Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Fugledritt"

Due
Due

Han sto på bussholdeplassen og ventet, selv om det var 13 minutter til bussen hans skulle gå derfra. De svarte skyene over ham så truende ut, men det regnet ikke for øyeblikket. Den eneste personen på holdeplassen bortsett fra ham var en middelaldrende mann som rullet en Tiedemann på benken. Han hadde nettopp kommet fra kjemitimen, som var hans favorittfag, på andreplass etter gym. De hadde repetert aldehyder, som var fjorårets pensum.

Novella er skrevet av Idunn

Due
Due

Han sto og sparket litt grus og så seg om. Dørene på Rema 1000 et lite stykke unna glidde opp. Hun gikk ut med et blad i hendene, og fulgte tydeligvis ikke med, fordi hun snublet i fortauskanten. Hun gjenvant straks balansen, og børstet en flik av det blonde håret vekk fra ansiktet.

Han hadde vært betatt av henne en stund nå, men aldri tort å prøve seg...

"Hei!" sa hun smilende idet hun nådde holdeplassen. "Hei." svarte han og gjengjeldte smilet. De småpratet litt om skole og dagligdagse ting i noen minutter. De kjente ikke hverandre så veldig godt, men i de pleide å snakke en del med hverandre i de timene de tok sammen.

Hun lo da han spurte hvorfor hun hadde kjøpt "Vi Menn", og forklarte at hun tenkte faren hennes ville være interessert i en av reportasjene, om pistoler, siden han var skytteleder. "Men jeg hadde jo tenkt å lese den erotiske novellen etterpå, høhø" spøkte hun, og han gliste. Akkurat da kjente han noe vått treffe ham i siden av hodet, noe som kom ovenifra. Han så en due fly kurrende noen meter over. Han forbannet det jævla fjærkreet. Hvorfor var den bestemt på, bokstavelig talt, å drite ham ut akkurat foran henne?

Hun stirret overraskende på håret hans, hvor en hvit-grå klatt rant sakte nedover. I kontrast med det sorte så det sikkert fortreffelig ut. "Jeg... eh, har en kleenex her et sted tror jeg..." sa hun, og han kunne se at hun hadde problemer med å holde seg alvorlig. Men hun rakk aldri å finne den kleenexen, bussen hennes svingte inn, og sammen med mannen som akkurat var ferdig å røyke rullingsen steg hun på. Hun løftet hånden én gang idet bussen svingte ut igjen. Han følte seg rimelig teit der han sto med fugledritt i håret. Den dua skulle få svi.

Noen dager senere skulle de ha kjemi igjen, og han hadde allerede planen klar. Det virket som en evighet før læreren sa at de kunne pakke sammen, og alle gikk ut. Klasserommet ble låst, det var det eneste, sammen med naturfagrommet, som hadde en låsemekanisme som gikk på nøkkelkort.

Han fulgte strømmen på vei ut, men tok ikke av til høyre mot utgangen som de andre elevene, men fortsatte samme vei som læreren, men passet på å holde seg et godt stykke bak ham. Han ventet 10 minutter etter at han hadde gått inn på kontoret sitt, hvor han antagelig satt å rettet prøver, før han banket på. "Ja?" kunne han høre fra innsiden, og han åpnet døren.

"Neimen, Christian, er du her ennå? Vil du noe spesielt?" sa han overrasket. "Ja, beklager, men jeg er ganske sikker på at jeg glemte lommeboken min under pulten på kjemirommet, og lurte på om du kunne bli med å åpne døren?" svarte han. Dette leddet var viktig, hvis ikke det funka nå ville det aldri gjøre det, og hele planen ville gå rett i dass. "Beklager, jeg er dessverre nødt til å rette ferdig disse prøvene..." begynte læreren. "Men jeg har busskortet der, og jeg har ingen småpenger på meg for øyeblikket..." sa han. Læreren rynket de tykke brynene et øyeblikk (noe som fikk ham til å ligne bemerkelsesverdig på en ugle), før han sa "Du får vel ta nøkkelkortet mitt da. Men kom tilbake med én gang etter du har hentet den!" - "Så klart, lærer" sa han med et smil om munnen. Enkelt, han hadde allerede satt klart det han trengte ubemerket i timen, og det ville være lett å ta med det over i den grønne glassflasken som hadde inneholdt iste. Han gikk mot kjemirommet og passet på at ingen var i gangene i nærheten, før han dro nøkkelkortet og entret rommet. Han smekklåste døren og fortsatte inn i lagerrommet, hvor flasken med formaldehyd sto klar. Han dro på seg et par plasthansker han hadde tatt fra vaskekjerra, og jobbet raskt men effektivt og renslig, og fikk tømt formaldehyden over i glassflaska hjemmefra. Det var viktig at han ikke fikk på seg noe av stoffet på huden, og at han var nøye med å sette flaska på riktig plass. Han skrudde igjen korken på iste-flaska og puttet den i en plastpose før han deretter la den trygt i sekken. Han låste døren bak seg og løp tilbake til kontoret for å spare litt av tiden han hadde mistet.

