Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "En helomvending"

Svart kjole
Svart kjole

I vår tid er det viktig å være selvkritisk, og det er akkurat dét jeg er nå. Jeg var, er og vil forbli naiv. Hvordan kunne jeg være så dum? Hvordan kunne hun være så falsk? Spørsmålene var uendelige, men jeg hadde ingen svar.

Novellen er skrevet av Espen

Svart kjole
Svart kjole

Jeg hadde blitt kjent med ei jente som het Åsne, gjennom ei annen venninne. Åsne var ei jente som man kunne betro seg til med en gang. Hun ville alltid høre på det jeg hadde å si, ville alltid komme med kommentarer om hva jeg hadde opplevd. Ei skikkelig skøyer av ei jente. Jeg hadde møtt henne én gang tidligere, men ble fortryllet ved første øyenkast.

Jeg husker fortsatt den svarte kjolen hun hadde på seg på bursdagen sin. Den svarte kjolen med det fine, sølvfargede skjerfet som flagret hver gang hun gjorde en bevegelse. Da jeg så henne komme mot meg, følte jeg at bakken forsvant under meg. Selv om det var hun som holdt bursdagsfesten, ble hun med meg på en tur ut. Vi gikk mens vi snakket om løst og fast. Jeg stilte henne spørsmål, så jeg hadde en unnskyldning for å se på henne.

Da vi var ute og gikk, begynte ryktene å gå inne. Åsne og jeg hadde funnet hverandre, og nå skulle vi bli bedre kjent. Alle visste om min begeistring for Åsne. Selv Åsne visste det. Bestevenninnen til Åsne var også min bestevenninne, så Michelle var strålende fornøyd med at vi hadde funnet tonen så kjapt. Michelle løp rundt på dansegulvet for å fortelle alle at Åsne og jeg hadde gått ut for å bli bedre kjent.

Jeg fyrte opp en sigarett da vi var ved utkanten av skogen. Jeg kunne kjenne roen bre seg over meg da røyken smøg seg sakte nedover lungene mine. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å stirre på henne. Hun sto der som en gudinne i en midnattssol. Håret hennes flagret lett i vinden mens øynene hennes skinte som to diamanter i måneskinnet. Selve øyeblikket var som tatt ut av et eventyr, man kunne neste høre den vakre melodien av blomster som gror.

Mye av min tid går til å planlegge mine neste skritt i livet. Mine foreldre er strenge og har høye krav til sønnen sin. "Han skal bli sjef i et stort firma!", pleier pappa å si mens mamma nikker bekreftende. I vårt hjem er det ikke akseptert at jeg skal få bestemme hva jeg selv vil bli, her er det mamma og pappa som bestemmer. Hvis jeg prøver å argumentere meg bort fra deres drømmeverden, får jeg smake kjeppen. Ja, pappa har alltid vært en mann som bruker kjeppen. I min barndom brukte han alltid den røde kjeppen med gule hester på til å slå meg med hvis jeg ikke gjorde som han sa, og det gjør han enda.

For første gang på lenge følte jeg meg fri. Jeg gikk sakte mot henne mens jeg så forsiktig opp mot himmelen. Jeg kastet røykstumpen i den grønne søppelbøtten ved siden av oss. Hun smilte forsiktig da jeg snudde henne rundt. Jeg førte hendene mine forsiktig rundt henne, mens jeg hvisket hvor vakker stjernehimmelen var. Hun nikket bekreftende. Kinnet mitt berørte hennes hele tiden mens vi sto slik. I ny og ne pekte jeg mot stjernetegn, noe som gjorde at hun ble overrasket over min kunnskap om stjernene på det store himmelteppet. Jeg skulle akkurat til å kysse henne forsiktig på kinnet da hun snudde seg mot meg. Kysset som egentlig skulle treffe kinnet, traff munnen istedenfor.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har drømt å berøre hennes lepper med mine egne. Endelig gjorde de det. Endelig fikk jeg gjøre som jeg har drømt om i lange uker. Helt siden jeg snakket med Åsne for første gang, har jeg fantasert om hvor myke lepper hun hadde. Hvordan det ville føles når de berører mine.

