Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Den svarte dagboken"

Gammel bok
Gammel bok

En mørk natt ved en forlatt hytte ved kysten, kom det en liten båt. Lyset fra båten var det eneste lyset som var synlig. Naturen var i dårlig humør den natten, regnet silte og vinden ulte.

Novella er skrevet av Vegar

Offentlig og kvalitetssikret
Gammel bok
Gammel bok

Den lille båten ble styrt mot strandkanten. En mann festet et tau fra båten til en stein og åpnet teppet som lå over båten, ut derfra kom det flere folk, to barn og en kvinne med et spedbarn i armene. Mannen og kvinnen hvisket litt til hverandre før de begynte å gå opp den bratte fjellveggen. Da ble det klarere å se hvem de var. Mannen var Gustav Skioldsen, en kjent nordmann som har kommet levende fra steder ingen andre har kommet levende fra. Han leide sin sønn Gringer opp bakken. Kvinnen var Gustavs kone Julie Skioldsen, hun kom fra en rik familie, men ville ikke tilbringe livet sitt i ett slott og vente på sin make, hun hadde funnet sin make ute i den store verden. Julie leide datteren Freia og hadde yngstedatter Alma i armene. Denne familien hadde rodd seg gjennom storm og tordenvær, nå hadde de endelig funnet fred i en forlatt hytte i Berlevåg nord i Noreg.

De kom inn i huset, våte og slitne. Ingen sa noe, Gustav satt seg ned på en krakk. "Finn ut hvor unga skal sove." Sa han. "Jeg kan lete etter mat". Julie åpnet en dør for å så se inn. Så gikk hun inn og la ungene i en liten seng lagd av tre. Først gikk Gringer oppi, så Freia, deretter lå Julie Alma mellom de to for å la henne få mest varme.

Gustav hadde åpnet flere skap uten å finne noe mat. Han gikk stressende rundt i rommet, det var vått og mørkt så han hadde problemer med å se ordentlig. Plutselig snublet han i noe på gulvet. Da han så etter viste det seg å være en lem. Han prøvde å åpne lemmen, men måtte stå på to for å klare det. Han fikk den opp og en kvalmende røyk traff han i ansiktet. Det var helt mørkt ned i hullet. Bare en gammel trapp syntes. Han trengte lys hvis han skulle ned. Han fant et stearinlys på bordet. Det så ikke ut om det hadde blitt brukt på flere år. Det var bare et problem, han trengte flamme.

Det var umulig å lage flamme ved hjelp av stein, alt ute var vått. Plutselig hørte Gustav at hans kone begynte å synge rolig godnattsang til barna. Da måtte han ned for å unslippe hennes vakre stemme fylle rommet og gjøre han søvnig. Han gikk ned trappa uredd. Gustav traff bakken med høyrefoten, så satt han den andre foten forsiktig ned. Han veiet litt med armene foran seg for å få kontroll på hva som kunne være her nede. Så kom det lys fra oven, det var julie, hun hadde tent lyset. Nå så Gustav hva som var her nede, bortsett fra et par rotter var det noen litt rustne metallbokser satt opp på trehyller i veggen her. Gustav gikk bort til dem og tok fram en. Han kastet den i veggen for å se hva som var inni. Boksen knuste og traff bakken, ut av den kom det masse bønner i vann. Han så opp på kona si og smilte. "Det er mat." Sa han rolig. Julie så lettet ut og sa: "Jeg visste du ville klare det."

Stormen hadde lagt seg da alle våknet neste dag og sola hadde tatt over, da fikk de et bedre forhold til hytta, da de så alt mye klarere. Gustav hentet opp bønner for at familien skulle spise forkost. Han tok selv med frokosten ut for å se hvordan det var ute.

