Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Mislykket"

jente og vekt
Vekt

Telle kalorier, se meg i speilet, målet flesket, stå på vekta, sammenligne meg med andre, snu alt positivt til noe negativt. Det er det mye av mitt liv har bestått av, og det ble ikke bedre første gang jeg stakk fingeren i halsen.

Novella er skrevet av "anonym"

jente og vekt
Vekt

Jeg husker alt så godt, helt fra 7.klasse. Jeg var en av de første til å få pupper, større hofter og tykkere ben. Jeg har aldri likt følelsen av å være annderledes, og spesielt ikke på den tiden. Derfor startet jeg å spise knekkebrød eller ingenting til lunsj, hver dag på skolen. Jeg veide meg ofte, og ble like skuffet hver gang. De andre i klassen veide fra 29 til 32 kg, mens jeg var på hele 40! Men jeg gikk ikke noe serlig ned i vekt desverre. På den tiden var jeg mest misfornøyd med beina mine, magen var fin. Jeg hadde ikke særlig greie på slanking heller. Kunne godt spise spaghetti, nudler, pizza, taco og kjøttkaker uten dårlig samvittighet. Det skulle senere forandre seg.

Så startet vi i 8. klasse, og det ble brått veldig forskjellig. Jeg begynte så vidt å bruke sminke, klipte opp håret, ville ikke lenger gå med klær fra Hennes & Mauritz. Jeg følte meg ganske bra på den tiden, siden jeg var på en måte den kuleste i «gjengen». Ikke at gjengen var så populær, ingen visste om oss. Men like vel, det føltes godt. Jeg husker så godt at mamma fortalt meg at jeg ikke akkurat hadde tynne bein, anlegg for å legge på meg og at jeg måtte passe på hva jeg spiste. Jeg husker også at onkelen min sa: Ja nå har du lagt på deg igjen. Jeg tok det som at jeg var overvektig...

I 8 skulle vi også ha svømming på skolen og det ble større press på kropp og utseende. Jeg begynte å nesten slutte å spise tre dager hver gang før vi hadde svømming. Hadde jeg ikke klart det, latet jeg som jeg hadde mensen eller vondt i hodet. Jeg prøvde å ikke spise så mye godteri, men det var ikke noe jeg tenkte alt for mye på. Sommeren fra 8. til 9. tenkte jeg gradvis mer og mer på slanking. Når vi var på sommerleir med Konfirmasjonen, var det så vidt jeg turte å bade sammen med de andre.

Jeg slanket meg i perioder, 1 uke med slanking, 1 uke som jeg stappet i meg alt mulig. Jeg ble misfornøyd med magen rumpa og leggene. Jeg ønsket å bli som Frida, min beste veninne. Hun var perfekt, med små pupper og tynn mage. Men slankingen gikk ikke ordentlig inn på meg før etter jul. Da bestemte jeg meg for at jeg virkelig måtte gjøre noe med det.Jeg var i Thailand i 2 uker, der begynte jeg å jogge langs strendene, og når jeg kom hjem sa jeg neitakk til godteri, og sluttet å spise skolemat. Noe som viste seg å være ganske så usmart, siden jeg istedet begynte å overspise på kveldene. Jeg ble aldri fornøyd med meg selv, og satte høyere krav til å se bra ut, være flink på skolen, ikke spille feil på piano og alltid være pliktoppfyllende.

Så kom en ny sommer, og jeg husker vi var på stranda, Therese, Marlene, Marthe og noen gutter. På den tiden var Marthe litt større en meg. Men likevel følte jeg meg som et stort, stygt og overvektig vilsvin. Jeg tenkte at de andre syntes at jeg var alt for stor til å gå på stranden. Jeg begynte å jogge en halvtime hver eneste dag. I tilegg til at jeg syklet til stranda, og spiste nesten bare frukt. Jeg tok av noen kilo og blei litt mer tilfredstilt med min egen kropp. Men jeg tenkte mye på at jeg fortsatt ikke hadde hatt kjæreste, det var helt sikkert fordi jeg var for feit. På kveldene brukte jeg tiden på å finne slanketips på nettet. Og det var uendelig sider med tips. Jeg ble mer og mer oppslukt i dette. Det tok ikke lang tid før jeg kuttet ut poteter, pasta, spaghetti, ris, fiskekaker, vanlig kjøtt, smør, sukker, salt, pizza, brød som ikke var minst 75% grovt, alt av godteri, leverpostei, syltetøy, og alt annet med høyt innhold av kalorier eller fett.