Jeg så henne dypt inni i øynene for å se reaksjonen hennes. De vakre blå øynene så tilbake i mine, og viste at hun ikke ville avslutte dette øyeblikket. "Åsne, er det dette du vil?", spurte jeg. Det kom aldri noe verbalt svar, men et dypt og langt kyss var en bekreftelse jeg satte pris på. Armene mine var fortsatt rundt henne, men jeg merket ikke kroppen min lenger, ei heller hennes. Vi sto der i måneskinnet, holdt rundt hverandre – et øyeblikk som var tatt rett ut av eventyrboka. Det føltes som om tiden sto stille. Lykken kom over meg som en bølge i stormende vær. Dette var dét øyeblikket. Det øyeblikket mange drømmer om, eller i hvert fall jeg drømmer om.

Det lettere romantiske øyeblikket ble avbrutt av en kraftig vibrasjon fra lomma hennes og en polyfonisk versjon av Limahls "Never Ending Story". Hun snudde seg vekk fra meg, og jeg reagerte kjapt med å flytte bort hendene mine. Som et bor som iherdig prøver å tvinge seg gjennom et lag med tykk asfalt, lød lyden av Michelle i den andre enden, som desperat forsøkte å overdøve musikken rundt seg inne på festen. "Når kommer du? Jeg trodde du skulle være med oss!", skrek hun til Åsne, som beveget mobilen lenger vekk fra øret. "Jeg står bare ute og prater med Audun", sa hun, og så raskt bort meg før hun flyttet blikket videre ned mot bakken." Å ja, hva skjer med dere, egentlig?", spurte Michelle idet musikken i bakgrunnen ble sterkere og sterkere. Svaret til Åsne ble avbrutt av Michelle, som nå bare kunne høres i bruddstykker. "Jeg kan ikke høre deg! Men kom inn!". Åsne klappet telefonen sammen, la den i lommen, strammet beltet på jakka si, og sa uten å se på meg: "Kom, vi går inn". Jeg dro hendene gjennom håret, og begynte å gå.

Jente med knust hjerte (colourbox.com)
På veien tilbake mot festen var det en tom stillhet rundt oss. Ingen av oss åpnet munnen, og da jeg prøvde å ta hånden hennes stoppet hun opp og så spørrende på meg. "Angrer du?", spurte jeg. Hun ristet på hodet. "Jeg angrer ikke, nei. Men jeg må si jeg er redd for at vi gjorde en feil! Jeg liker deg veldig godt, men veldig godt som en venn. Jeg er redd for å miste mitt vennskap til deg. Vi har ikke kjent hverandre lenge, men jeg stoler veldig mye på deg. Jeg har delt ting med deg ingen andre vet! Du er den eneste som vet om aborten jeg tok da jeg var fjorten år! ", sa hun. Jeg merket at klumpen i halsen nærmet seg. Dette var så absolutt det siste jeg trengte nå! Jeg var så nære! Så veldig nære! "Aha! Jeg skjønner. Men siden du nå trekker deg unna vil jeg bare ha noen svar. Du vet at jeg liker deg veldig godt, og du tok jo initiativet til å invitere meg på bursdagsfesten din, du tok initiativet til bli med meg ut på tur. Hvorfor lot du det gå så langt hvis du ikke hadde noen plan med det?", spurte jeg mens jeg måtte kjempe for å holde tårene tilbake. "Jeg orker ikke snakke om det nå, Audun. Det er så mye som skjer. Jeg syns du er en kjempeflott fyr, men jeg vil ikke såre Michelle, ei heller deg! Jeg ser helst til at du ikke forteller om dette til Michelle heller. Jeg har lovet Michelle at jeg ikke skulle bli sammen med en av vennene hennes. Jeg må respektere det! Det håper jeg du forstår! ", svarte hun da vi begynte å gå igjen. Hun satte opp tempoet. "Hvis noen spør, gjorde vi ingen ting! Ingen ting, skjønner du?", sa hun da vi kunne skimte lyset fra bursdagsfesten. Jeg mumlet taust en bitter frase jeg selv ikke skjønte noe av.

Åsne, du Åsne. Du vil ikke at jeg skal få snakke med min egen bestevenninne om det som har skjedd. Du tenner håpet mitt, men vender om og gir meg et nakkeskudd i stedet. Jeg må stå rett opp og ned foran jenta jeg liker med brukket rygg og buken i været. Hvordan forventer du nå at jeg skal komme meg ut av denne situasjonen? Tankene mine er mange. Jeg er så naiv! Hvordan kan det ha seg at jeg alltid klarer å rote meg borti disse typene kvinnelige individer? Aldri finner jeg den personen som faktisk liker meg like godt som jeg liker henne. Aldri!

Jeg dro hjem den kvelden uten å si ha det til gjestene.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?