Ute var det kjedelig, ingen trær, ingen busker, ingen dyr. Bare gult gress så langt øyet kunne se. Han gikk bak hytta, der ble han møtt av noe øyet aldri ellers fikk se, noe som står for død, lengsel og tristhet. Nemlig, 13 kors på en jordhaug. "Her har noen dødd." Sa han for seg selv. Haugen var nok veldig gammel, korsene var tørre og falleferdige. Gustav gikk nærmere. Han ville finne ut hva disse tretten menn hadde dødd av. Hva det enn var skulle det ikke true familien hans. På baksiden av haugen lå en svart bok. Han plukket den omhyggelig opp, tørket støvet av forsiden og leste. Skagerud dagbok, sa forsiden. Gustav åpnet den. "14. Februar 1378" var overskriften.

"Det var jo 14. Februar i går da, men vi er i år 1478 nå" Tenkte Gustav. Han fortsatte lesingen: "Det var en stormfull natt, men vi kom fram til en hytte ved kysten. Den så forlatt ut. Jeg og de 13 andre som var med fikk endelig et sted å sove, vi fant også bokser med bønner nede i kjelleren. Vi kommer nok bare til å leve på bønner de neste dagene, eller hvor lenge vi skal være her."

Det sto ikke noe på de andre sidene, bare dato. Gustav begynte å undre på hvorfor det som skjedde med de i dagboken var akkurat det samme som skjer med hans familie. Han tok med dagboken inn og viste den til kona. De holdt barna utenfor, som fortsatt satt ved bordet og spiste. "Hvor fant du den egentlig?" Spurte Julie. Gustav svarte: "Utenfor bak huset, bak en haug med kors som gravstøtter. Det står altfor lite her for at vi kan lære noe av det."

Senere var det kveld, og familien snakket sammen om hva de skulle gjøre for å komme seg vekk og finne et sted blant andre mennesker. Plutselig banket det to sakte bank på døren. Det hørtes ut som en stokk eller noe lignede. Alle så på hverandre med et bekymret utrykk. "Jeg går og sjekker." Sa Julie.

Julie åpnet forsiktig døren, Gustav sto litt bak og fulgte med. Det var ingen utenfor. "Hallo?" Sa Julie. "Er det noen her?" Det var det tydeligvis ikke. Julie snudde seg tilbake og så rett inn mot stuen. Plutselig begynte hun å puste fortere, hun så rett over skulderen til Gustav og rett ut av vinduet bak han. Gustav snudde seg og så ut av vinduet, det var en stor mannskygge der, man så bare overkroppen, så gikk han sin vei rundt huset. Julie smelte igjen døra og satte på hengelåsen. "Hvem var det der?" Spurte Julie skremt. "Hva slags styggedom er det om er ute å går nå på natta?" Svarte Gustav med, han var sint som en okse. De gikk tilbake til bordet der barna satt. Freia matet Alma, men hvor var Gringer?

Freia så opp på dem, hun var ikke det minste bekyrmet. "Hvor er Gringer??" Spurte Gustav. Han gikk rundt i hytta for å finne han, på soverommet var han, blå og stiv av kulde. Han lå livløs på gulvet, øynene så rett opp i taket som om han hadde sett noe grufullt. "Gringer! Våkne for svarte!" Skrek Gustav. Gringer fikk tilbake sin naturlige farge. Julie kom i døra bak dem. "Hva gjør du her?" Spurte Gustav. "Hæ? Ikke vet jeg, er det ikke natta nå, skal sove?" Svarte Gringer. Han lå seg opp senga. Freia og alma kom også. Så sov alle.

Neste morgen hadde solen satt farge på alt det grå. Gustav leste dagboken ved frokostbordet. "15. Februar 1378. Merkelige saker er på gang her i hytten, på kvelden banket noen på døra, ingen var utenfor, så skrek noen av de andre at det var noen i vinduet som skulte på oss for å så gå. Litt senere fant vi Halvar liggende blå og kald på gulvet, ingen hadde lagt merke til noe. Vi ble skremt, han husket ingenting og ville bare sove." Noe nytt hadde kommet i dagboken, noe som ikke sto der i går.

