Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "I stemors klør"

Herskapshus (colourbox.com)
Herskapshus

Sophie husket det som om det var i går. Hun var syv år og moren stod og pyntet seg. Hun var den vakreste personen i hele verden.

Novella er skrevet av Stine

Herskapshus (colourbox.com)
Herskapshus

Hun hadde langt mørkebrunt hår, blå øyne og hun luktet kjempe godt av den dyre parfymen hennes mann hadde kjøpt henne. De skulle ut og Sophie måtte være igjen hjemme, hjemme hos barnepiken. De bodde i et stort herskapshus ute på landet og det var ingen naboer som kunne passe på henne der. Moren kysset henne på pannen før hun gikk ut av døren, og Sophie så henne aldri igjen.

Syv år senere bodde de fremdeles på denne fantastiske plassen.

Moren var blitt begravd under et tre nede ved vannet, cirka 300meter fra huset. Det var en av grunnene til at Sophie og faren aldri ville flytte, dessuten var huset av stor verdi. Det hadde gått i arv i flere generasjoner. De hadde en gigantisk hage (mer et parkområde), stall og inne i huset var et svært bibliotek. Det var veldig typisk for store herskaps hus i England, det eneste var at slike hus skulle etter tradisjonen gis bort til eierens eldste sønn, og Sophies stemor hadde prøvd desperat å sørge for at skjedde, og til slutt fikk hun sitt ønske. Lille Victor kom til verden, men det gjorde ikke Sophie noe, det betydde bare at hun fikk mer frihet i fremtiden.

Sophie likte ikke stemoren sin og stemoren likte ikke Sophie.

Det var sikkert det eneste de var enige om. Faren hadde giftet seg da hun ni og stemoren var ikke en særlig sjarmerende dame (ikke mot Sophie i så fall). Faren jobbet mye borte, og derfor ble Sophie boende med en sur stemor som ikke likte henne. Heldigvis var huset så svært, at å unngå Henrietta, var enkelt. Faktisk, så trengte hun bare å gå inn på biblioteket for å få fred, for stemoren hadde sikkert aldri åpnet en bok. Men dessverre så kunne hun ikke unngå henne for alltid. Det var alltid ting hun ville at Sophie skulle gjøre, og visst hun ikke fant henne ble hun drit sur, ikke at det var noe nytt. Henrietta visste at som Sophies stemor hadde hun et ansvar, men også mye makt, makt som hun misbrukte. Når faren til Sophie var hjemme der i mot var hun sukker søt mot alle, til og med stallgutten Jimmy, som hun hadde forbudt Sophie å være med.

Det var ikke det at Henrietta brydde seg så mye om Sophie, men ingen "datter" av henne, skulle sees i lag med stallgutten.

Sophie der i mot, var veldig glad i Jimmy og fant mange kreative måter å være i lag med ham på. Favoritten var å klatre ut av vinduet om natten, for da hadde de timevis i lag der Sophie kunne klage på alle de slemme tingene stemoren hadde gjort og sagt. Hun ville så gjerne si alle disse tingene til faren, men ettersom Henrietta ikke var direkte slem mot henne, kunne hun ikke det. De fleste på hennes alder måtte sikkert rydde rommet sitt (selv om Sophie måtte gjøre det flere ganger i uken), de fleste fikk sikkert ikke være så lenge ute om kvelden (selv om Sophies innetid var i det strengeste laget) og at Henrietta "beskyttet" Sophie fra en gutt, ville sikkert virke kjempe positivt. Bare de som jobbet på plassen visste hvordan hun virkelig hadde det. Dessuten burde hun ikke klage. Faren var i alle fall i live, hvordan Henrietta hadde behandlet Sophie ellers turde hun ikke å tenke på, det ville ha vært helvete.

- Sophie! Det hørtes nesten gjennom hele huset. –Sophie! Hvor er du!

