Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Alene"

Rømmer

Det er et helvete. Ingen er som meg på denne skolen, det så jeg med en gang jeg kom i denne fordømte klassen. Jeg visste det kom til å bli jævlig å være ny i en 9. klasse, men dette var verre enn jeg noen gang kunne tenkt meg.

Novella er skrevet av Håvard

Rømmer

Det første jeg hørte når jeg kom inn i klasserommet første dagen, var fra den store gutten midt i klasserommet. «Du er faen ikke velkommen her!» «Kristian da!» sa læreren rolig. «Sett deg der nede ved Lene du.» Hun smilte når jeg gikk forbi. Jeg smilte tilbake.

Ute i friminuttet ble jeg presset ut av alle gjengene. Alle så bort på meg å lo. Det sto en gjeng lenger borte ved hjørnet, men de snakket bare om dataspill og sånne nerdeting. Jeg gikk bak hjørnet. Stod der. Helt stille, mens jeg så ned i bakken å tenkte: hadde jeg bare vært stor. Jeg hadde lyst til å bare stå der hele tiden. Bare bli borte. Så hørte jeg at noen kom å stilte seg foran meg. Jeg så fortsatt ned i bakken.

«Går det bra?»

spurte den peneste stemmen jeg noen gang har hørt. «Jada» svarte jeg. «Så fint!» sa hun. Selv om jeg skjønte at hun visste jeg løy. «Du bør ikke stå her» sa jeg med en bekymret stemme. Plutselig hørte jeg den fryktede stemmen. «Hold deg unna Lene!» sa han. Jeg løftet på hodet. De gikk fort mot meg. Akkurat som gjenger gjør når de skal gi noen juling. Det var mange av dem. Ihvertfall femten- tjue stykker.

«Løp» hvisket Lene. Jeg ble stående å se rundt meg. Se etter et sted å gjemme meg. De kom nærmere. Fort. « Løp!» nå skrek hun. Men det var for sent.

Kristian traff med et skikkelig slag i magen

. Jeg ble stående å holde meg på magen. Med en gang jeg kom til meg selv igjen, løp jeg. Så fort jeg bare kunne. Og det var ganske fort. For på den forrige skolen løp jeg seksti meteren på åtte blank. Jeg snudde meg. Det første jeg så var Kristian. Han lå like i hælene på meg. Men det jeg egentlig så etter var Lene. Jeg så henne i bakgrunnen. Hun smilte et bekymret smil. Men samtidig et slags «dette går bra» smil. Jeg smilte det samme smilet tilbake.

Jeg bare løp. Løp, løp og løp.

Forbi lærere og elever, ut av skoleområdet. Alle elevene snudde seg å pekte. Det så ut som de moret seg med det. «De jævlene!» tenkte jeg mens jeg løp. Jeg løp hjemover. Jeg begynte å bli sliten. Kristian ble hengende mer og mer etter. Etter hvert stoppet han. Jeg løp videre for å være sikker på å slippe unna.

Når jeg kom hjem var jeg utslitt. Jeg gikk på rommet å la meg rett ut i senga. Bare lå der å så rett i taket. Jeg kjente hjertet slå hysterisk. Jeg var helt sikker på at det skulle hoppe ut av brystet. Det første jeg tenkte var: «Lene.» Hun var den snilleste og peneste jeg noen gang hadde møtt. Mens jeg lå der å tenkte kjente jeg at det dirret i lomma. Jeg tok opp telefonen og så på skjermen. Det var skjult nummer. Det gikk et grøss gjennom hele kroppen. Jeg visste hva dette var. Men jeg skulle ikke være feig.

«H-hallo» startet jeg med en nervøs stemme.

« Smuget i kveld klokka ni» kom det brått fra en grov stemme jeg hadde hørt før. Jeg svarte ikke. «Er du feig eller?» sa han hånlig. « Ok» sa jeg. « Pip pip pip pip» Han la på. I det jeg skulle legge telefonen i lomma, dirret den igjen. « Tom ringer» stod det på skjermen. Tom var den aller beste vennen jeg hadde. «Halla!» sa han. Jeg svarte, og fortalte alt som hadde skjedd. «Jeg møter deg ved smuget klokka fem på ni» sa Tom bestemt. Det var egentlig ikke så langt unna, der jeg bodde før. Bare en busstur på en halvtime. «Takk Tom.»

