Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Alene"

Buss
Buss

Jeg så ut av vinduet på bussen. Jeg så landskapet som jeg kjente så godt forsvinne, og jeg tenkte på at dette antakelig var den siste gangen jeg så alt dette.

Novella er skrevet av "anonym"

Buss
Buss

Jeg prøvde å ikke gråte da jeg så venninnene mine gå opp bakken, de lo og tullet, akkurat som før.

Jeg kjente en stor klump i halsen som presset på, men jeg kunne ikke begynne å gråte nå, alle som satt rundt meg måtte jo tro at jeg var en sutrete drittunge hvis jeg begynte å grine nå.

Etter to timer var bussen nesten tom, og jeg tenkte på alt jeg hadde mistet:

Rommet mitt, sparepengene, fotoalbummene, kameraet, TV, alle tegningene jeg hadde tegnet siden jeg hadde klart å plassere blyanten på papiret, dagbøkene… ja, hele huset, og jeg hadde mistet familien min! Mamma, pappa og lillesøsteren min.

Alt på grunn av brannen!

Jeg hadde ikke grått, selv om jeg egentlig burde ha gjort det.

Jeg hadde prøvd, jeg følte at jeg sviktet familien min ved å ikke gråte, men jeg klarte det bare ikke.

Selv i begravelsen hadde jeg sittet som en stein og bare sett på kistene.

Og nå denne ene gangen jeg kunne ha grått, holdt jeg igjen.

Men det hadde vel vert galt å sippe nå, for det ville jo ha vært for at jeg visste at vennene mine hadde det like bra uten meg, og ikke for at jeg hadde mistet alt jeg eide, alt jeg var glad i. Vel, nesten alt, sa jeg til meg selv, og prøvde å bli litt positiv.

Jeg hadde klart å berge mobilen, speilet som hadde vært i familien min i mange generasjoner og katten min, Isak.

Isak satt i buret sitt ved siden av meg. Jeg løftet opp buret og Isak lå helt innerst i buret, klamret mot veggen.

Jeg åpnet døra og stakk hånden inn til han og strøk han på haken, slik som han likte det.

- Slapp av, lille vennen min, hvisket jeg til han, - Det går bra, alt kommer til å bli bra igjen!

Jeg sa det med en fast stemme for at det skulle høres mer overbevisende ut, men jeg hadde på følelsen at det egentlig ikke var katten jeg prøvde å overbevise, kanskje det var meg selv.

For hvordan ville det bli å flytte til en helt ny plass, få nye venner, få et helt nytt liv!

Det var utrolig hvor fort livet mitt hadde forandret seg.

Jeg gikk fra å være en normal, kanskje litt bortskjemt jente, til en foreldreløs jente som var på vei bort til en tante og en onkel som jeg ikke visste hvem var for et par dager siden.

Etter å ha sittet i tre timer i bussen, sovnet jeg.

Jeg gikk av bussen, det var kaldt ute.

Det var en eneste gatelykt der som virket, ellers lå alt mørkt og stille. Jeg hadde på meg en hvit singlett og en grå dongeribukse.

Jeg kjente det så godt da årets første snø traff skulderen min.

Snøen var kald, men jeg kjente det nesten som et kjærtegn, nesten som om noen strøk meg i nakken. Jeg følte meg så liten, som en liten unge, og snøen, det kjentes nesten som om den passet på meg der jeg sto og ventet på at noen skulle komme å hente meg.

Endelig kom det en bil.

Det var en rød Audi, den stoppet ved siden av meg og vinduet rullet opp.

- Sandra Jelle? Det var en mann som kjørte bilen, og før jeg rakk å svare sa han:

- Jeg er Øystein Hjalmar, jeg er sjåføren til din tante og onkel.

Han reiste seg og kom på andre siden for å åpne døren til meg.

Jeg satte meg inn med Isak ved siden av meg.

- Din tante liker at alt er perfekt, fortalte Øystein meg.

– Når du kommer hjem må du gå rett opp på rommet ditt, jeg skal vise deg hvor det er, og så henger det en kjole der, sko, et par øredobber og en hårklipe, som har tilhørt din tante. Han smilte vennlig til meg gjennom speilet.

Det knøt seg inni meg da jeg hørte at han sa "når du kommer hjem",

mitt hjem kunne jeg ikke dra til, mitt hjem var brent ned!

Oppe på rommet var alt som Øystein hadde sagt skulle være der.

Rommet var ganske lite. Det var en seng der, som forresten var perfekt oppredd, et nattbord og et stort skap med skyvedører. Utenpå skyvedørene var det store speil.

Jeg kledde på meg kjolen. Den var rød og passet meg perfekt.

Skoene var røde og litt høye heler på. Jeg tok på meg øredobbene og hårpynten, som hadde perler og var laget av sølv.

Øredobbene og hårpynten føltes tung, akkurat som tanken på å skifte familie og være tante og onkels perfekte jente.

Jeg tok frem speilet mitt og så på meg selv. Det blonde håret, de grønne øynene, den lille nesa og den røde munnen. Isak strøk seg mot foten min og malte. Jeg smilte ned mot han. Han hadde jeg i hvert fall, uansett hva.

Jeg gikk mot døren, ned trappen og inn i spisestuen der tante og onkel satt og ventet på meg.

Onkel kom bort å klemte meg lett, og etterpå klemte tanten min meg, og en tåre rant ned på kinnet hennes.

- Slapp av, lille vennen min, hvisket hun, - Det går bra, alt kommer til å bli bra igjen!

Det var akkurat de ordene jeg trengte å høre.

Nå, endelig, brast jeg i gråt.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?