Stemmen til Henrietta virket irritert. Sophie visste at hun burde komme, men hun var nesten med inngangsdøren, tjue meter og hun kunne tilbringe hele dagen på hesteryggen i lag med Jimmy. –Sophie der er du! Hvor er det du har tenkt deg? Sophie snudde seg mot stemoren. – Bare ut Henrietta. Frisk luft vet du. Sophie prøvde å smile på en smiskende måte, men hun visste hva som kom. – Har du gjort leksene dine? Og/eller ryddet rommet ditt? Det var så vidt hun greide å skule gleden av makt i stemmen sin. – Jeg har gjort en del av leksene og rommet ryddet jeg for to dager siden. En del av leksene betydde ett avsnitt av en hel innlevering, men Sophies lærer ville forstå om hun måtte levere den en dag for seint. – En del av leksene, er ikke alle leksene. Du vet godt at du skal ha gjort alle leksene før du får gå ut, og kjenner jeg deg godt nok, har du vel greid å rote på rommet allerede. Jeg beklager du kan ikke gå ut i dag, hvilken mor er jeg om jeg lar deg gjøre som du vil? Nakkehårene til Sophie frøs i det hun hørte Henrietta omtale seg som moren hennes. – Som hennes høyhet befaler, mumlet hun, ikke lavt nok for Henrietta gav henne et advarende blikk. Hun gikk mot rommet sitt. Henrietta var kanskje glad i hennes far, men mest i pengene hans. Hennes mål hadde vært å sikre pengene til hennes sønn, og det hadde hun greid fint. Det ville ikke si at Sophie var arveløs, men dette svære huset skulle tilhøre Victor. Sophie håpet at Henrietta var for gammel til å få flere barn, men det var hun nok ikke. Hun var bare trettifem, ti år yngre enn faren til Sophie, men en kunne alltids håpe.

jente i gresset (colourbox.com) Jente i gresset

Jente i gresset

Sophie var komt opp trappen da det ringte på døren. Camilla og Honor, to av Henriettas bestevenner kom på besøk. Sophie kunne høre deres prat, venne klemmer og kyssing og visste at Henrietta kom til å være opptatt resten av dagen, Victor var med barnepiken som vanlig. Hun tok en omvei ned til første etasje og gikk ut kjøkkendøren. Hun løp mot stallen og så Jimmy vente. Han holdt to hester klar med sal og smilte bredt i det hun kom. – Jeg begynte å lure på om stemonster fikk tak i deg, sa han lurt. – Hun gjorde det, men så kom shoppingbrigaden, lo hun. - De kommer sikkert til å være opptatt resten av dagen, tror jeg. – Og hva om de ikke gjør det da? Han virket litt bekymret. – Da blir vi nok nødt til å møtes om natten her etter, sa Sophie likegyldig. – Ta det med ro stallgutt, hun vet at myrder hun meg, gjør min far henne til uteligger.

Denne lille rideturen var nøyaktig hva hun trengte.

Hun og Jimmy var ganske glad i hverandre. De var tvilling sjeler. Noen ganger drømte hun om å rømme i lag med ham, men hun var altfor glad i faren sin til å gjøre noe slik, dessuten måtte hun gjøre ferdig utdanningen sin. Men når hun ble atten ville hun gjerne reise med ham, men hun visste ikke om hun ville dra for alltid. Hun var svært glad i plassen hun hadde vokst opp og selv om Victor kom til å eie huset i fremtiden, var det nok av plass. De la seg under et piletre, langs det store vannet. De å tett under et teppe og kjente varmen av hverandre. Sophie så opp på Jimmy og smilte lurt. Kysse fasen av forholdet deres var over.

Sophie vekket Jimmy og begynte å kle på seg i all hast.

Det var umulig at Henrietta ikke hadde lagt merke til at hun var borte. Klokken var to. Hun hadde sikkert gått for å sjekke at rommet til Sophie var støvfritt, med en gang venninnene hadde gått. Nå var hun i trøbbel. Jimmy var i trøbbel, han kom til å miste jobben. Hun håpet at ingen hadde lagt merke til at de var begge borte.

Da de nærmet seg huset hørte de mange stemmer som ropte på henne. –Sophie! Sophie hvor er du!

Lysene var på i huset og det var politibil i oppkjørselen. Noe var galt. Henrietta ville ikke ringt til politiet bare fordi Sophie var borte. De virket som om alle som jobbet på stedet var våken, og alle virket opprørt. Da de kom frem hørte Sophie en kjent falsk stemme. – Sophie! Åh der er du vennen, hun er her konstabel, hvor har du vært? Det var hennes stemor, hun hadde grått, men Sophie visste at det ikke var pågrunn av henne.

– Hva skjer? Spurte hun, men brått skjønte hun hva som kunne få hennes stemor til å gråte.

–Hva er galt? Er det pappa? Hun begynte å gråte. En av konstablene begynte å prate om hvor heldig hun var som hadde en slik omtenksom stemor som kunne passe på henne. Sophie så inn i Henriettas øyne, og der så hun framtiden sin. Fire år i helvete.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Venninnen min gråter hver dag og er lei seg. Hvordan kan jeg få henne glad?
Hei Du forteller at venninnen din ikke vil snakke eller være sammen med faren sin på grunn av at hun ikke liker stemoren sin. Jeg forstår det slik...