Da vi satt ved middagsbordet, satt jeg bare å rota i maten

. Mor så opp på meg. «Hvorfor spiser du ikke?» «Orker ikke.» Hun så på meg med et skeptisk og bekymret blikk. «Hvordan har det gått på skolen i dag da?» spurte far. «Joda, greit nok» mumlet jeg, ikke særlig overbevisende. «Fikk du noen kamerater da?» «Nei, egentlig ikke» Jeg skjøv bort tallerkenen, gikk ut i gangen å tok på meg jakka. «Hvor skal du?» sa mor. «Bort til en kamerat» sa jeg. Jeg stoppet å tenkte meg om. «Faen!» tenkte jeg når jeg skjønte jeg hadde driti meg ut. «Du sa du ikke hadde fått noen kamerater?» spurte far med en rar stemme. Hva skulle jeg si nå? Plutselig ringte det på døra. Jeg åpnet. «Hei!» sa Tom. «Vi stikker nedi byen» ropte jeg. De ropte noe tilbake som jeg ikke helt fikk med meg. Men sikkert noe sånn som: «Vær forsiktig, ikke gå over togskinnene, eller; pass dere for veien» Virker som hun tror jeg seks år fortsatt.

Da vi kom inn i smuget var det ingen der

. Vi stod helt stille og så oss rundt. Plutselig hørte vi noen biler. Det smalt i mange dører. Så kom de mot oss. De var ihvertfall 10-15 stykker. Og vi var to. «Jeg tror jeg pisser i buksa!» hviska tom til meg. Jeg var bare stiv i blikket, og skalv som et ospeløv. Så stoppet de bakerste, men Kristian gikk videre. Lene dukket opp bak dem. Jeg så på hun. Hun så på meg, med et blikk som liksom sa; unnskyld.

«Hva faen tror du at du er!»

skrek Kristian til meg. Jeg rygget to skritt bakover. «Du kommer ikke hit å tar dama vår!» Jeg bare så han rett inn i øynene. Han så meg stivt i øynene. Så, plutselig kjente jeg et slag i trynet. Det kom så fort at jeg rakk ikke reagere. Det var akkurat som tiden stoppet. Jeg svaiet i noen sekunder, så løftet jeg hånden å ga han et skikkelig slag. Han tok igjen med et slag i magen. Jeg holdt meg for magen. Da slo han et hardt slag i ryggen, så jeg havnet i bakken. Da så jeg at Tom kom å slo han. De slåss en stund. Tom fikk overtaket. Han slo Kristian i bakken. Da kom det en bak Tom. Han hadde kniv.

«Pass deg Tom!» skrek jeg. Men det var for sent

. Jeg så kniven i sia på Tom. Han sank sammen. «Faen!» skrek jeg. Og løp på han med kniven. Han slo meg. Jeg datt igjen i bakken. Så stod de over meg. Jeg skjønte jeg ikke hadde noe sjangs. Jeg sparket han i magen, reiste meg opp og løp. Alt jeg kunne. Jeg løp inn i et stort bygg og opp masse trapper. Til slutt kom jeg ut på et tak. Jeg løp ut på enden og så ned. Det var langt. Jeg stod å tenkte. Hva er det igjen å leve for nå? Tom er borte, Lene var bare falsk, jeg har ingen venner. Jeg var helt alene. Livet betydde ingenting for meg lenger.

Jeg gikk et skritt til. Nå stod jeg helt ytterst

. Det hadde begynt å samle seg folk der nede. Alle så opp og vinket med armene. Jeg spredde ut armene, og slapp meg utfor kanten. Det var deilig å bare være i fritt fall. Menneskene der nede ble helt ville. Alle ropte og skrek. Jeg nærmet meg bakken. Det siste jeg tenkte var; alene. Så ble det mørkt.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Jente, 14 føler seg alene på skolen
Hei Flott at du skriver til ung.no! Og at du sier ifra når du ikke har det bra i situasjonen din.Du skriver ikke så mye om hvor lenge du har hatt d...
Jente, 15, føler seg alene og ensom
Hei Flott at du skriver til ung.no!Jeg synes det er veldig fine og reflekterte spørsmål du stiller her! Om det er mange ungdommer som føler seg ...
Jente, 14, trives ikke på skolen
Hei Så leit å høre at sivile trives og ikke har noen venner på skolen! Da er det lite motiverende å møte opp hver dag! Har du forsøkt å snakk...