Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Mørket er nådeløst..."

Politibil
Politibil

- Er du redd for mørket? Det spurte han meg så ofte om. Jeg svarte alltid det samme…

- Nei, jeg er ikke redd for mørket. Jeg viste aldri hvorfor han spurte meg det samme spørsmålet, om igjen og om igjen. Men det var før, det. Før jeg kom hjem ifra skolen den ene fredagen tidlig i desember. Og før jeg så hvilken mann han var, på innsiden.

Novella er skrevet av Anne K

Politibil
Politibil

- Mamma! Jonas! Jeg er hjemme! Ropte jeg imens jeg sparket av meg de slitte joggeskoene og hang jakken opp på knaggen min. Jeg slengte ifra meg skolesekken, og gikk inn på kjøkkenet. Ingen svar. Jeg ropte igjen, men fremdeles ingen svar. Verken mamma, lillesøstera mi eller Jonas var å se. Jonas… Stefaren min hadde oppført seg så merkelig sist kveld. Han som vanligvis var avbalansert og rolig av natur, var plutselig så rastløs, og annerledes. Og det hadde hendt noen ganger, jeg likte det ikke i det hele tatt.

- Hallo? Er dere hjemme, eller?

Jeg begynte å bli småstressa. Alle tre pleide alltid å være der når jeg kom hjem etter skolen. Og mamma hadde sagt at vi skulle ha pizza i dag, når jeg kom hjem… Magen min knøt seg til en stor, hard klump. Jeg så mamma sin mobil ligge på kjøkkenbenken, urørt siden i morges. Oppvasken stod likt som den hadde gjort i går kveld, veldig ulikt mamma. Jeg løp opp i annen etasje, for å se om de kanskje hadde tatt seg en hvil. Men sengene var tomme, og uoppredde. Rett over gangen lå søsteren min sitt soverom. Jeg dro hardt til i dørhåndtaket, døra var låst.

- Stine, lås opp! Det er ikke noe morsomt, om det er det du tror! Skrek jeg redd. Men jeg fikk ikke noe svar. Jeg så meg fortvilt omkring. Hele huset var så stille… Eller? Jeg syntes tydelig jeg hørte mumling. Inne ifra Stine sitt rom. Var det mammas stemme jeg hørte? Eller Stines?

- Stine! Mamma! Lukk opp! Dette er ikke morsomt i det hele tatt, lukk opp for helvete! Men fremdeles svarte ingen. Idet jeg skulle til å ta springfart og prøve å sparke inn døra, slo plutselig lyset seg av. Alt var mørkt. Jeg så meg fortvilet omkring. Mørket presset meg ifra alle kanter. Jeg kaldsvettet. Var jeg kanskje redd for mørket allikevel? Men idet jeg skulle til å skrike, lukket en hanskekledd hånd seg om munnen min, og kvalte skriket. Jeg kjente igjen stemmen hans.

- Er du redd for mørket, nå? Det var Jonas. Den sjuke jævelen, tenkte jeg! Fortvilt prøvde jeg å sprake ham, men han holdt meg for godt fast. Idet han begynte å dytte meg nedover trappa, klarte jeg å stoppe opp. Og med all den kraften jeg hadde igjen i kroppen, satte jeg inn en springskalle inn under kjeven på ham. Han skreik. Han bannet. Han sank sammen. Jeg hørte stemmene til Stine og mamma tydelig nå. De skrek. Jonas måtte ha gjemt dem et sted inni huset. For å følge etter skrikene, måtte jeg forbi Jonas, som lå og ynket seg på gulvet. Jeg var så redd at jeg ikke klarte å gjøre noe bedre enn å gi ham et spark i magen, men det fikk holde!

Og så løp jeg.

Tårene rant, men jeg stoppet ikke. Bort til Stines rom. Panikken gjorde meg sterkere enn jeg selv hadde trodd. Jeg klarte å sparke opp døra, og jeg løp inn. Mamma og Stine lå kneblet og bundet i senga til Stine. Synet var sjokkerende… Mamma hadde en stor blåveis over det ene øyet, og Stines overleppe var hoven. Jeg skyndte meg med å ta ut klutene ifra munnene deres, og binde opp de stramme knutene. Mamma var den første til å reise seg opp, og fortvilt forsøke å blokkere døra. Hun dro med seg en av Stines bokhyller, og plasserte den foran døra. Selv stilte hun seg framfor den, og pustet tungt ut.

- Mamma… jeg har mobilen! Hikstet jeg. Jeg lette igjennom alle bukselommene mine før jeg greide å finne den, fingrene mine skalv som besatt. Med en kjapp bevegelse hev jeg den over til mamma, som tastet nødnummeret. Hun forklarte situasjonen for personen i den andre enden. Jeg la merke til hvor rolig og kaldt hun oppførte seg. Kanskje dette ikke kom så overraskende på henne, allikevel? Kanskje hun viste at Jonas kunne finne på noe som dette? Jeg var så trett at jeg falt ned på gulvet. Blikket mitt ble slørete, og tårene rant. Jonas stod utenfor. Han hamret på døra, så kraftig at huset ristet…

- Ja, som dere sikkert forstår, var Jonas innlagt hos oss for noen år tilbake. Men da vi kom til det stadiet at vi mente han var frisk nok til å komme ut, regnet vi ikke med et slikt tilbakefall. Vi undervurderte ham, og vi beklager. Han skal være med oss, og dere skal kunne leve trygt igjen. Forklarte psykiateren oss for sikkert hundrede gang. Jeg satt ved siden av mamma og Stine, innpakket i et ullteppe og med en kopp varm kaffe i hånda. Ikke det at jeg likte kaffe så godt, men den varmet. Mamma hadde lagt armene sine om meg, og lagt hodet sitt inntil mitt.

- Jenta mi… jeg viste at han hadde vært slik en gang... Men jeg trodde virkelig at han var blitt en annen mann! Jeg er veldig lei meg. Forstår du det? Mumlet hun stille. Jeg bare nikket. Da jeg hadde hørt sirenene utenfor, og høye rop utenfor, torde jeg endelig å senke skuldrene, og ta et ordentlig, rolig utpust. Jeg hadde klemt Stines hånd, før jeg hadde sett opp på mamma. Hun hadde begynt å gråte… men, det var vel det eneste riktige å gjøre. Stine snufset. Jeg gjorde det samme.

- Jenta mi? Mumlet mamma igjen. Jeg skvatt sånn at det var rett før jeg sølte kaffe over hele meg.

- Ja, mamma?

- Du reddet trolig livet vårt… takk. Jeg bare lukket øynene, klarte ikke tenke lengre. Alle tankene mine var bare et eneste kaos. Med et sukk la jeg hodet ned i hendene mine. Jeg ville aldri bli den samme personen som jeg var i morges igjen, aldri…

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?