Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Så uendelig vondt å miste seg selv"

Et par som klemmer hverandre
Klem

Nå sitter jeg her igjen. Har stengt meg inne på badet. Kjenner angsten kommer over meg. Puster raskere. Gråter stille. Vil ikke at han skal høre hvor svak jeg er.

Novella er skrevet av "Ella"

Offentlig og kvalitetssikret
Et par som klemmer hverandre
Klem

Han dunker hardt i døren, banner inn til meg. Høylytt. Roper "hva faen er det jeg har gjort mot deg? Jeg vil jo bare være venner! Fuck deg! Du behandler meg som en dritt, Ella. Jeg fortjener at du hører etter når jeg snakker til deg. Det er viktig for meg å få uttrykke meg skikkelig. Du må jo tåle det". jeg skvetter til for hvert dunk eller spark.

"Kom ut da! Hvorfor takler du ikke å prate med meg engang? Hater du meg så mye?" Stillhet. Stemmen blir mildere "jeg lover å ikke være sint på deg. Kom ut da!"

Jeg holder for ørene. Orker ikke høre mer. Det er det samme som alltid. Jeg har for lengst gitt opp å be han pent om å gå ut. Det hjelper ikke å kjefte tilbake eller prøve å forklare for ham hvor mye jeg trenger å være alene akkurat nå. Han er for opptatt med å få kjefta ferdig. Trykke meg ned psykisk, så jeg gråter og ber om tilgivelse for noe jeg ikke vet hva er.

Jeg er bare glad jeg klarte å trenge meg forbi ham og inn hit.

Å komme meg ut av døra nytter i alle fall ikke. Han er sterkere enn meg og sperrer utgangen. En gang klarte jeg å hoppe ut av vinduet, men da fulgte han etter meg.

Jeg hater det. Å tvinges til å stå ansikt til ansikt med ham og bare ta imot. All dritten som jeg ikke kjenner meg igjen i.

Jeg sier ingenting. Bare ser de svarte sinte øynene som ser ned på meg og kjenner at han spytter når han snakker. Jeg forstår ikke hva jeg har gjort. Men noe må det være.

"Ella, hva er galt med deg? Du overdramatiserer alltid så sinnsykt. Jeg fatter ike hvorfor du alltid skal grine. faen heller! Du gjør deg selv til et offer! Du klikker jo fullstendig. Hva har jeg gjort? Du elsker å krangle ikke sant! Du tenker bare negativt om meg! Jeg vil jo bare være vennen din."

Jeg mistenker at han blir provosert når jeg gråter. Jeg tør ikke si noen ting når han anklager meg. Hvorfor skulle jeg det? Det hjelper ikke allikevel.

Han fortsetter bare å snakke i munnen på meg. Forteller meg hvor såret han blir. Ingen ting jeg sier er godt nok. "Ella, kom ut da. Jeg vil bare gi deg en klem. Hvorfor hater du meg? Jeg lover å ikke kjefte mer. Jeg er jo bare glad i deg." Men hvis jeg sier et ord imot ham, så blir han like sint. Jeg må trå forsiktig nå.

Så jeg gjør det som er enklest for å slippe unna. Jeg tar meg sammen, psyker meg opp og åpner døra. Jeg kommer ut til ham. Holder rundt ham, og sier at vi kan være venner.

Selvfølgelig skal jeg glemme alt sammen. Og "nei, jeg hater deg ikke. Du er jo gutten min". Håper ikke han gjennomskuer meg.

Jeg gråter inntil skulderen hans. Gråter fordi det er så vondt å legge meg flatt ned for ham. Gråter fordi det er så uendelig vondt å miste seg selv.

Men jeg lar ham tro at jeg bare er lei meg for å ha såret ham.

"Unnskyld, unnskyld, unnskyld! Jeg mente det ikke. Jeg er så lei for det. Jeg skulle aldri ha blitt lei meg eller skuffet over det du gjorde. Det er min feil at jeg er altfor sårbar. Kan du tilgi meg?" Jeg lever meg så inn i det jeg sier at jeg tilslutt tror det er min skyld. Han stryker meg over håret. Trøster meg. "Det går bra, Ella. Jeg tilgir deg.. Nå glemmer vi alt sammen og går og har det gøy."

"Ja, bare gi meg ti minutter, så er jeg klar."

"Det er greit."

Endelig ti minutter alene. Jeg tar en beroligende tablett, og setter meg ned og leser i den boken med alt det positive jeg har skrevet om ham. Nei, han skal ikke få rett i at jeg bare ser etter det negative. Jeg psyker meg opp til å "ha det gøy".

Og hvis jeg bare glemmer det som skjedde, så får jeg det til.

Og selvfølgelig mente han jo ikke noe vondt med å psyke meg ut.

Han mente jo ikke noe vondt med å kjefte når jeg ble lei meg heller.

Eller sperre meg inne.

Eller det blåmerket jeg ser kommer, på den høyre armen min.

Han kunne jo ikke vite at han tok så hardt i meg. Det er fort gjort. Jeg må være forsiktig så jeg ikke overdramatiserer, eller gjør meg selv til et offer.. Han fortjener bedre enn det.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?