye" "Pen? Hah! Nei, jeg kan ikke gå ut døren uten sminke, uten sminke ser jeg ikke ut. Gode karakterer? Jeg pleide å få det før, men nå er det mest 3ere og 4ere, og det er jo ikke så bra. Og jeg er hyggelig mot alle fordi jeg tørr ikke noe annet, tør ikke å si mine egne meninger, det er ikke perfekt i det hele tatt. Ja, og kjæresten min slo opp for to uker siden. Jeg har ingen venner, jeg er ingenting, Marthe, det er du som er den som er perfekt! Herregud, jeg skulle gjort mye for å ha blitt sånn som deg!" "Åh, Cecilie! Jeg beklager virkelig, virkelig! Jeg skjønner hvis du aldri kan tilgi meg noen sinne igjen, men jeg er så utrolig lei meg! Jeg har vært så utrolig slem, og jeg skal fortelle alle at ryktene ikke er sanne, jeg beklager virkelig! Unnskyld!" "Det er greit Marthe. Jeg tilgir deg. Du trenger ikke å fortelle folk at det ikke er sant, jeg er utrolig lett på tråden, og faren min, han er ikke akkurat alkoholiker, men han drikker jo av og til." Jeg måtte le, Cecilie smilte til meg.

Vi gikk sammen inn til klasserommet, vi kom begge for sent og fikk anmerkning. Men det gikk helt greit. Jeg fortalte alle i gjengen min at faren hennes ikke var alkoholiker likevel, og jeg fortalte dem at Cecilie faktisk var en ganske hyggelig jente.

Etter hvert ble jeg og Cecilie venner, ikke bestevenner, jeg tror ikke egentlig at hun noen sinne tilga meg helt for det jeg gjorde. Og jeg angrer så utrolig på det jeg gjorde.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Jeg lurer på hvor gamel man må være for å sminke seg?
Hei Detr eringen fastsatt aldersgrense for når man kan sminke seg. Dette er en sak mellom deg og foreldrene dine, men om du har veldig lys, kan du j...
Hei, jeg er en gutt på 17. Her om dagen så spurte jeg om ei jente hadde lyst til å finne på n...
HeiFor meg høres dette ut som et ikke helt uvanlig dilemma i flørtesituasjoner.  -Man vil så gjerne gjøre et kjempegodt inntrykk, og så blir man...
Det har begynt en jente i klassen som nesten er penere enn meg.
Hei Jeg forstår at du syns det er vanskelig med denne nye jenta og at det vekker litt misunnelse hos deg når kjæresten din blir litt opptatt av he...