Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Rosa Crocs"

Rosa Crocs
Rosa Crocs

Charlotte kom inn på kjøkkenet, lukten av pannekaker gikk gjennom rommet. Hun satte seg ned med kjøkken boret hvor det lå tre store gresskar som skulle uthules til i kveld. Det var halloween.

Novella er skrevet av Stine

Rosa Crocs
Rosa Crocs

"God morgen, håper du er sulten, jeg har laget pannekaker til en hel armé," moren til Charlotte satte et stort fat med pannekaker foran henne. Hun var ikke særlig sulten. Hun var kvalm hun hadde kastet opp to ganger allerede. "Takk," mumlet hun og tok en bit, hun ville helst løpe inn på badet å kaste opp litt mer. Moren hennes kom med et glass melk og ga henne en varm klem. "Ehh, okay," hun ble overasket av morens rare humør. Når laget hun frokost sist? Og dette med uventede klemmer. Moren satt seg ned på den andre siden av bordet.

"Charlotte, jeg har tenkt litt," stemmen hennes hørte litt anstrengt ut. Nesten som om hun ville si noe, og samtidig si noe indirekte. "Dette med universitetet, jeg vet vi har alltid sagt at det er best å begynne med en gang, men du må ikke, du kan ta et friår. Var det ikke det du ville?" "Jo" begynte Charlotte. "Jo, men jeg har ombestemt meg, jeg tror det er best å bare hoppe i det". Hun kunne ikke skjønne morens plutselige interesse for livet hennes og hva hun "ville". Stemningen var ganske rar og Charlotte ville helst ikke prate akkurat nå, men moren forsatte. "Skal vi leie Mamma Mia i kveld? Alle de andre jentene har sett den med deres døtre." Charlotte fikk vondt i magen. "Beklager mamma, jeg kan ikke, ikke i kveld. Kanskje en annen dag." "Skal du ut? Med hvem?" Hun hørtes tvilende ut, som om hun trodde at Charlotte skjulte sannheten fra henne. "Du kjenner dem ikke, noen nye venner. Jeg kommer hjem i kveld, men det er halloween, burde ikke vi se noe skummelt?" Charlotte kjente en klump i magen, var det dårlig samvittighet? Hun skulle ikke ut med noen nye venner, men hun hadde planer. Dessuten var Mamma Mia litt for sukkersøt for hennes humør og det hjalp ikke på samvittigheten heller.

Hun så på klokken. "Jeg må gå nå, jeg skal rekke bussen." Hun reiste seg fra bordet. Hun så på moren og så på gresskarene. De pleide alltid å kutte dem ut i lag, og lage morsomme ondskapsfulle smil, men ikke i år. Moren tilbød seg å kjøre henne, men Charlotte ville ikke at hun skulle vite hvor hun skulle. Hun takket nei og sa at hun skulle bare et lite stykke og så skulle en venninne kjøre plukke henne opp på veien. "Sees i kveld" ropte hun i det hun løp ut døren. "Ikke finn på noe tull" ropte moren etter henne. "Glad i deg."

Bussturen som skulle ta et i alle fall to timer var over altfor fort. Kanskje det var det med at når du vil ha mer tid så går den fortere. Klokken var tolv, hun hadde time klokken tre. Hun hadde tre timer på seg, men var det nok?

Hun koste seg faktisk. Hun kjøpte nye klær og prøvde hva som føltes som en milliard par sko. Og så var klokken der.

Hun satt på et venterom som luktet tannlege. Ting gikk litt etter skjema og det var mange før henne. Hun brukte opp alle småpengene sine på automaten. Ikke fordi hun var "godtesyk", men fordi hun måtte ha noe å gjøre. Hun leste et dusin forskjellige brosjyrer om alt mulig, barneoppdragelse, adopsjon osv. Nå gikk tiden sakte, akkurat når hun ville at den skulle gå fort. Hun tegnet i damebladene og kjendisjenta hun hatet fikk en kraftig Hitlerbart. Hun smilte av sine barnslige fakter, og så: "Charlotte Noelle Olsen" en dame i hvite klær og rosa Crocs ropte opp navnet hennes. Hun kunne kjenne klumpen i magen, det kjentes ut som bly. Det virket som om alt blodet forsvant fra ansiktet hennes. Hun var likblek, men hun samlet seg, reiste seg og fulgte den hvitkledde damen gjennom en stor hvit dør.

Det virket som om turen hjem tok fem timer. Minuttene gikk altfor sakte, Charlotte hadde telt dem den siste timen. Hun så på alle lysene ute og hun kunne se små barn i kostymer. De ringte på dørene og sa knask eller knep mens de gliste i forhåpninger. Bussen hun selv satt på var kald og stille. Det eneste man kunne høre var duringen fra motoren og et barnegråt bakerst i bussen.

Hun gikk av bussen og fra busstoppet kunne hun se huset sitt. Det lyste foran inngangsdøren. Der satt gresskarene som moren hadde uthult. I det hun kom nærmere kunne hun se ansiktene. De var triste.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?