"Javel, nå skjønner jeg!" Sa Gustav. "Man kan bare lese boken etter tingene har skjedd på den riktige datoen." Julie så rart på han. Gustav fikk et fortellende uttrykk og sa: "Eller noe sånt". "Det samme som skjedde med folk som bodde her for hundre år siden er det samme som skjer med oss, ser du ikke det?" Spurte Julie. "Kan dere ikke bare lese hva som skjer videre?" Spurte plutselig Freia. "Nei det går ikke. Man må det etter det har skjedd, som om noen fortsatt skriver i boken, selv om det skjedde for hunder år siden." Svarte Gustav. Julie begynte å hviske for at ikke ungene skulle høre det: "Den haugen med kors er jo de folkene som bodde her før! Det kommer sikkert til å skje med oss også." Gustav tok en tenkestund. "Det skal ikke skje, vi skal nok rømme." "Faen jeg begynner å bli lei av disse bønnene." Sa Gringer. "Ikke bann, det gjør ikke situasjonen noe bedre!" Sa Julie.

Etter forkost tok Gustav en tur ut med Alma i armene. Han satt seg ned på en stubbe og skulte mot skogen. Der satt han lenge. Hvordan skulle han komme seg vekk, skogen er sikkert milevis og full av røvere eller annen jævelskap. Han satt der og så ned. Helt plutselig så han noe bevege seg nede i skogen. Det var en gammel kjerring. Hun hadde en svart frakk og stokk. Hun kom fram i lyset ved skogkanten og stelte seg ved siden av en stein. Der sto hun og så opp til Gustav. Hun bare sto der, hvem var hun? Gustav følte at blikket deres møtte, hun reiste sakte opp stokken og pekte med den til venstre. Gustav så bort dit hun pekte. På fjellene. Hva er det hun prøver å si? Han så mot skogkanten igjen, hun var borte. Mystisk, hun virket vennlig, samtidig utrolig mystisk.

Senere spiste familien middag, bønner igjen. Gustav fortalte om opplevelsen med den mystiske kjerringa. Julie trodde nesten ikke på han men gikk med på det. "Tror du vi bør rømme opp i fjellene?" Spurte hun. Gustav svarte med en negativ respons. Han mente han skulle sjekke skogkanten bedre.

Etter middag gikk han ned til skogen forsiktig. Det var noe uhyggelig som snek seg inni han, noe som ikke ville ha han der. Snart var han akkurat ved steinen den mystiske damen sto ved. Han så opp på hytten. Nå var den i et helt nytt perspektiv. Han forestilte seg at han var den gamle kjerringa. Så så han til høyre mot fjellene. Plutselig våget han ikke å røre seg. Han sto som en stokk, det var noen her. Han snudde seg sakte, det var noen bak han, han følte virkelig nærhet. Han snudde seg plutselig rundt og så den gamle kjerringa rett i øynene. Hun var virkelig gammel. Fjeset som var litt gjemt inne i under hetten virket vennlig. Han følte seg ikke like redd lenger da hun smilte til han. Fortsatt var det noe mystisk. Kjerringa rakte fram en hvit arm av bare skinn og knokler. Hva ville hun? Hun åpnet hånden og viste fram et pulver. Hun gjorde en rask bevegelse og alt ble uklart. Øynene svei som om han noen hadde saltet dem. Kjerringa var nå en svart skikkelse som forsvant lenger og lenger vekk. Snart så Gustav rett opp til den uklare himmelen.

Så våknet han, fastbundet i et tre i skogen. Det var natt. Han følte seg i sentrum for noe. Ingen god følelse. Han reiv litt i tauet og slakket det. Knuten var dårlig og gikk opp. Av sporene og dømme hadde han blitt dratt bort til treet. Han fulgte sporet og kom fram til skogkanten igjen. Hytta kom til syne.

