Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Under senga"

Månen (colourbox.com)
Månen

Jeg har alltid vært redd for mørket. Mørket symboliserer det usikre, følelsen av at du ikke vet hva som kommer. Når det er mørkt nok, kan du plutselig bli overassket av en person som står rett foran deg, som du ikke legger merke til før du går rett på ham. Likevel synes jeg mørket er betryggende. Når alternativet er værre.

Novella er skrevet av Kristin

Månen (colourbox.com)
Månen

De smilte til meg. Hele tiden. Jeg sto der bare, smilte ikke, likevel var jeg ikke sur. De sa jeg kunne kalle dem mamma og pappa. Det sa de allerede første dagen, da de hentet meg på togstasjonen. Jeg skjønte ikke hvorfor de var så snille mot meg, hva hadde jeg gjort for å fortjene det? Jeg var jo en såkalt drittunge, en jævla bortskjemt drittunge, som han kalte meg. Var jeg ikke? De var så snille mot meg, men jeg klarte ikke å godta det. Jeg var forvirra. Hvorfor fikk jeg det så bra her, og ikke klarte å sette pris på det? Hvorfor? Hun som sa jeg kunne kalle henne mamma laget deilig mat til meg, og smilte da hun spurte om jeg ville ha mer. "Nei takk," sa jeg kort. Så ned. Det var spaghetti med kjøttsaus, favoritten min. Men likevel klarte jeg ikke å takke ja.

Jeg lå der i mørket og pustet inn lukten av murpuss og hybelkaniner.

Det var trangt, jeg lå ubehagelig, men det gjorde ikke noe. Håret mitt lå utover ansiktet mitt, gjennomfuktet av tårer og svette, men det gjorde ikke noe. Jeg slapp å være der akkurat nå. Jeg visste ikke om jeg kom til å være der om fem minutter, en halvtime, eller i morgen, men jeg var der ikke akkurat nå, og det var det som telte. Hjertet mitt dunket hardt, jeg var sikker på at han hørte det. Jeg presset meg enda litt til inn under sengen, selv om jeg visste at jeg ikke kom lenger inn. Jeg slo kneet mitt i murveggen, og kjente refleksen helt ned i tærne. Det kjentes ut som om det ble stukket et titalls strikkepinner gjennom kneet og helt ned. Smerten kjentes ut som et en liten lommekniv som laget kutt over alt på kroppen min. Magen min beveget seg opp og ned, jeg var andpusten. Jeg prøvde å puste så lydløst som mulig, men det førte bare til at magen min knøt seg og halsen min klumpet seg i et forsøk på å skrike etter behov for oksygen.

Det var koselig i stua deres.

Foran peisen lå katten Bamse og malte, og bøkene i bokhylla var alfabetisk sortert. Det var trygget, jeg følte dette var en plass man kunne kalle hjemme. Men jeg fikk ikke meg selv til å kalle det det. Det gikk bare ikke. Et hjem er et plass man vokser opp i. Fra man er liten. Liten nok til ikke å forstå. Jeg følte meg liten, men jeg forsto. Det var det som var forskjellen.

Visste han hvor jeg var? Hvor var lillebror?

Visste han hvor lillebror var? Panikken slo i meg som om noen plutselig siktet på meg med pil og bue, spente buen, og du bare står og venter på at han skal slippe. Hvor var lillebror? Lå han også under sengen, som meg? Eller hadde han et skjulested i klesskapet? Jeg ble kvalm. Så kvalm at jeg kom på tanken til å kaste opp. Hva ville han si da? Hvis jeg kastet opp? Ville han merke det? Jeg følte meg plutselig så uendelig liten, som om jeg var sju år igjen. Som om jeg var på lillebrors alder igjen. Hvor var lillebror?

De var så snille mot meg. Jeg burde vært rørt. Men jeg fikk det ikke til.

Jeg burde vært glad, men jeg klarte ikke å smile. Jeg var forvirra. En forvirra jævlig liten drittunge. Hvor var han nå? Han fortjente ikke å gå rundt med muligheten for å gjøre livet forferdelig for enda flere. "Han datt ned trappa," hadde pappa sagt, mens han presset fram tårer for å late som om han brydde seg. Falsk, det var det han var. Falsk.

Jeg svelget hardt, kjente det langt nede i magen. Hvor var lillebror?

Hvorfor var ikke jeg med ham nå? Hvorfor var ikke jeg en beskyttende storesøster? Jeg skulle jo passe på ham, det var jo min oppgave! Tårene presset på. Hvor var lillebror? Da pappa slo ham sist fikk han store blåmerker etterpå, og måtte ha på seg langermet genser i flere uker etterpå. Kunne ikke være med i gymmen, turte ikke, ville ikke. Det var liksom vår hemmelighet, det der. En hemmelighet mellom pappa, lillebror og meg. Fordi jeg og lillebror ikke visste bedre.

Heldigvis kom jeg og lillebror i samme familie.

En familie som brydde seg, en familie som forsto, ihvertfall prøvde og forstå. Lillebror har ikke sagt et ord siden. Han har ikke turt, og jeg er den eneste som forstår.

Jeg har alltid vært redd for mørket. Likevel kan mørket være betryggende, når alternativet er verre.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?