Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Portrommene"

Egg og bacon
Egg og bacon

"Jammen herregud, da! Skjerp deg, gutt!" Farens bryske stemme skjærer igjennom morgenstillheten, og han reiser seg brått opp for å hente kjøkkenkluten. Markus senker blikket og tier. Han har klart å søle melk over hele bordet igjen, slik som alle de andre morgenene han har måttet spise frokost med faren. Det nytter ikke å si noe, det vet han.

Novellen er skrevet av Erle

Egg og bacon
Egg og bacon

Uten å se opp tar han ett skjelvende grep om kjøkkenkluten og begynner å tørke opp all melken som har gjort hvitosten bløt og klissete. "Uspiselig", mumler faren irritert og kaster hvitosten i avfallsbøtta. "Kom deg vekk, gutt! Har du ikke gjort nok skade allerede?"

Skillelinje, ung.no

Markus lukker utgangsdøra stille og forsiktig etter seg, og blir stående å kikke på alle de andre dørene i trappeoppgangen. De fleste har skinnende rene messingskilt med navnene skrevet ned med løkkeskrift. Markus snur seg og ser på skiltet de har hengende ved deres inngangsdør. "Ikke akkurat så mye å skryte av", tenker han. Han husker godt den dagen faren kom hjem med en banankasse fra Kiwi og ropte triumferende til Markus og moren: "Nå skal det bli navneskilt på oss også!" Han husker de ivrige og utålmodige hendene som klippet løs en pappbit, før han skrev ned med kludrete skrift: Tore, Liv og Markus Olsen.

Markus blir stående å lytte etter lyder fra leiligheten. Plutselig hører han glass som knuser og en buldrende mannsstemme, så en lys, sint kvinnestemme som roper noe tilbake. "Hun får aldri sovet nok", tenker Markus stille. "Hun burde aldri ha jobbet som nattevakt". Hva burde moren ha jobbet som? "Barnehagetante", sukker Markus. "Hun er jo så glad i barn. Det er nok derfor hun stryker meg trist over håret og forteller meg hvor stor jeg har blitt."

Markus går fort ned trappa fra tredje etasje, men stopper brått ved lyden av skritt som ljomer i den høye gangen. Han blir stående med ett godt grep rundt gelenderet. Følelsen av det harde, kalde treet i hånda gir han en beroligende følelse av at alt er i orden. Han kan ikke falle overende nå. En ung dame kommer gående oppover trappen mot han. Hun går fort, som om hun har det travelt, og med en masse bæreposer og vesker dinglende på armene hennes. Hun har røde roser i kinnene etter å ha gått ute i kulda, og de mørke korktrekkerkrøllene hennes hopper viltert opp og ned der hun traver mot Markus. De høyhelte skoene hennes smeller taktfast i trappa for hvert skritt hun tar. Plutselig stopper hun, ser opp på han og smiler. "Hei", sier hun andpustent. Markus bare nikker og ser en annen vei. "Jeg får jo ikke lov til å snakke med fremmede", tenker han, og lager en unnskyldende grimase. Den unge damen ser spørrende på Markus som om hun forventer at han skal forklare seg. Til slutt bare rister hun på hodet og feier forbi han med den samme klikk-klakklyden. Markus trekker inn luften som kommer etter at hun har gått. Det henger igjen en søt, god parfymeduft som minner Markus om noe, men han klarer ikke å komme på hva. Sakte, fortsetter han å gå ned trappa.

Skillelinje, ung.no

Markus svinger raskt ut av portrommet, men stopper brått med ett han står på det brede fortauet. Hvor skal han gå? Han snur seg og begynner å rusle nedover gata, mens han kjenner i bukselommene. Han drar opp noen mynter og smiler tilfreds. "Akkurat råd til trikkebillett til og fra sentrum", tenker han, men angrer seg så snart magen hans begynner å rumle høylydt. Nei, han kan heller gå ned, og bruke pengene på noe annet.

