Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Fjorten år"

colourbox.com
Trist jente

Jeg stod å så meg i speilet. Det lange, mørke håret mitt var flisete og stygt, og øynene kalde og tomme. Hvorfor skulle det hende akkurat nå? Hvorfor akkurat meg?

Novella er skrevet av Henriette

colourbox.com
Trist jente

Jeg dro genseren opp.

Magen min var blek og så ut til å ha blitt dobbelt så stor siden sist jeg så på den. Tenk at det lå et foster der inne. Et lite barn som snart skulle ut til verden. Jeg fikk tårer i øynene av å tenke på det. Tenke på at jeg ikke skulle ha gjort det. Jeg skulle ikke ha blitt med han hjem den kvelden. Jeg skulle ikke forlatt huset i det hele tatt.

Gardinene var mørkeblå og hadde noen små røde blomster nederst ved kanten.

Huset var stille og dystert. «Skal vi gå opp?» stemmen hans var myk og rolig. «Ok.» sa jeg forsiktig, uten å egentlig vite hva jeg sa ja til. Rommet hans var fylt med Manchester plakater og halvnakne damer som hang rundt om på veggene.

Han dro meg ned i senga.

Den var myk og stor, og dyna hans var dekket av blågrønne striper og sirkler. Han så på meg. Jeg kjente at jeg ble rød, og snudde meg bort. Han smilte og kom enda nærmere. Jeg visste hva han ville. Han hadde gjort dette mange ganger før. Hele kroppen min skalv. Jeg ville ikke dette, men jeg ville ikke være dum og si nei. Han la seg over meg, og dro hånda forsiktig opp under genseren min. Det kilte, samtidig som en følelse av sinne og redsel fylte meg. Jeg ville ikke dette. Jeg ville hjem.

Jeg dro ned genseren og tørket tårene.

Jeg måtte si det til mamma. Men hvordan skulle jeg si det? Skulle jeg bare si jeg dro på fest den dagen jeg sa jeg skulle til Elise. Skulle jeg si jeg hadde blitt med en som het Marcus hjem. Skulle jeg si sannheten..?

Jeg satte på en cd av Kelly Clarkson.

Hun fikk meg alltid i godt humør. Men ikke nå. Det eneste jeg kunne føle var følelsen av å være alene og forlatt, og brukt.. Tenk når magen min var enda større og jeg ikke kunne skjule det som var der inne. Det levende som levde inni meg.

Han kysset meg.

Ikke bare på munnen, men nedover halsen også. Hele kroppen min ble lammet. Det var så deilig. Selv om jeg ikke ville, var det en stemme i hodet mitt som sa at jeg ikke kunne si nei. Han dro av seg genseren, og dro også av min. Det var kaldt, så hele kroppen min nuppet seg. Han kysset meg nedover magen, så hele kroppen min stivnet. Det var så godt.

Ute ble det mer og mer stille..

Det eneste jeg kunne høre var lyden fra biler som kjørte forbi der ute i natten. Mørkere ble det også.

Jeg gikk ned trappen.

Fra stua hørte jeg mamma sin stemme. «Er det du som kommer, Emma?» Jeg stoppet brått opp. «Eh, ja» stammet jeg og svelget. Tenk om jeg ikke klarte i si det? Tenk om hun kom til å hate meg for resten av livet? Jeg fortsatte ned. Nederst ved trappen hang det et speil. Det hadde alltid vært der. Idet jeg gikk nedover, kunne jeg tydelig se en jente som gråt. Hun hadde tårer i øynene. Kinnene var bleke, og det så ut som om hun var redd for noe. Redd for å si sannheten. Hun gikk nedover trappen. Forsiktig og rolig.

Jeg gikk inn i stua. «Vil du ha?»

Mamma holdt en stor bolle med potetgull foran meg. Jeg prøvde å presse meg selv til å smile. «Ok..» sa jeg, og satte meg ned i sofaen ved siden av henne. Jeg fortjente ikke sitte her nede. Spise potetgull, le og kose meg. Jeg hadde gjort noe jeg kom til å angre på resten av livet. Noe som kanskje kom til å forandre hele livet mitt.

«Mamma?» Jeg stoppet. Tårene presset seg frem.

Men jeg ville ikke gråte. «Ja, vennen, hva er det?» Hun snudde seg mot meg. «Er det noe galt?» Hun satte fra seg glasset med brus og rettet seg mot meg. «Jenta mi..» Fortsatte hun. Jeg svelget, og begynte å gråte. Tårene kunne ikke stoppes, de bare rant og rant nedover kinnene mine. «Jeg har gjort noe kjempedumt..» Sa jeg forsiktig. Hjertet mitt hoppet snart ut av brystet mitt. Jeg var så redd.

