Minnes de, eller det øyeblikket, for det føltes som et øyeblikk som gikk fort forbi da de holdt rundt hverandre og hvisket

- Jeg elsker deg.

Da han så på henne og kysset henne forsiktig på leppene og fikk lengselen til å bli større.

Da han sa ordene

- Du vet vel at det alltid skal være oss?

- Jeg tenker på deg, du er jenta mi.

Og annet, det gjorde vondt å tenke på. Igjen.

Men nå ga hun opp.

Uansett hvordan hun prøvde å skrive det, kom det ut som en klisjé fra hvilken som helst dårlig film.

Sakte hadde de glidd fra hverandre. Hun hadde ikke klart å holde ham tilbake, og han hadde ikke klart å forstå hva hun mente med savn.

Hun savnet ham. Etter et år savnet hun ham fortsatt.

Det rykket i hjertet og hun skalv i magen.

Hvorfor, visste hun ikke.

Han latet jo bare som han ikke såg henne de gangen de gikk forbi hverandre i skoletiden. Eller at de små kranglet hele tiden de få gangene de måtte dele en fredag eller lørdags kveld sammen pga felles venner.

Hun ble irritert ved tanken på ham, og brydde seg ikke om han ifølge det hun sa til venninnene.

Men det var løgn. Ingen visste at hun fortsatt ikke hadde glemt ham, at han med et mirakel hadde begynt å se henne etter den lange tiden han hadde vært for hennes sultne øyner.

Hun kunne trygt kalle den lille perioden, da hun kunne kalte ham hennes, en av de lykkeligste men også den mest usikre tiden i hennes 14 år lange liv.

Hun skjønte ingenting av det som foregikk i hodet sitt.

Hun hatet ham et øyeblikk, men holdt igjen tårer det neste.

Nå prøvde hun å skrive alt ned, for å sortere tankene i hodet.

Men alt som kom på arket var

- Jeg tror vi hører sammen.

Så la hun fra seg pennen.