Han kom inn og så Julie og ungene sove. Han leste dagboken med litt stearinlys. "16. Februar. 1378. Jeg satt utenfor huset i dag og spikket, de andre var inne i huset. Da jeg tok en pause så jeg en vakker kvinne nede ved skogkanten, hun var kledd i den nydeligste hvitfargede kjolen jeg har sett. Hva gjorde hun der. Hun hadde en stav som hun pekte mot fjellene på. Etter middagen gikk jeg ned til skogkanten. Jeg møtte på kvinnen, hun var vennlig og førte meg inn i skogen, men det var ingen god opplevelse og våkne fastbundet til et tre. Heldigvis kom jeg meg tilbake." Han hadde tydeligvis oppdaget samme opplevelse som Gustav, men ikke på samme måten. Var denne kvinnen Gustav møtte virkelig den samme som forfatteren møtte for hundre år siden? Det prøvde Gustav å finne ut hele natten samtidig som han lå og sov.

Neste morgen hadde Julie og ungene våknet lenge før Gustav, de var utrolig energiske. "Hva står på?" Spurte Gustav trøtt. "Vi har besøk." Svarte Julie. "Av hvem da?" Spurte Gustav. Han fikk ikke noe svar, så han kledde på seg og gikk inn på kjøkkenet. Det var den gamle kjerringa. Hun så på han som om de aldri hadde møttes. "Hei jeg er Ragnhild." Sa hun. Gustav sto der med store øyne. "Jeg heter Gustav. Møttes ikke vi ved skogkanten?" Sa han. "Ikke som jeg husker." Fikk han som svar.

På bordet sto det masse mat, mest noe som hadde med epler å gjøre. Eplekake, eplemos, eplestuing, epleknas og masse rart. "Si meg frue, hvor bor du?" Spurte Gustav. "Jeg bor ved fjellfoten. Jeg er ofte ved skogen og henter epler, det er det jeg lever mest av." Hun smilte. Det var noe med denne kjerringa som man ikke kunne forstå. "Hvor lenge har du bodd der da?" Spurte Gustav igjen. Hun tok litt eplekake før hun svarte: "Lenge nok til å vite. Men lykke til, nå må jeg gå, håper dere klarer dere." Så gikk hun med eplekaka i hånda. Hun lente seg alltid til stokken.

"Det er hun jeg så ved skogkanten." Sa Gustav til Julie. "Hun vil nok ikke noe vondt." Var svaret han fikk. Alle virket så glade i dag. Gustav orket ikke å ødelegge stemningen med historien hans om å våkne fastbundet til et tre i natt. "Hvorfor tok hun med seg Alma?" Spurte Freia. "Gjorde hun det? Er Alma borte?" Spurte Julie stresset. Gustav så seg rundt, så sprang han ut døra. Kjerringa var borte. "Helvete!" Skrek han. "Faen!" Han sparket til en stein. Den havnet opp på haugen med korsene. "Jeg går og henter henne." Skrek han inn til de andre. Han fikk ikke svar så han bare gikk mot fjellene.

Senere var han framme ved fjellfoten. Han hadde fulgt en nedtørket ved ned til huset. Nå var han forbanna. Han smalt opp døra og trampet inn. Der satt hun med ryggen mot Gustav. Hun reagerte ikke. Han gikk bort til hu og så Alma frisk og fornøyd i de skinnmagre armene. Han tok Alma fra henne, hun reagerte enda ikke. Så datt hun stille av stolen. Hun var tydeligvis død.

Gustav fant veien hjem og fortalte de andre at Kjerringa var død og at Alma var i godt stand.

Det var begynt å bli kveld. Gustav tok en kikk i dagboken. Ingenting hadde kommet ennå under 17. Februar. Han ventet til de andre hadde lagdt seg. Han skulle prøve å skrive i boken selv, men hadde ikke noe å skrive med. Han så gjennom alle sidene. Det var absolutt ingenting på noen av dem.

Gustav satt å lekte litt med stearinlyset til han gikk lei og så i boken igjen. Det var blitt skrivd noe under 17 Februar. "I dag våknet jeg av karene. Lars sa vi hadde besøk. Det var den vakre kvinnen fra skogen. Hun danset oppå bordet og alle karene satt rundt og drakk øl og klappet. Hun så meg i øynene og sluttet å snu seg så mye rundt. Så danset hun bort til meg. Jeg bare sto der. Hun spurte meg hva jeg het men jeg svarte aldri, jeg var for nervøs. Så hun danset opp på bordet igjen og hadde alltid øyekontakten, jeg var den eneste som ikke hadde en god stund. Noe som var rart. Du som leser dette skulle sett denne magiske kvinnen. Hun gikk senere. Og jeg fant en lapp hun hadde skrivd i bukselommen. Følg meg til fjellfoten var det stod det. Jeg gikk da ned til fjellfoten og fant huset. Jeg åpnet døren og fant hun gråtende på en stol med ryggen mot meg. Jeg gikk derfra med en gang. Det er noe på gang tenkte Gustav, men han var altfor trøtt til å tenke så han sovnet på krakken.