Jeg lå naken nå.

Det gjorde han også. Han sov. Ikke jeg.

Hjertet mitt hamret av fortvilende følelser og redsel. Hva hadde jeg gjort? Jeg hadde bare lyst til å skrike og glemme alt sammen. Synke ned i jorda og bli borte for alltid. Hele livsgleden var borte. Livet mitt var ødelagt.

Jeg våknet brått. Så meg rundt i rommet.

Herregud, hva har jeg gjort? Det grøsset gjennom hele kroppen. Hendene skalv, og jeg kjente meg syk. Ødelagt. Hvorfor hadde jeg blitt med på dette. Jeg skulle ikke dratt hjemmefra. Jeg skulle dratt til Elise. Ikke på den dumme festen. En stor klump hadde satt seg fast i halsen. Hvorfor stoppet jeg han ikke, hvorfor sa jeg ikke at jeg ikke hadde gjort det før, hvorfor sa jeg ikke at jeg ikke gikk på piller..?

«Jeg er gravid..» hvisket jeg.

Rommet ble fylt av en stillhet jeg aldri hadde følt før. Jeg reiste meg opp. Snudde meg. «Unnskyld, mamma..» Ordene kom ut som tårer. Det var så vondt. Vondt å fortelle sannheten. Vondt å fortelle at jeg hadde gjort noe jeg ikke skulle ha gjort.

«Du er 14 år!» Mamma hylte ut så veggene i rommet ristet.

«Hva tenkte du på? Er du helt dum i hodet?» Hun sparket til glasset på bordet. Rommet ble fylt av glasskår og cola. Hun gråt. Jeg hadde aldri sett mamma så lei seg før. Så skuffet. Så sur..

«Mamma.. Unnskyld.. Jeg vet jeg ikke skulle gjort det, men kan du høre på meg for en gang skyld. Det var en feil. Jeg beklager!» Kinnene mine var helt våte av tårer og jeg kunne kjenne smaken av salt i munnviken.

Han våknet, og jeg så på han.

Han kysset meg på kinnet og gikk inn på kjøkkenet. «Du må nesten dra snart!» hørte jeg han rope. Jeg orket ikke svare. Jeg følte meg brukt, jeg følte meg helt forferdelig. Hvordan kunne jeg bli med han hjem? Jeg kjente at hele kroppen kjentes rar og merkelig. Jeg hadde vondt i magen. Så utrolig vondt.

Han kom tilbake igjen. «Du må nesten dra!» sa han igjen. Herregud, kunne han slutte å mase? Kunne han ikke lagt seg ved siden av meg og snakket med meg om det som hadde skjedd? Jeg var så lei meg og så utrolig skuffet over meg selv. Han hadde bare brukt meg, og ventet nå på at jeg skulle dra. Han var en dust.

Ute snødde det.

Et hvitt teppe hadde lagt seg over byen, og man kunne ikke lenger se de vakre blomstene i hagen utenfor huset. Tre måneder hadde gått. Barnet var borte.

Alt hadde ordnet seg, men ikke inni meg.

Inni hjertet. Der var det fortsatt en tom plass. Jeg visste ikke hva som burde vært der. Men jeg hadde det ikke bra. Noe var blitt borte, borte for alltid. Jeg hadde mistet mange av de gode vennene mine siden den gang det skjedde. Jeg husker det godt. Husker godt den kvelden hele livet mitt ble forandret.

«Ha det mamma, jeg drar til Elise og sover der i natt!»

ropte jeg før jeg slang døra igjen. Jeg likte ikke lyve, men det måtte jeg nå. Jeg skulle ikke sove hos Elise, jeg skulle på festen til Espen. Jeg hadde aldri vært på fest før, og gledet meg veldig. Han var alene hjemme, og jeg visste det skulle være mange gutter der.

Da vi nærmet oss huset hørte vi musikken tromme gjennom veggene.

Det var folk overalt, både ute og inne. Det første som traff meg i det vi gikk inn, var en nydelig, kjekk gutt. Han så på meg lenge. Han kom nærmere og nærmere. «Hei!» sa han. «Hei» svarte jeg, og smilte. Han smilte tilbake. «Hva heter du?» spurte jeg, mens jeg så ned i bakken. Det var så flaut. Flaut alt sammen. Han var jo så kjekk. «Jag heter Marcus!» svarte han rolig...

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?