Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Guiden"

Gitar
Gitar

"Å gjennomføre sitt mål kan være vanskelig… Målet i seg selv er som regel ikke problemet, det er hvordan du takler tidsrommet før finalen som kan slå ut selv den beste..."

Novella er skrevet av Stian

Gitar
Gitar

Han hadde sagt det på gatekjøkkenet, mens han spiste. Jeg hadde ikke spist. Jeg var ikke sulten. Han hadde sagt at jeg burde spise litt, selv om det antagelig ville komme opp igjen i løpet av venteperioden. Når jeg tenker på hans ord kunne jeg kjenne en duft av kebabånden hans. Eller var det min egen? Han hadde fortalt meg det også. At man kunne bli forvirret i venteperioden. Hadde han sagt noe mer? Ikke mye. Han var en rolig person. Sa ikke mye mer enn nødvendig. Akkurat som meg.

Nå skulle jeg ønske han hadde sagt mer. Bare et hint på hvordan man kunne takle dette. Nå hadde jeg prøvd alt jeg maktet: Jeg hadde gått i ring, jeg hadde sittet stille, jeg hadde ligget på gulvet, ja, jeg hadde til og med drukket et glass med vann. Ingenting hadde hjulpet. Nå hadde jeg gitt opp. Jeg sitter oppreist i sofaen. Greier ikke legge meg ned. Beina vil ikke røre seg lenger. De har rustet. Som en dårlig smurt rustning. En tanke om riddere i rustninger blafrer opp inni meg. Det er utrolig hvordan de kunne være kamphelter.

Jeg er en ridder under et dødt tre. Under meg er det sand. Sand så langt øye kan se. Gjennom sprinklene i hjelmen myser jeg utover horisonten. Det er rart hvordan man kan se at horisonten ikke er rett, men en smule bøyd. Det får jorda til å virke så liten. Solen kvesser seg inn i rustningen min. Jeg har en vond stilling. Noe skjærer seg inn i låret mitt.

Panisk griper jeg etter bukselomma og kaster fra meg mobilen. Jeg kan ikke høre den treffe veggen. Hvor stort er egentlig dette rommet? Jeg ser ikke veggene, gulvet er en lyseblå gummimatte med ett eller annet mønster. Jeg prøver å følge gulvet fra mine egne sko og utover, men blir distrahert av ristningen. Hele rommet rister. Eller er det bare sofaen jeg sitter på?

Jeg rir gjennom ørkenen. Hesten min er svart og lager en pesende lyd mens den galopperer over sandbankene. En varm, tørr vind siger inn mellom sprinklene på hjelmen. Solen er på vei ned. Er det slik at det er varmere i ørkenen om natta? Jeg blir helt ør i kroppen av den ristende hesten. Jeg må av.

Jeg ligger på gulvet. Jeg må ha våknet da jeg falt ned fra sofaen. Han hadde sagt at det å være nervøs kan være ille, men jeg føler meg syk. Noe må være galt. Har jeg dopet meg? Jeg kan huske at vi tok bilen fra gatekjøkkenet ned til hallen. Han slapp meg av ved bussholdeplassen. Derfra gikk jeg inn bakdøra hvor en svett mann i svart dress viste meg fram til rommet mitt. Har jeg en minibar? Jeg prøver å huske hvordan rommet ser ut, men alt er fjernt. Greier jeg å bevege meg? Sakte løfter jeg hodet og ser på armbåndsuret. Det gir ingen betydning. Likevel vet jeg at jeg snart skal opp på scenen.

Forsiktig reiser jeg meg opp. Innvolvene faller på plass og jeg kjenner en stor klump i halsen. Jeg prøver å puste, men klumpen sperrer alle luftganger. I panikk brekker jeg meg og kaster opp. En smak av magesyre, og jeg sitter i sofaen igjen. Jeg rister fortsatt. I et hjørne står gitaren. Jeg har ikke en sjanse. Jeg sitter lenge og ser på gitaren. Skulle jeg prøve å spille litt? Hvis jeg bare hadde maktet og kommet meg bort til den.

Nå er det sand overalt. Inn rustningen også. Med mine få krefter greier jeg å kravle opp av sanden og spytte de små steinpartiklene ut av munnen. Lungene pumper av all kraft og skriker etter mer oksygen. Solen har gått ned og lufta har blitt kaldere. Mellom sprinklene ser jeg sverdet mitt. Det ligger noen meter foran meg. Med den tunge rustningen er det så vidt jeg greier å krype bort til det blanke sverdet som skinner i månelyset. I noen sekunder beundrer jeg synet av den blanke gjenstanden, de spisse kantene og den perfekte balansens. Den er til og med mulig å speile seg i det. Jeg ser på meg selv. Grå og trist som en hau med skrot, men det er ikke det som fanger oppmerksomheten min, det er personen som står bak meg.

Han står i døra. Jeg kan se det fra speilet på veggen. I handa holder jeg gitaren. Den virker ukjent i de svette fingrene mine. Han sier noe og peker på dammen med magesyre. Han snakker i et rolig tempo. Ordene strømmer gjennom kroppen min som kaldt, forfriskende kildevann. Jeg sier jeg har hatt det jævlig. Han forklarer at det alltid er slik første gangen. Jeg føler meg bedre. Hans ord og setninger overvinner mine tanker og lidelser. "Kom nå, du skal opp på scenen…" Gitaren har fått tilbake sine kjente former, og jeg er ikke lenger svett. Han klapper meg på skulderen og vi går ut av rommet.

Rustningen synger idet vi går gjennom ørkenen. Den gamle mannen i hvitt har en underlig aura som gir meg ny styrke og nytt håp. Han viser vei opp til fjellene og gjennom klippene hvor den onde dragen holder til. I det vi kommer bort til dragens huleinngang kan føle dens sinne presse meg sammen. Den gjør meg klam og stiv i alle ledd. Jeg snur meg for å se på den gamle, se inn i de beroligende øynene, men han er borte.

Jubelen øker i det sceneteppet går opp. Som svar på jubelen blir scenen fylt av røyk og gnister i alle farger. Det tar noen minutter før publikum skjønner at scenen er tom.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?