Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Kjærlighet er sterkere enn noe annet"

Kjærestepar (ill: Rikke)
Tegning

Hun tviholdt rundt han mens hun skrek ut. De var alene og ingen kunne redde dem. Tårene rant nedover ansiktet og ned på den gjørmete bakken. Hun klemte seg inntil han.

Novella er skrevet og illustrert av Rikke

Kjærestepar (ill: Rikke)
Tegning

Det var en varm sommer kveld og den 14 år gamle Jenny stod og vurderte seg grundig i speilet.

"Hvit eller rosa … Hmm?" sa hun og holdt de to kjolene vekselvis foran seg.

Hun skulle på fest hos Maria, en jente i klassen.

Det lange, brune, fyldige håret hennes lå pent nedover de bare skuldrene.

"Jenny, kom igjen!" ropte venninna, Julie, nede fra gangen.

"Hvit eller rosa?" ropte Jenny tilbake.

"Rosa!?" ropte Julie fortvilet og kom inn på rommet sammen med henne.

"Hjelper du meg?" sa Jenny og Julie hjalp henne og få igjen glidelåsen på den korte sommerkjolen.

"Passer perfekt! Men nå må vi virkelig gå" sa Julie og dro henne med seg.

Ute skinte sola sterkt, selv om det var kveld var det fremdeles lyst og varmt.

De gikk bortover grusveien, forbi forskjellige rekkehus, så kom de til Maria’s hus. Det var stort og hvitt, og hadde ett kongelig preg.

Utenfor var det mange folk allerede, musikken var høy og folk stod og lo og pratet. Maria var alene hjemme så derfor holdt hun fest.

"Hey søta" sa Jonas, og ga henne ett lite kyss på kinnet.

Jonas var Jenny’s kjæreste, han var tynn med mørke brunt, rufsete hår.

Når håret var mørkt skulle man trodd øynene var brune, men Jonas øyne var klar blå og veldig spesielle.

"Åh, du er så heldig som har type" sa Julie og himlet med øynene.

Ja, hun var heldig som hadde Jonas, han var verdens beste og søteste gutt.

"Du, blir du med ut i morgen?" spurte Jonas.

"Ut, hvordan da?" sa hun, smilte og tok hånda hans.

"Vel, bare … Ja eller nei?" sa han og lo litt.

"Jo, selvfølgelig, men du gjør meg veldig nysgjerrig med disse overaskelsene dine" sa hun og dyttet litt borti han for og tulle.

"Du får se" sa han og trakk henne til seg.

"Danse?" sa han og la hendene rundt henne.

Solnedgangen gjorde hele settingen veldig romantisk.

Og ett øyeblikk glemte hun hele verden rundt seg.

Det var bare han, hun og han. De to.

Etter en kveld med festing, dansing og att en fyr klarte og knuse den ene ruta på huset til Maria, dro alle hjem.

"Hade da, vi snakkes vel jenta mi" sa Jonas og ga henne en siste klem før han gikk sin vei, hjem.

Julie skulle overnatte hos Maria, så nå gikk Jenny der, alene hjem.

"Døh, snuppa .. kom a ?" hørte hun en stemme si bak seg.

Da hun snudde seg stod det en gutt der, ett stykke unna.

I 17års alderen ville hun tro, han sjanglet og var full gjettet hun.

"ja, du ja!" sa han og gikk mot henne med sjanglende gange.

Hun tok til seg blikket og begynte og gå, fort. Prøvde og overse han.

"Døh, kom her!" sa han og tok tak i henne.

"Ikke rør meg!" skrek hun og prøvde og rive seg løs, men han hadde jerngrep om armen hennes.

"Hvor tror du att du skal?!" sa han og vrengte henne mot seg.

"Slipp meg! Nå!" ropte hun og vred seg i alle retninger.

"Å neida du, du … Auuu faen!" hun beit han i ett forsøk på å slippe løs, og han slapp grepet.

Han fikk ett stygt sår på armen.

"Kom tilbake stygge bitch!" ropte han og løp etter henne.

Men, han kom ikke langt før han bare snublet, det siste han ropte etter henne var "bare vent du!".

Hun bare løp så fort hun kunne, mobilen hadde hun lagt igjen hjemme så hun kunne ikke ringe noen.

Det var sent, men hun tenkte att det var best og ikke si noe til moren om episoden, hun ville bare aldri la henne gå ut igjen.

Da hun så var trygt hjemme var hun sjeleglad.

Moren hadde allerede lagt seg, så hun ringte Jonas;

"Hei, Jonas her"

"Jonas, jeg, det var en fyr også han bare, Jonas du .."

"Du, hva er det?"

Hun forklarte episoden med den fulle 17åringen til Jonas.

"Det går bra, du er trygg nå. Skal jeg komme bort til deg eller?"

"Neida det går greit …"

"Hvis du er sikker, natta da jenta mi, og du?"

