Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Engelen"

Englevinger
Englevinger

”Kom nå da!” Ropte Helena til meg. Vi hadde akkurat kjøpt oss en stor pepperkakeboks som vi skulle kose oss med til en film. Vi sluttet ekstra tidlig i dag, for det var siste skoledag før juleferien. Endelig, ingen lekser, ingen som maste, og nå var det fri!

Novellen er skrevet av Vårin

Englevinger
Englevinger

"Hva somler du sånn for, Thea?" ropte hun igjen. Det var mørkt og kaldt ute, og jeg frøs på føttene. "Kom, la oss løpe hjem til meg." Sa jeg. "Første mann!" sa Helena og begynte å løpe.

Vi løp, og løp. Vi pusta og peste, og endelig var vi fremme, hjemme hos meg. "Jeg kom først!" sa jeg, og gikk inn i gangen. "Hahaha, neste gang tar jeg deg lett igjen!" sa Helena. Vi gikk inn på rommet og så en julefilm.

Mamma banket på døren i det hun sa: "Nå begynner det å bli veldig sent, unge dame, nå tror jeg Helena må dra hjem" "Kan ikke Helena overnatte hos meg i natt, mamma?" spurte jeg mamma, men min søteste stemme. "Ok, om hun har lyst så går det nok bra." svarte mamma, og gikk i stua igjen. "Har du lyst å overnatte?" spurte jeg Helena. "Ja, det vil jeg."

Vi var våken kjempe lenge, og vi hadde det morsomt. "Thea?" sa Helena. Hun brukte å kalle meg Thea. Egentlig het jeg Theresa Grønvik, men alle kalte meg for Thea.

Helena: "Det er noe jeg ikke har fortalt deg. Jo, det er kanskje bare meg, men…"

Meg: "Hva er det?" sa jeg undrende.

Helena: "Jeg var hos legen i forrige uke, du vet den dagen jeg var borte fra skolen. Jeg hadde jo hatt vondt i magen, veldig lenge, ikke sant?" sa Helena, litt nervøst, hørtes det ut som. Jeg hadde kjent Helena kjempe lenge, og vi var bestevenninner. Det hadde vi alltid vært. "Ja, det vet jeg. Men vet legene hva det var da?" spurte jeg.

Helena: "De tok blodprøver og sånn røntgen ting tang."

Meg: "Ja?"

Helena: "De tror jeg har kreft i magen. Men de vet ikke helt sikkert." sa Helena opprørt og trist. Jeg så hun var nesten på gråten, så jeg trøstet henne. "Ikke vær lei deg, det kan hende det ikke er noe, men hvorfor har du ikke sagt noe før?" "Du vet du kan si alt til meg." sa jeg, og smilte. "J… j… jeg vet ikke. Jeg ville ikke uroe deg."

Vi dro hjem til Helena, og der spiste vi middag med foreldrene og lillebroren. Vi sa takk for maten og gikk på rommet til Helena. Foreldrene hennes var greie, og de var veldig nøye på alt. Mamma ringte etter meg da klokken var sånn ca. 18:30 og hun lurte på om jeg og hele familien til Helena ville komme å spise vafler og drikke kaffe. Mamma & Pappa var gode venner med foreldrene til Helena, og de brukte å drikke kaffe ofte i lag. Og Helena, foreldrene, lillebroren og jeg begynte å gå til våres hus.

Alle satt i sofaen og spiste vafler. De voksne drakk kaffe. Mamma ordnet og styret med vaffelsteking og kaffe sjenking. Mamma het Tina, og pappa het William. Jeg hadde en storesøster som var snart 18 år, og hun var ikke så mye hjemme for tiden. Hun hadde fått seg leilighet midt i byen, og hun og kjæresten hold på å pusse opp der. Ingenting spesielt skjedde den dagen. Jeg og Helena satte oss på dataen.

Dagene gikk og jeg var mye med Helena. Nå var det 22. Desember og vi skulle vaske rundt huset og begynne å ordne til jul. Jeg hadde fått skikkelig julestemning. I dag skulle Helena til sykehuset igjen, og hun skulle få beskjed om hun hadde kreft. Jeg satt på dataen hele dagen, og jeg hadde sagt til henne at hun måtte ringe til meg når hun hadde vært på sykehuset. Vi spiste middag, julegrøt, og jeg fikk mandelen, det beste jeg visste var grøt. Deilig risengrynsgrøt med smør, sukker og kanel, mm. Plutselig ringte telefonen, og jeg visste det var Helena.

"Hallo?" sa jeg. "Hei, det er Helena…" svarte det i andre enden.

Meg: "Hei, hvordan går det?"

Helena: "Jo, det går ikke så veldig bra. Legene hadde prøvene klare og de sier jeg har kreft i magen! Theresa, hjelp meg! Jeg vil ikke dø!" Helena brukte å kalle meg Theresa når noe var galt, eller noe alvorlig.

Meg: "Du skal ikke dø, du skal klare denne kampen. Og jeg skal være her for deg. Skal vi møtes?"

