Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Hemmeligheten"

Hender former hjerte (colourbox.com)
Hender hjerte

Det var så forvirrende! Skulle han gjøre det eller skulle han bare la det være? Hele kroppen kjentes som en stor bombe full av følelser som bare tikket fortere for hvert sekund. Det måtte ut, men det var for risikabelt å fortelle ennå.

Novellen er skrevet av Annichen

Hender former hjerte (colourbox.com)
Hender hjerte

Han hadde fortalt det til bestekompisen Frode Knudsen som alltid fikk vite tankene hans. Det var en stor selvfølge og det samme mente Frode. Han kunne skrive ned tankene sine eller bare holde tett inne for seg selv. Hver dag ble bare mer og mer stressende. Alle følelsene beveget seg så fort at han ikke kunne holde igjen. Han følte seg så forferdelig. Det var en stor selvfølge at alle andre hadde hatt det samme følelsen, og kom til å få det i fremtiden. Men at han ikke hadde fått det før han var 17 år gammel føltes bare galt. Det at han hadde kommet til denne skolen for et par måneder siden, og ikke kjente noen andre enn Frode gjorde ting bare verre. Han kunne ikke fortelle det til noen, han ønsket å fortelle det, men han måtte bli tryggere og mer selvsikker. Folk ville bli så overraket, men sikkert en smule sint også. Frode ble så overrasket at han begynte å le, men så bare lot han det være akkurat som om det var noe gale i det.

Alle visste om han, men de orket ikke å ta seg bryet med å bli kjent med han nye som ikke hadde de kuleste klærne og ikke var en sportsperson. Han var for kjedelig for dem og ikke den kjekkeste heller. Den store melkebarten, som festet seg på overleppen hans hver morgen var sikkert ikke så sjarmerende.

Friminuttene ble lengre og lengre for hver dag. De føltes tunge og ensomme. Å gå rund i skolegården, og se på alle de andre som var sammen minsket selvtilliten. Skoleklokka ringte og alle fortet seg inn.

- Frode, jeg må fortelle deg noe viktig i kveld!, jeg ringer deg, sa han før han sprang inn til timen. Det var så viktig at dette ikke kunne vente.

Senere på kvelden satt han på rommet sitt og holdt mobilen i hånden. Nervøsiteten kom frem, men dette var for viktig til å vente med. Han slo nummeret så fort han kunne.

Det tok tid før noen svarte. Han ble bare mer og mer urolig. – Hei det er Mona!, sa det i andre enden. Han kjente kroppsvarmen stige. Svetten rant som små dråper vann ned pannen. Det piplet i magen og han følte seg så rar. Han torde ikke å svare, men det å legge på var frekt. – Hallo, er det noen der?, sa hun. Han kunne høre at hun ble litt irritert i stemmen.

– Svar da, sa hun. Stemmen ble bare kvassere og hun virket enda mer irritert. Skulle han svare? Han kunne ikke la henne vente mer. – Hei, det er Hubert fra skolen. Jeg beklager, men jeg ble litt distrahert. Jeg må ha ringt feilt, sa han så fort at hun sikkert ikke fikk med seg et ord av det han sa. Han la på med en gang. Han kjente at kroppen verket så fælt.

Neste dag på skolen, smilte hun så fint til ham da hun gikk forbi. Var det et jeg er interessert i deg smil, eller bare et du er så teit smil? Det var usikkert å vite, men nå kunne han fortelle det til henne. Det var et perfekt øyenblikk til å fortelle det. Han sprang etter henne.

– Mona, jeg må fortelle deg noe jeg har ønsket å fortelle siden jeg begynte på skolen, sa han. Hun sto der med det nydelige smilet sitt og bare ventet på et svar. – Jo jeg syns at du er ganske... Han ble stoppet av en kjempestor og muskuløs gutt. – Hvem er du lille mann? sa han. Du kan ikke drive og snakke med Mona uten min tillatelse. Stikk av før jeg skader deg, sa han. Alle sto rundt og lo av han. Han kunne føle at usikkerheten kom fram. Han følte seg så liten og ville bare stikke av. Hadde han sagt noe gale? Han hadde ikke sagt noe til henne. Men nå sto sikkert alle ute i skolegården og hånte ham bak ryggen hans.

Hubert sprang vekk, men ble bratt stoppet av en kjent stemme i bakgrunnen. – Hubert vent!, ropte Mona. Du, jeg beklager det som skjedde . Her jeg har et brev til deg, der står alt. Hubert følte seg plutselig enda bedre. Hun sprang vekk, og i brevet stod det: Kjære Hubert! Jeg har også alltid drømt...

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?