Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "En engel uten glorie"

ill: colourbox.com
Trist jente

- Mona! Er du klar? Vi må dra, elles kommer du forsent!

- Jeg kommer nå!

Mona nappet til seg den grå hettegenseren som lå slengt over stolen. Hun gikk ned trappen fra andre etasje, ut i den mokkafargede gangen og tråkket på seg et par svarte sko. Hun stoppet foran speilet og tittet på seg selv en siste gang før de dro.

- Helvete heller, sa hun lavt til seg selv og gikk ut og satte seg inn i bilen.

Novella er skrevet av Kristine

ill: colourbox.com
Trist jente

Mona hadde tatt på seg en blå olabukse, en svart singlet og den grå hettegenseren utenpå. Ikke hadde hun tatt på sminke heller. Hun skal jo bare til sin ukentlige time hos dr.Michaelson. Mona var en helt vanlig jente, i allefall på utsiden. Hun var slank, hadde former på riktige steder, langt brunt hår og et pent ansikt. Hun så ut som en helt normal jente for alle som så henne. Men under klærne, under huden og dypt inn i skjelen var hun annerledes. Hun var deprimert.

Det var en av grunnene at hun gikk hos dr.Michaelson, psykolog.

- Vil du at jeg skal være med deg inn?

- Nei da, mamma. Det går bra.

- Ok. Jeng henter deg om en time da. Hade, jenta mi.

- Hade.

Mona smilte svakt og lukket bildøren. Hun gikk opp trappene og dyttet opp inngangsdøren på det grå bygget.

- God dag, Mona!

- Hei.

Det irriterte Mona at dr.Michaelson alltid var så blid.

Det hørte kanskje til jobben, men det finnes grenser på hvor glad det går ann å være.

- Hvordan har du det i dag da?

Han startet alltid med det samme spørsmålet, noe hun fikk nok av.

- Greit! Hvordan tror du jeg har det? Jeg sitter inne på et kontor og snakker om hele det tragiske livet jeg til en gammel mann av et menneske, som får betalt alt for mye for å høre på! Jo takk, jeg har det jævlig fint! Takk for at du spør, liksom! Hvordan har du det?

- Noe irritert i dag altså?

- HAH!

Hun måtte le litt av han i det hun trakk bena opp i stolen og la haken på knærne.

- Okey. Hvordan har du det på skolen da? Har du fått noen nye venner?

- Nye? Burde man ikke ha noen først for og få nye venner?

- Påstår du at du ikke har noen venner i hele tatt?

- Hørte du meg ikke, eller? Begynner å bli gammel, kanskje?

- Jo da, jeg hørte deg. Du trenger ikke å bli frekk. Hva får deg til og tro at du ikke har noen venner , da? Jeg er sikker på at hvis du gir dem en sjansje, så kan dere bli kamerater.

- Ja, særlig.Det er ikke noe eventyr vi lever i her. Det er virkeligheten!

- Jeg er klar over det, Mona. Men har du prøvd å snakke med noen i klassen din eller på skolen i hele tatt?

- Nei. Er du klar over hvordan de er eller?

- Vil du snakke med dem da? Og kanskje til og med bli venner med noen?

Mona måtte bite tennene sammen og stirret opp i taket.

Hun kjente tårene presse på og svelget hardt før hun svarte.

- Jo, men du skjønner, jeg er ikke en av de populære og det er ofte alt folk bryr seg om. Om du er populær eller ikke. Det er ofte at jeg også gråter meg selv i søvne. Jeg gjør det fordi de forteller meg at ingen liker meg og at alle ønsker at jeg slutter på skolen og aldri kommer tilbake. Men jeg liker meg på skolen. Det er den eneste måten jeg kan komme meg bort på. Når jeg har begynt å jobbe og har tjent nok penger til og dra. Jeg vet at jeg ikke bør bry meg så veldig om det, men det er vanskelig. Greit, jeg er bare atten år gammel og det kommer flere, om ikke vanskligere problemer senere i livet. Men ting er vanskelig nå og jeg trenger ikke all den driten fra folk. Jeg vil bare at de skal forstå meg, bli kjent med meg som person og ikke som et misfoster fra en dårlig skrekkfilm.

Tårene rant nedover kinnene hennes og lagde mørke flekker på genseren. Det var bra hun ikke hadde på seg sminke, ellers hadde hun vært svart i hele ansiktet.

- Såpass. Det var mange tanker på en gang. Men det er bra! Da kommer vi videre og får løst problemer. Han strakte henne et papirtørklet og smilte til henne. Hun smilte tilbake mens hun tørket vekk tårene.

Det var første gang hun hadde smilt på lenge.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?