Jeg dro til Helena, og vi dro på rommet. Hun var helt fortvilet. Jeg sa at hun ikke måtte uroe seg sånn. "Jeg kommer til å dø! De sier jeg har hatt det lenge. Og jeg har jo hatt vondt i magen veldig lenge også, men vi har bare utsatt og utsatt lege timene. Legene sa at hvis vi hadde kommet tidligere så hadde jeg kanskje hatt større sjanse for å overleve." "Men, Theresa, jeg skal love deg at hvis jeg kommer til himmelen, så skal jeg sende deg et tegn på at alt er bra med meg. Ok?" sa Helena rolig. "Du kommer til himmelen, men det blir lenge til, kanskje om 100 år!" sa jeg, og forsøkte å holde gråten inne i meg.

Helena sa at vi måtte nyte tiden vi levde, og vi måtte leve livet og gjøre ting før vi døde. "Vi må leve hver dag som om det var vår siste dag" hadde hun også sagt. Foreldrene til Helena hadde kjøpt inn juleøl til jula, og det lå i kjøleskapet. Helena hadde vondt i magen, og jeg ble bekymret. Foreldrene var ikke hjemme, og lillebroren var hos en kompis. Vi skulle hente oss litt julebrus, men da så vi juleølen. "Det kan vell ikke skade å smake en øl?" sa Helena. "Nja, har du virkelig lyst til det, jeg mener, vi er bare 14." sa jeg. "Jeg har jo litt lyst. Vil du?" spurte Helena spent. "Nei, ikke egentlig…" sa jeg. "Men jeg skal i alle fall smake litt! Bare litt." sa Helena. Og åpnet ølet og drakk litt av den. Hun smakte nøye på den og svelgde. Jeg spurte hvordan det smakte, og hun sa at det var litt godt og litt vondt. Hun la tilbake flaska i kjøleskapet, og droppet å drikke mer. Det syntes jeg var bra, for jeg ville ikke ha henne full. Og jeg ville heller ikke være full selv.

På lille julaften pyntet vi treet og gjorde i stand til jul. Jeg hadde for lengst kjøpt pakke til foreldrene mine, til storesøster, og til Helena. Vi styret og ordnet i huset hele dagen, og vi var slitne når klokken var 19:00. Telefonen min ringte, og jeg svarte. "Hei dette er moren til Helena. Helena ligger på sykehuset, hun hadde store smerter og hun er veldig syk." Sa moren til Helena. "Når kom hun dit? Har hun det bra?" spurte jeg overasket. "Hun dro dit i natt, i 4-tiden. Som sagt, hun har store smerter og er veldig syk. Hun ville at du skulle komme." Sa moren.

Jeg ble kjørt av pappa, og vi dro innom en blomsterbutikk, og vi kjørte dretter til sykehuset og gikk inn. Hvite korridorer over alt. Mange dører. Jeg kom til rommet hennes. Hun lå i sengen. Med hvite sengeklær og hvite klær. Jeg satte meg ned på stolen ved siden av henne, hun så på meg. Jeg så på henne. Jeg ga henne blomstene som jeg og pappa hadde kjøpt. "Disse er til deg." Sa jeg, og la blomstene på bordet, som var ved siden av sengen. "Takk, Thea." klarte Helena og få frem.

Moren tok meg ut av rommet. "Legene sier det er for sent å gjøre noe, hun har gått for lenge med den svulsten i magen. Det er ingenting å gjøre. Du må forberede deg, Theresa. Legene tror ikke hun overlever natta." Sa moren til meg. Jeg gikk inn til Helena igjen, og jeg satt bare der, med en klump i halsen. Jeg satt der i en time, også kom foreldrene og lillebroren kom inn. "Hei, Thea og Helena." Sa de. Vi satt der, alle 4 og så på Helena. Plutselig sa Helena: "Hører dere det? Det er englene som er kommet for å hente meg." Jeg begynte å gråte. "Ja, vi kan høre det." Sa jeg. For det om jeg ikke hørte noe annet en pipelyd fra hjerte til Helena, som sakte ble til en jevn tone. "Jeg skal sende deg et tegn fra himmelen om jeg har det bra. Jeg er glad i dere, alle sammen." "Vi er glade i deg også, sa vi." Så ble pipelyden en helt jevn tone. Og det kom leger og helsesykepleiere inn. Jeg gråt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre nå. Jeg ble dratt ut av rommet, mot min vilje.

Etter noen uker med sorg, satt jeg på rommet, og leste et blad. Det hadde vært begravelse, og det var en fin begravelse. Jeg hadde lagt mange roser på kista. Jeg var helt alene hjemme. Plutselig hørte jeg en kjent stemme som sa. "Theresa, ikke vær redd, det er kjempe fint her oppe. Jeg venter på deg. Men det blir lenge å vente." Jeg visste med en gang at det var Helena. Nå var jeg trygg på at Helena hadde det bra i himmelen.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?