Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Stakkars Jens"

Trist gutt (colourbox.com)
Trist gutt

Skoledagen startet som vanlig. Men etter første time banket det på døren og det kom inn en ny elev. Ikke hadde han voks i håret. Klærne var stygge. Med de runde brillene lignet han på Harry Potter.

Novella er skrevet av Maxim

Trist gutt (colourbox.com)
Trist gutt

– Dette er Jens, sa læreren. – Hvem bryr seg? ropte Tommen, som var bølla i klassen. Alle lo, jeg så med en gang at Jens var nervøs og nesten litt redd. Læreren førte Jens til plassen hans, uheldigvis rett ved siden av Tommen. Ingen sa noe, alle ventet til friminuttet, for det var da helvete skulle begynne for Jens.

Klokken var ti. Vi gikk fort ut, mens Jens prøvde å gå så sakte som mulig. Han flyttet fra en by rett ved siden av. Så han viste hvordan vi var. Han hadde hørt om oss. Ute prøvde han å menge seg blant alle de andre, jeg så det. Det så ut til å virke det første friminuttet, men ikke det andre. Timen før storefri hadde vi en gloseprøve. Karakterene ble lest opp høyt. – Ingrid 4, Sondre 4. Tommen 2, hmm , ikke så overraskende, ojj , Jens du fikk 6, gratulerer. Alle så på Jens. Tommen hvisket til han – du er død i friminuttet nerd. "Faen hva er det nå jeg har gjort?" tenkte Jens.

Ute kom Tommen og noen av "vennene" hans bort til Jens. Det var overskyet og mye snø og kaldt. Tommen, feit og høy tok tak i Jens, løftet han opp og heiv ham i snøen. Alle lo, til og med jeg flirte litt. Men innerst inne viste jeg at dette var galt. Men jeg så jo bare på, var det så ille? Jens reiste seg opp. Jens følte seg nervøs og samtidig redd, men hva kunne en svak og spinkel gutt som han gjøre? Tankene raste gjennom hodet til Jens, men så følte han plutselig smerte. Det var tommen som slo han i magen. Jens lå på bakken og hev etter pusten. Vi andre gikk inn. Det var ingen av de andre som tenkte at det å bare se på var galt. Men ingen torde å hjelpe, for ingen ville krangle med Tommen.

Slik fortsatte det noen måneder framover. Det ble ikke bedre. Vi merket at Jens kom ikke så ofte på skolen, ingen brydde seg. Men en dag vi kom til skolen sto rektoren og læreren i klasserommet veldig triste. – Jeg må beklage å si at Jens tok sitt liv i går, sa rektoren. Alle var stille, vi følte skyld alle sammen. Jeg så bort på Tommen, og der så jeg en tåre på kinnet hans. Det var får sent, det var galt det vi gjorde, men vi innså det for sent.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?