Han går fort ned gatene som slynger seg nedover mot sentrum, og snart er det flere folk rundt han. Travle mødre med barnevogner, forretningsmenn i svarte dresser, og tenåringsgutter i saggebukser og med skateboard under armen. Det er folk overalt, og han kjenner han begynner å få panikk. Han kjenner ingen av disse menneskene! Han runder et hjørne og synker ned på en slitt trebenk utenfor Deli di Luca. Han kjenner at kroppen hans slapper mer av, og pusten blir roligere. Det kommer en deilig lukt av nystekte boller hver gang døra til Deli di Luca åpnes, og han kjenner sulten rive i magen. Litt betenkelig reiser han seg, og går inn i butikken, i visshet om at han må snakke med mennesker han ikke kjenner. "Kanskje hun kommer til å gjøre narr av meg", tenker han trist der han nærmer seg kassa, hvor en ung lyshåret jente står og skriver noe ned på en lapp. "Fordi jeg kanskje går litt rart eller stammer når jeg blir nervøs" Han kjenner han blir klam i hendene og tørr i munnen, og at beina står bom stille og er umulig å rikke. "Hei", smiler jenta blidt da hun får øye på han. "Hva kan jeg hjelpe deg med?" Markus prøver febrilsk å få ut ordene han har klart å formulere inne i hodet, men munnen kjennes ut som sandpapir. Jenta smiler fremdeles, om ikke litt mer usikkert. Markus svelger og svelger og endelig klarer han det. "Tre boller, takk", sier han med hes stemme. Han blir stående stivt rett opp og ned, mens han ser på at jenta legger tre boller i en papirpose. "Vær så god", sier hun, rekker han posen og ser granskende bort på han. "Går det bra, eller?" Markus nikker, snur brått og går fort ut av butikken.

Skillelinje, ung.no

Han siger ned på benken utenfor og begynner å gomle på den ene bollen, oppslukt av sine egne tanker. Hvorfor blir han sånn foran folk? Hvorfor begynner han å svette i hendene hver gang han må snakke til noen han ikke kjenner? Moren sier det er noe han vil vokse av seg når han blir eldre. Faren, derimot, sier det er fordi han er en asosial nerd som burde ha holdt seg inne for ikke å skremme andre mennesker. Han sier det riktignok med ett lite ertende flir rundt munnen, men tenk om det er noe i det allikevel? Faren, ja. Markus kjenner magen vrenge seg ved tanken på han, og det som skjedde ved frokostbordet i dag tidlig. Han klarer alltid å velte noe, eller gjøre ett eller annet galt når han er i samme rom som faren. Han gjør det jo ikke med vilje, det bare skjer. Han husker hvordan foreldrene skrek til hverandre, og det glasset som knuste. Hvorfor må de krangle så ofte? Over den minste lille ting? Skjønner de ikke at det gjør han redd?

Markus reiser seg fra den frosne benken, og børster smulene fra fanget. Det har begynt å mørkne allerede, og rundt han haster folk hver til sitt. "De skal vel hjem å lage middag, slik som vanlige familier gjør", tenker han stille for seg selv, og begynner å gå sakte hjemover.

Skillelinje, ung.no

Markus småjogger opp trappene til tredje etasje, hutrende og med klaprende tenner. Jakka hans er altfor tynn, men de har ikke råd til en ny. "Du vet hvor dyre disse vinterjakkene er, vennen min", hadde moren fortalt noen dager i forveien. Nå, når han står utenfor inngangsdøra skjønner han med en gang at det er noe som er galt. Det er helt stille. Ingen som roper, ingen musikk som gjaller ut av høytalerne. Ingen dører som smeller igjen, heller. Markus trekker pusten, og lister seg inn døra. Han tar forsiktig av seg skoene, henger jakka pent på plass, og er på vei inn på rommet sitt da han hører morens svake stemme fra kjøkkenet. "Er det deg, Markus?". Hun hvisker nesten, og Markus kan kjenne lukten av sigarettrøyk. Når begynte moren å røyke? "Ja, mamma, det er meg", svarer han redd. Det er noe som er fryktelig galt. Han nærmest lister seg inn på kjøkkenet, for ikke å bryte den uvanlige stillheten som ligger og trykker i leiligheten. Moren sitter på gulvet, lent mot betongveggen. Hun har en sigarett i den høyre hånda som hun tar noen dype trekk av, for så å lage perfekte røykringer opp mot taket. I ansiktet har hun ett langt, smalt kutt, ett slikt du får av tynne glassplinter. Øynene hennes er røde og hovne, og håret hennes ser uryddig og ukjemmet ut. Markus blir stående å se på henne. Han har aldri sett henne slik før. Han tenker at han kanskje burde gjøre noe, så han går bort til vinduet og åpner det for å få ut den tette sigarettluften. Han blir stående med overkroppen halvt hengende ut av vinduet, mens han betrakter bakgården. Huskene som gynger svakt i vinden, og de gamle benkene der alle pensjonistene sitter og slarver om formiddagene. Han snur seg mot moren igjen, usikker på hva han skal gjøre. "Hvordan fikk du det kuttet?", spør han mens han prøve å holde stemmen stødig. Moren ser bort på han. "Det var ett uhell.", svarer hun kort.