"Ja?"

"Ikke glem, i morgen klokka 9"

"Nei, hvordan kan jeg, natta"

Sa hun og la på.

Kjente hun Jonas rett, hadde han ordnet noe romantisk.

Han pleide noen ganger og overaske henne med sånne søte overraskelser.

Forrige gang tok han henne med til kantbakken, det var det høyeste punktet i byen, og derifra var utsikten nydelig.

Neste dag våknet Jenny sent.

Hun hadde drømt noe rart den natten, men husket bare ikke hva.

Klokka var 11 i det hun gikk ned for og spise frokost.

Gårdagens hendelser hadde hun glemt.

"God morgen kjære" sa moren i det hun kom ned på kjøkkenet.

"Morn" svarte Jenny og gjespet høyt.

Hun stappet i seg en brødskive med hvitost og satte seg så ned i sofaen med moren.

"Jenny, jeg skal bort en tur i kveld, er det ok?" spurte moren.

"Jada, jeg skal ut med Jonas uansett så" svarte hun og strakte seg etter fjernkontrollen.

"Jeg vet ikke når jeg er hjemme, men jeg stoler på att du er hjemme til halv elleve"

"Jada" svarte Jenny og skiftet kanal, det var ett eller annet moteprogram.

Senere den dagen dro hun og moren på butikken.

"Jeg skal bare inn å handle noe, kommer snart" sa moren og forsvant ut av bilen.

Jenny lente hodet mot bilruta og skvatt til da hun plutselig så han.

17åringen fra i går stod der, sammen med noen kamerater og blåste ut røykskyer.

Plutselig så han mot henne og hun dukket kjapt ned.

Der ble hun noen sekunder før hun bestemte seg for og kikke ut og se om han var vekk.

Men, vekk var han ikke. Han stod der, rett foran henne.

Noen millimeter med glass var alt som skilte dem.

Han dugget til ruta og skrev noe med fingeren.

"Bare vent!" så lo han og gikk sin vei.

Plutselig ble hun iskald, men samtidig svettet hun.

Han hadde ikke glemt henne, han mente alvor med det han sa.

Rett etterpå kom moren tilbake.

"Sånn, da må vi bare innom bestemor og så levere noe på posten"

"Hvor skal du i kveld egentlig?" spurte Jenny som om ingenting hadde skjedd.

"Jeg skal bare i ett hastemøte med jobben"

Moren til Jenny hadde en travel jobb i lokal avisa.

Etter handling, besøk og levering på posten, dro de omsider hjem.

Jenny måtte bare ta en dusj, så skulle hun ordne seg før hun skulle møte Jonas.

Hun fant fram det hun skulle ha på seg.

Den hvite sommerkjolen fra i fjor sommer, som utrolig nok passet ennå.

Hun brukte opp alt varmvannet, så fønet hun håret.

Hun tredde den hvite kjolen over kroppen, den passet perfekt.

Maskara, øyenskygge, lipgloss, alt var på plass.

Hun sjekket en siste gang før hun gikk ned trappen og ut i gangen.

De hvite små sommerskoene passet akkurat på foten, men begynte og bli litt små.

"Hade da" ropte hun.

"Ja Hade, kos dere" ropte moren tilbake.

Jenny brydde seg ikke med jakke, det var så varmt ute.

Da hun gikk bortover den grusete veien, følte hun att det var noe som fulgte etter henne, men det var bare hun der.

De hadde avtalt og møtes ved Eikehuset.

Det var ett stort og nedslitt hus som ingen hadde bodd i på flere år.

Da hun så nådde huset, stod Jonas der.

Hvit T-skjorte og shorts, hun pleide ofte å låne den hvite skjorta av han.

Det var herlig og ha noe som var hans, kjenne lukten av han.

"Hei, så fin du var" sa han og ga henne en varm klem.

"Takk, du er alltid kjekk du!" sa hun og dultet vennlig borti han.

Han lo litt og smilte, de gikk sammen bortover veien, hånd i hånd.

Da de hadde gått litt og bare pratet, stoppet han og pekte.

"Se" sa han.

Det lå ett teppe på enga, like utenfor skogen.

Det stod en kurv der også, pent oppå teppet.

"Piknik? Å så søt du er" sa hun og så på han.

Solen var halvveis nede og himmelen fikk en gylden farge.

Hun la hendene om nakken på han og lente seg fram.

De kysset lenge, så stod de der bare, så hverandre dypt inn i øynene.

"Kom nå" sa han og leide henne med seg.

Kjærestepar (ill: Rikke) Tegning

Tegning

De satte seg ned på teppet sammen.

I kurven lå det diverse frukt.

Jonas fisket opp et jordbær og spiste den.

Hun lo litt av han, han hadde på en måte klart og grise jordbær på nesa noe som så passe komisk ut.

De la seg ned ved siden av hverandre.

