Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "En mandags morgen"

Frost
Frost

Solstrålene flyr over tretoppene som magiske alver, og kaster lys over den ellers så kalde november dagen. Rim har allerede lagt seg rundt omkring på bakken, og gir parken et glassaktig utseende.

Novella er skrevet av Malin

Frost
Frost

Jeg tråkker forsiktig, føler at det hele vil knuses, hvis jeg tråkker for hardt.

Folk snakker hele tiden om hvor fort tiden går

. Sier årene flyr av gårde som små papirfly med alle opplevelsene og erfaringene våre skrevet på. Raskere enn vi kan kontrollere.

Den tynne, bleke, men samtidig sterke kroppen kom inn i rommet.

Jeg husker fortsatt hvordan håret ditt luktet. Eple og kanel, pleide jeg og erte. "Din eplekake". Hadde fått beskjed av pleierne å ta godt imot deg. Husker det sjenerte smilet ditt, da jeg braste mot deg, og ønsket deg velkommen til "galehuset".

Allerede da var det noe med deg, som jeg bare ikke kunne forstå. Var du en engel? Noe guddommelig som var sendt for å hjelpe meg i gjennom tiden?

Vi snakket ikke. Satt bare stille til hver vår kant.

Uker gikk, du sa hei. Etter det var vi uatskillelige.

Vi delte våre innerste tanker, og følelser. Lærte hverandre virkelig å kjenne. Det var noe veldig spesielt. Et stryk på kinnet, var mer verdt enn flere timers samtale med de gale. Lykkelig.

Sommeren kom, og vi lekte som to barn. Lo og pratet flere timer i strekk.

Gjorde narr av alle de merkelige folkene som var rundt oss.

Liv, det var det vi lagde. Satte farge på grått papir.

Kveldene var ensomme.

Satt i vinduene våre, vinket, og så på månen. Neste dag, kastet vi oss over hverandre, bokstavelig talt. Satt side om side, kastet frokosten veggimellom, for så å bli dratt leende fra hverandre. Alt var perfekt.

Hvorfor fortalte du ikke?

Husker den siste sommerdagen vi satt ute. Lå ute i gresset, og du strøk armen min. Rolig opp og ned, akkurat på den måten som fikk meg til å slappe av. Du kjente meg. Vi snakket om fremtiden. Det var kunstner ville du bli. Du ga meg et bilde. Sort, hvit og blått. Du kjente meg. Jeg satte det på rommet. Det lyste opp. Jeg var glad i deg.

Tilslutt kom vinteren, med sin kulde og mørkhet.

Du forandret deg. Hva var galt? Du sa det ikke var noe. Trodde jeg godtok det, og ikke bekymret meg. Du kjente meg virkelig ikke.

Gløden i de mørke øynene dine var der fortsatt. Det vakreste jeg har sett. Det var det som ga meg liv.

Men en dag skulle alt bli forandret. Du, livet mitt, forsvant.

"Sees i morgen, lille venn", sa du den mørke søndagskvelden.

Jeg stopper opp, og trekker jakken tettere rundt kroppen. Ser mot det store huset langt borte. Tårer vil frem, men blir holdt bestemt igjen. Tillit er det som binder oss mennesker sammen.

En dag sluttet jeg virkelig å stole på deg. Spørsmål surrer fortsatt som besatt rundt i hodet, selv flere år etter.

Ikke glem meg.

Jeg venter fortsatt på mandag.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?