Jeg var så stolt av meg selv, jeg jogget annenhver dag 1 time, og så virkelig forskjell på meg selv. Men så en dag, klarte jeg ikke styre meg, jeg spiste hele 4 grove rundstykker OG 4 ballerina kjeks. Jeg var så skamfull og skuffet over meg selv. Jeg stod foran speillet, og så på den feite, stygge og mislykkede jenta. Jeg kunne ikke leve med å ha spist så mye. Det endte med at jeg gikk inn på do. Jeg stakk fingeren i halsen, det kom slim og jeg prøvde å stikke fingeren lenger ned. Det kom ingen ting. Men denne gangen var jeg bestemt, og jeg fikk det opp til slutt. Jeg tenkte - Hvordan kan jeg ha synket så lavt? Men jeg skjøv tanken bort, det var jo bare for en gangs skyld. Det føltes godt å få ut maten, jeg ble kvitt skyldfølelsen.

Så klart skjedde ikke dette bare en gang. Jeg fortsatte dagen etter, og dagen etter det igjen. Jeg var skamfull over meg selv, over hvor lite selvkontroll jeg hadde, og at jeg var så grådig. Men det stoppet meg ikke. Men det var ikke så ille i starten, jeg spiste ikke i mange timer, og jeg spiste meg aldri helt stappmett. Det som gjorde alt verre, var at Marthe ble så tynn. Hun fortalte meg hvor flink hun hadde blitt til å spise sundt, og jogge. Hvert eneste måltid diskuterte vi kalorier. Jeg ble så lei meg, det var så vanskelig for meg å se at hun bare ble mer og mer perfekt, mens jeg bare ble mer og mer mislykket. Det gjorde meg rett og slett litt deprimert. Jo tynnere hun ble, jo feitere følte jeg meg. Frida har jo alltid vært tynn og pen. Men det har vært greit, for jeg har alltid akseptert at hun var bedre enn meg. Men jeg følte liksom at Marthe og jeg var mer på lik linje, siden ingen av oss hadde hatt kjæreste eller kysset noen før

. En annen ting var at jeg ble dårligere på skolen, gikk fra 6 'ere til 4'ere. Nå kunne jeg ikke engang være stolt av karakterene mine. Dessuten hadde Marlene blitt flinkere enn meg i piano, på skolen og hun mye tynnere enn meg. De tre siste ukene var rett og slett et helvette. Dagen startet med ett rugsprø, så en frukt på skolen og når jeg kom hjem: 2 porsjoner havregryn, 2 sjokolader, 1 rømmeboks med tacokrydder, 1 hel boks med is og alt annet jeg måtte finne fristende i kjøleskapet. Så satt jeg på rommet å spydde opp alt igjen. Dette førte imidlertidig ikke til at jeg ble noe tynnere. Bare enda mer misfornøyd med meg selv.

Det eneste som gjorde at jeg hadde ett snev av selvtilitt enda, var at jeg endelig hadde fått meg kjæreste. Og jeg var så glad når jeg var sammen med han. Det gjorde at jeg gledet meg til skolen. Men hver gang han holdt rundt meg, tenkte jeg at jeg MÅTTE slanke meg, hvis ikke kommer han til å slå opp...

Det som fikk meg til å endre tankegang var når jeg fant ut at jeg har brukt opp nesten 1 år på å tenke på mat. Uten at det har ført meg noen steder. Dessuten var det en periode jeg tenkte mer på MAT en jeg tenkte på kjæresten min. Så jeg måtte velge, han eller maten. Jeg holdt faktisk på å velge maten. Men heldigvis gjorde jeg ikke det. Jeg tror jeg kan klare å se på meg selv litt mere positivt, selv om jeg fortsatt ønsker å gå ned en 4-5kg. Og jeg kommer fortsatt til å være missunnelig på både Marlene, Marthe og Frida. Jeg kommer også til å kaste opp en gang i mellom, ha dårlige dager der jeg føler meg misslykket. Men like vel, jeg føler meg glad, har fått mere overskudd og har jobbet mer med leksene. Nå gjennstår det bare å bli mer utadvent og vise andre at jeg faktisk ikke er noen spiseforstyrret jente med psyko tankegang.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?