Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Når du har gått akkurat så langt..."

Grusvei
Grusvei

Det er et grønlandsk ordspråk. Når du har gått akkurat så lagt at du ikke orker å gå et skritt lenger, så har du gått akkurat halvveis av det du klarer. Det er jo vel og bra, tenkte jeg første gang jeg hørte dette ordspråket. Men nå går jeg her da. Jeg vet ikke hvor lenge og hvor langt jeg har gått.

Novella er skrevet av Jorunn

Grusvei
Grusvei

Det eneste jeg vet, er at jeg er nesten en mil hjemmefra. Jeg ser den lange grå grusveien foran meg. Den svinger seg som en slange langt, langt bortover.

Det er kaldt, veldig kaldt.

Jeg prøver å ikke tenke på det, men jeg kan ikke la være. Det drar seg mot høst og vinden er iskald. Tretoppene svaier, og vinden river og sliter i de slitte klærne mine. En t-skjorte med hull i og en altfor stor shorts er det jeg har på meg. På beina har jeg et par slitte sandaler. De er altfor små. De er så små at tærne har slitt seg gjennom fronten. Sålene har blitt til en tynn flis etter alle de millioner av skrittene jeg har gått. Det er bare et spørsmål om tid før det blir hull i dem. Sandalene har blitt våte og gir fra seg en knirkende lyd for hvert skritt. De gnager på helen. Jeg har allerede fått store gnagsår. Det regnet i stad og jeg har enda ikke blitt tørr på grunn av det kalde været. De små fingrene mine har blitt blåe og jeg kjenner dem nesten ikke lenger. Om jeg bare kunne putte hendene i lommene. Da kunne jeg kanskje klart å varme dem litt. Men det kan jeg ikke, siden da må jeg legge fra meg armebåndene, og jeg kan ikke stoppe. Da kommer jeg for sent hjem igjen. Jeg vet pappa venter hjemme og er klar til å straffe meg hvis jeg kommer for sent hjem. Jeg har enda merker etter forrige gang. Denne gangen tror jeg han kommer til å slå meg uansett. Tre armebånd er det eneste jeg har klart og solgt. Det kommer ikke pappa til å bli særlig fornøyd med. Alt har blitt annerledes siden mamma døde. Pappa drikker veldig mye og jobber ikke mer. Han sender meg ut for å tjene penger. Det er urettferdig.

Armbåndene er fine de. Jeg er stolt av meg selv som har klart å lage dem.

Jeg har brukt hvit hyssing som jeg har makramert til armebånd. Jeg vet jeg må lage flere når jeg kommer hjem. Uansett om jeg får solgt dem eller ikke må jeg gjøre som pappa sier å lage flere. Jeg tror aldri de stakkars blå fingrene mine kommer til å klare å lage armbånd igjen hvis jeg ikke får varmet de snart. Plutselig snubler jeg i en stein. Jeg faller fremover og slipper armbåndene for å ta meg for med hendene. Jeg skrubber opp begge knærne på den grove grusen. Blodet renner nedover leggene, men jeg merker det ikke. Det eneste jeg er bekymret for er armbåndene. Jeg får gråten i halsen da jeg ser dem ligge i en søledam. Jeg plukker dem gråtende opp, men det er for sent. De hvite armebåndene har allerede blitt brune av det møkkete vannet. Ødelagt. Jeg drar knærne oppunder haken og stirrer fortvilet på de stakkars armbåndene. Jeg er jo så glad i dem. Det eneste jeg klarer å få til her i verden er å lage dem og nå er mange timers arbeid ødelagt. Jeg legger dem fra meg i fanget og legge hendene på magen. Magen er kald den også, men ikke så kald som hendene. Jeg kjenner og hører at magen rumler. Jeg er så forferdelig sulten og tørst. Det ble ikke noe mat i dag heller. Hvis jeg var flink og solgte alle armbåndene, skulle jeg få mat når jeg kom hjem igjen. Det var det pappa sa. Tanken på mat får meg til å reise meg igjen. Jeg går ett par skritt men faller igjen. Knærne klarer ikke å bære med lenger.

Det begynner å regne igjen. Håret klistrer seg inntil pannen min. Tårer og vanndråper renner nedover ansiktet.

Jeg skjelver, hakker tenner og er så fryktelig kald. Jeg lukker øynene. Jeg vil ikke være her lenger. Jeg vil bort. Langt, langt bort. Til mamma vil jeg. Jeg savner henne så fryktelig.

- Hvorfor måtte du dra, mamma? Mumler jeg ut i regnet.

- Kan du ikke komme å hente meg?

Men jeg vet at hun ikke kommer. Mamma er død, og hun kommer aldri tilbake.

Det jeg ønsker meg aller mest nå er at mamma er her og holder rundt meg. At jeg sitter på fanget hennes mens hun varmer meg og passer på meg. Jeg følte meg alltid så trygg og varm hos mamma. Elsket. Mamma var så glad i meg og ville aldri ha gått fra meg med vilje. Jeg kan nesten føle henne nå. Hun holder hendene mine og varmer dem. Hun fjerner håret fra ansiktet mitt og samler det sammen bak på ryggen. Hun tørker tårene og regndråpene vekk fra ansiktet mitt med den tørre varme genseren sin. Hun pakker meg godt inn i armene sine så jeg ikke skal fryse mer. Det lange lyse håret hennes kiler meg i nakken, mens hun legger hodet inntil mitt. Jeg kan kjenne den varme pusten hennes, mens hun hvisker inn i øret mitt:

- Vil du bli med meg dit hvor jeg er jenta mi? Sier hun, mens hun sakte vugger meg fra side til side.

- Der er det varmt hele tida. Det er lange lyse strender og lyseblått vann. Det er grønne palmer og mange forskjellige dyr som du er så glad i. Det er masse deilig mat og drikker. Du kan gjøre hva du vil. Vi kan være sammen hele tiden, og jeg skal passe på deg. Akkurat sånn som det var da du var en veldig liten jente. Vil du det Nora?

Jeg er for svak til å svare, men jeg klemmer forsiktig hånden hennes, og jeg vet at hun vet hva jeg vil.

Jeg kjenner jeg sakte forlater kroppen min og drar min vei. Under meg ser jeg en liten livløs kropp, med blå hender og blodige knær. Rundt den ligger det mange brune armbånd som jeg har vært så glad i.

Det er akkurat like fint her som mamma sa.

Solen skinner på oss der vi går bortover stranden. Mormor og morfar er her også. Jeg går ut i vannet med tærne og bølgene skyller varsomt over føttene mine før de trekker seg tilbake i havet. De kommer og går, kommer og går. Jeg puster inn sommerlukten mens jeg kjenner en lett bris fra havet. Øynene lukker jeg mens jeg kjenner vinden løfte opp håret fra skuldrene og legge det på ryggen. Hvis dette er en drøm, skal jeg aldri våkne. Hvis jeg er død, skal jeg aldri leve, og hvis jeg lever skal jeg aldri dø. Jeg skal være her for alltid, skal aldri forlate og skal aldri bli forlatt.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?