Neste morgen våknet Gustav på krakken. Ingen andre hadde våknet enda. Han gikk inn på soverommet, der lå Julie våken i sengen. "God Morgen." Sa hun med et smil. "Håper det." Svarte Gustav. Han gikk bort til barna og så til dem. Freia var på vei til å våkne. Det samme var Alma. "Hei Gringer, stå opp." Sa Gustav. Han reagerte ikke. "Stå opp!" Sa han igjen mye kraftigere. Ingenting skjedde. Gustav bærte Gringer ut fra sengen. Han våknet ikke, han hadde øynene oppe og hadde et tomt blikk. "Han puster ikke, han er død." Sa Gustav.

Senere sto familien ved hans grav og sørget. Det var nå 14 kors på stedet. Møkka har tatt sønnen vår, vi kommer oss vekk herfra." Sa Gustav sint. "Hvordan skal vi komme oss ut av dette?" Spurte Julie. "Hva med båten?" Sa Freia. Så de gikk ned fjellskrenten, båten var der fortsatt. "Greit, nå går vi og henter noen bokser med bønner og alt annet vi trenger så kommer vi oss vekk." Sa Gustav. De gikk opp til hytten igjen. Rett før Freia skulle gå inn, stoppet Gustav henne. Alle var tause. Hva hadde han funnet ut nå? "Lov meg at dette er den siste gangen vi går inn i her." Sa han. De andre sa ingenting, men han kunne se dem i øynene uten mistanke. De hentet mange bokser og gikk ned til båten igjen. Båten var ikke der. "Hva faen?" Sa Gustav. "Hvem har tatt den?" Julie ble irritert og gikk opp til hytta igjen. "Vi er fanget her." Sa hun imens hun gikk oppover.

På kvelden leste alle dagboken. "18 Februar. Alle untatt 4 av oss er blitt borte, de er søkk vekk. Det er bare tre av oss som fortsatt lever, han fjerde ble funnet i kjelleren hengt opp med tau rundt nakken. Vi begravde han i en haug vi fant bak huset. Vi satt opp kors for alle som var borte. Jørn foreslo at vi skulle rømme, vi prøvde men vi hadde ingen vei å gå."

Gustav våknet alene i sengen den neste morgenen. Huset var merkelig stille. "Hallo?" Skrek han. Han fant ingen i hele huset. Kanskje de er i kjelleren? Han åpnet lemmen og sjekket. Der satt Freia og Alma på hver sin stol. Helt slappe, de hadde blod om halsen. I midten hang hans kjære. Hun hadde tatt sitt eget liv og drept barna. Hvordan kunne hun gjøre noe sånt. Gustav ble lamslått av synet. Han satt seg ned å kne og gråt. Han kunne ikke være her lenger.

Gustav løp ned til huset der den gamle kjerringa bodde. Han gikk opp på taket, nå skulle han over fjellet. Han begynte og klatre. Gustav Skioldsen hadde fått nok. Nå var ikke livet verdt å leve. Han fortsatte og klatre helt til han kom til en hule. Her sovnet han. Gustav våknet aldri igjen.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Blir så lett sint
Hei Det ER jo litt vanligere å bli lettere sint og irritert når det er mye hormoner som påvirker deg.  I puberteten og i perioder av menstruasjon...
Hvordan kan jeg hjelpe min bestevenn?
Hei Du forteller at du leste i din venninnes dagbok at hun ikke har det så greit. Forstår at det er vanskelig for deg å vite at venninnen din har...