Markus tror ikke på henne. Han husker de sinte stemmene og lyden av glass som knuste, og han vet hva faren er i stand til å gjøre. "Hvor er pappa?", spør han mens han betrakter moren. Han skvetter av reaksjonen hennes. Det kommer ett rasende ul ut av munnen hennes og kroppen hennes vrir og bukter seg på gulvet. "Som en slange", tenker Markus redd. "En skadet slange" Han setter seg ned ved siden av henne, og stryker henne over håret, slik han vet hun liker. Snart begynner hun å puste roligere, og hun slutter å vri på seg. Til slutt reiser hun seg, går bort til kjøkkenbordet, og synker ned på en stol. "Jeg er så lei meg, Markus", hikster hun stille. Markus setter seg ovenfor henne, helt ytterst på stolen. "Jeg burde aldri ha latt han få være så mye alene med deg.", sier hun uten å se opp på han." Han var jo ikke til å stole på, vet du." Markus lurer på hvorfor hun snakker om han som om han ikke fantes mer. "Men du skjønte vel sikkert hva han drev på med, du også. Alle de nettene han sa han sov over hos en kamerat, og alle de navnene han diktet opp! Josef, Lars, Jonas og jeg vet ikke hva." Moren fnyser foraktelig. "Han visste at jeg visste det. Tror du ikke jeg har sett det? Hvordan han glaner på henne hver gang hun kommer opp trappen her. Tror du ikke jeg har skjønt det?" Hun reiser seg brått og går bort til det åpne vinduet, mens hun mumler bittert for seg selv. Markus får bare med seg noen ord som "jævla krølltopp", byhore" og "jeg visste det var noe!"

Plutselig snur hun seg mot Markus, går bort til han og legger armene rundt han. "Jeg tror vi begge trenger en hvil", mumler inn i håret hans. "Så lager vi oss noe mat etterpå, eller hva?" Markus nikker takknemlig, han er utslitt. Moren følger han inn på rommet hans, legger dynen over han og rufser han i håret. "Så stor du har blitt, Markus", hvisker hun.

Skillelinje, ung.no

Han våkner av lukten av stekt egg og bacon. Han drar dyna til side, reiser seg og går ut på kjøkkenet. Moren har dekket på bordet, og tent levende lys rundt om på kjøkkenet. "Jeg håper du er sulten, Markus", sier hun og ser bort på han. Hva slags uttrykk er det han ser i øynene hennes? Lettelse? Håp? Han setter seg ved det oppdekte bordet og trekker inn lukten. Egg og bacon har de bare på bursdager, eller ved spesielle anledninger. Moren setter seg ovenfor han og gjør en bevegelse med hånda som betyr at det bare er å forsyne seg. Markus lesser på tallerkenen og begynner å spise, men moren blir sittende stille. "Han kommer ikke tilbake, Markus.", sier hun plutselig. " Jeg kastet han ut etter at han heiv det glasset på meg" Markus slutter å spise, og ser opp på henne, men hun sier ikke noe mer om det. "Vil du ha melk?", spør hun i stedet og rekker han melkekartongen. Markus tar tak i den, og blir med en gang litt nervøs. Han vet hvordan det går når han skal helle melk i glasset. Men til sin store overraskelse: han søler ikke en dråpe denne gangen.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?