- "Her er kortet tilbake, beklager at det tok litt tid, noen måtte ha sparket den under kateteret" sa han unnskyldende. Læreren sa det var greit, men at han måtte prøve å huske sånt.

Første del av planen var i boks, andre og siste del skulle bli satt i spill neste dag.

Da han kom hjem var huset tettpakket med barn på 7-8 år som løp rundt overalt. Lillesøsteren hans feiret 8 årsdagen sin som hadde vært for noen dager siden.

Han gjorde en stille og ubemerket tilbaketrekning til rommet sitt ovenpå og tenkte over nøyaktig hvordan han skulle gå frem dagen etter.

Morgendagen tok ham omsider igjen, og han gikk igjennom dagen på skolen som i transe. Han hadde fylt opp ett av rommene i sekken med det han trengte. Han gjorde det egentlig bare for moro skyld, for å teste hvor mye de tålte, og litt for at de våget å gjøre narr av ham foran henne. Hvem som helst annen, og han ville ha ledd, men ikke foran henne... Han satte kursen for Stiftsgårdsparken, fordi det alltid pleide å være mange duer der. Han satte seg ned på en benk og begynte å grave i sekken. Han tok ut bollene som ble igjen etter søsterens bursdagsfest, og begynte å bryte dem opp i biter og kastet dem på bakken. Først var det ikke så mange duer der, men plutselig dukket de opp fra overalt, kom flygende fra hvem vet hvor. Han tenkte at de sikkert varslet hverandre, eller noe sånt. "Kanskje det ikke rekker..." tenkte han høyt, men han hadde rikelig med boller, og han hadde sprøytet dem fulle av formaldehyd i forveien.

Plutselig hørte han en velkjent stemme rope navnet hans, og han bråsnudde seg. Han hadde vært helt alene til da… Det var søsteren hans. Hun kom løpende bort mot ham. "Sitter du og mater duene?" spurte hun overrasket. "Jaaaa…" mumlet han. Han kjente hendene bli klamme. Hvorfor måtte hun ha kommet forbi akkurat da, og gjenkjent han? Selv om hun var en smule naiv ville hun skjønne tegningen hvis en av duene plutselig kreperte…

Han gikk litt bortover med noen boller han hadde i hendene. De svarte hanskene var fulle av smuler. Han gikk rundt og kastet noen smuler her og der, prøvde og lede dueflokken vekk fra der søsteren satt, hun fulgte ikke etter. Han gikk tom for boller, og tenkte å sette seg på benken, eller kanskje bare ta med seg søsteren hjem. Men da han snudde seg…

Søsteren satt med en bolle i hver hånd, en av dem var halvspist og hun hadde nettopp spist en, så det ut til på måten hun hadde munnen proppfull.

Han fikk panikk. Han hadde ikke bare sprøytet litt, han hadde sprøytet mye, og hun var ikke stor, heller… "Hvor i svarte fikk du tak i de bollene!?" Ropte han. Hun stirret forskrekket tilbake og sa forundret, med munnen full av bolle: "Jeg var sulten, så jeg kjøpte noen på Narvesen for bursdagspengene mine! Hva er du så sint for?" Han pustet lettet ut. – "Hvor i svarte fikk du tak i de bollene!?" Ropte han. Hun stirret forskrekket tilbake og sa forundret, med munnen full av bolle: "Jeg tok med meg hjemmefra, så klart. Hva trodde du egentlig?"

Han så for seg at hun sa mange slike ting før hun sa, med munnen full av bolle: "Jeg har ikke spist siden lunsj, jo. Du trenger ikke bli sint, de var jo fra bursdagen MIN, dessuten tenkte du å gi dem til duene, og det ser ut som om de har fått nok allerede… Se, tre har sovnet av metthet!" Han spant på stedet og fikk se duer som pustet tungt, som bekket. Noen lå med føttene i været. Han klarte ikke tenke klart. Hvor mange boller hadde hun spist? Hvor mye skulle til? Skulle han ringe noen? Hva skulle han si? Livet passerte i sakte revy foran øynene hans… Søsteren så på duene i forundring, før hun rynket alvorlig på pannen og sa "Det der er vel ikke normalt for en due?" før hun tok seg til brystet. Hun stirret på ham i vantro, forundring, før blikket ble tomt og hun falt sakte bakover... Idet hodet hennes traff en av steinblokkene svartnet alt.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?