- Sola står visst aldri opp uten deg! sa en munter velkjent stemme da hun kom nedover.

- Aldri, svarte hun med et lurt smil og snudde seg mot retningen stemmen kom fra.

Hun begynte å gå mot boden stemmen kom fra og kom frem akkurat tidsnok til å redde en kurv med store grønne epler fra å gå rett i bakken. Han smilte og kastet et eple til henne som takk. Hun nikket takknemlig og smilte tilbake før hun vandret videre nedover torget. Det var en lang gate. Hun kjente absolutt alle som jobbet i bodene og småpratet med alle. Hun var der hver dag. Det var egentlig ingen som visste noe særlig om henne, men hun fortalte ikke, så det var ingen som spurte. Ingen visste hvor hun kom fra om morgenen eller hvor hun gikk om kvelden. Men hun var alltid like glad og hjelpsom, selv om man kunne se det i de mørkebrune øynene hennes, da hun trodde ingen så på, at hun hadde opplevd mye vondt i det korte livet sitt.

Hun hjalp til med å pakke sammen bodene igjen, og alle forsvant i hver sin retning, hver til sitt. Hun rundet alltid det samme hjørnet hun kom fra hver morgen og ble borte. Etter hvert som slutten av høsten nærmet seg, ble det kaldere og kaldere. Alle merket at hun begynte å bli forkjølet, og selv om hun nektet for det, ble hosten bare verre. Etter hvert måtte hun innrømme for seg selv at hun var ganske syk. Hun så opp på månen og stjernene, som virket så langt borte og trakk det tynne teppet tettere rundt seg.

- Det eneste jeg ønsker er å få se solen stå opp igjen, hvisket hun stille ut i natten. Hun lå våken en stund og hostet, men til slutt sovnet hun.

Den natten begynte det å snø. Masse. Snøen blåste inn i den lille pappesken hun hadde bodd i så lenge. La seg over henne som et teppe, og det tok ikke lang tid før alle de lange brune krøllene hennes var dekket med snø. Neste morgen kom hun ikke til torget. Alle skjønte det, men ingen sa det, de bare pakket opp varene sine i stillhet. Sola hadde stått opp - alene.