Han så på henne og strøk henne over håret, øynene hans lyste liksom.

"Du, jeg elsker deg, du vet det?" sa han og lot ikke blikket vike.

"Jeg …" Knekk! Hun skvatt til og snudde seg mot skogen.

Noe var i skogen sammen med dem, først så hun for seg elg, men det virket så unaturlig. Det eneste levende vesenet hun hadde sett i skogen før, var ekorn og fugler.

"Hva var det?" sa hun lavt og stirret inn mot skogen.

"Jeg aner ikke" sa Jonas og reiste seg.

"Du, ikke gå!" sa Jenny i det Jonas begynte og gå mot skogen.

"Jeg skal bare sjekke" sa han med blikket stivt festet på en skikkelse i skogen.

Han tok opp en stein og kastet den inn i skogen.

Nå så Jenny det, skikkelsen, det var ett menneske.

"Hei! Hvem er du?!" hørte hun Jonas rope.

"Jeg har ei høne og plukke med dama di!" sa stemmen.

Plutselig fikk Jenny panikk, hun gjenkjente stemmen.

Det var 17åringen. Han må ha fulgt etter henne.

"Hva i helvete gjør du her?!" ropte Jonas sint.

"Ååå … Bare pass deg småen!" sa gutten i en hånlig tone.

Jenny hev seg på beina og spurtet bort til Jonas.

"Pell deg vekk!" skrek hun.

"Ååå, der er du jo" gliste gutten og strakk hånda etter henne.

"Ikke rør henne!" sa Jonas og slo til gutten.

"Hah, du er morsom du" sa han og smilte.

Plutselig la Jenny merke til noe, i den høyre lommen til 17åringen lå det noe.

Det var formet som noe Jenny viste måtte være en lommekniv.

Gutten var virkelig gal!

"Jonas …" sa hun stille.

"Ikke ypp småen, du hakke sjangs uansett!" lo gutten.

"Hold deg unna jenta mi!" sa Jonas og hyttet med neven sin.

"Jonas … (!)" hvisket hun, hun var på gråten.

"Håhå, du har gjort meg sint" sa han og stakk hånda nedi lomma.

"Jonas !!" skrek Jenny så høyt hun kunne.

"Ja?!" ropte han og snudde seg mot henne.

"Løp!" hikstet hun og dyttet han over ende akkurat i det gutten hogg med kniven.

De kastet seg lynraskt på bena og løp, de hadde ikke tid til og se om han fulgte etter, de bare spurtet vekk.

"Hvem .. Hva feiler det han?" peste Jonas mens de løp.

"Det er han som la an på meg når jeg gikk fra festen!" gråt hun.

"Han er jo helt sjuk i huet!" sa Jonas og så seg bak skulderen.

"Jeg vet …" hikstet Jenny, hun orket ikke mer.

Hun snublet og falt så lang hun var, så satte hun seg bare opp i gjørma, hulkende.

"Hva skal vi gjøre?" hvisket hun hikstende.

Jonas travde fram og tilbake, rastløs.

"Kom her!" sa han og dro henne med seg til en stein noen meter bort.

Jenny gjenkjente steinen, det var ett perfekt gjemmested, når hun var liten pleide hun og leke gjemsel. Da gjemte hun seg alltid der, under steinen var det nemlig et hulrom.

"Gjem deg her, fort!" sa han og stirret vilt omkring.

"Men … hva med"

"Jeg finner ett gjemmested" avbrøt han henne.

Når de var små var det gjerne plass til to under steinen, men nå som de hadde vokst var det bare plass til en.

Hun så etter han i det han løp litt lengre vekk, så smatt hun under steinen.

Det var stille, det eneste hun hørte var noen småfugler som skrek.

Hun tenkte på moren, på Julie som sikkert var ute og mort seg.

Her satt hun, fanget med en gal mann etter seg.

"Hvor er du, stygge lille dritt!" hørte hun gutten si sint.

Hun gispet og holdt seg for munnen, pulsen hamret så fort og sterkt att hun nesten var sikker på att han hørte den.

Nå skjønte hun hvor Jonas hadde gjemt seg.

Den hule eika, der pleide han alltid og gjemme seg.

Hun så ut gjennom en liten sprekk i steinen, gutten stod rett foran steinen.

Akkurat i det hørte hun et knekk, det var ikke gutten, det var Jonas!

"Å så det er her du er!" hørte hun gutten si.

Fottrinn, ett dunk, og ett skrik.

"Så du trodde u kunne gjøre narr av meg og bare slippe unna, hæ?" lo han hånlig.

"Auu!" ropte Jonas i det gutten tråkket hånda hans ned i bakken.

Han tok skikkelig medfart og sparket gutten rett i ankelen.

Gutten mistet balansen i den våte gjørma og falt om.

Lommekniven falt ut av hånda hans og Jonas begynte å kave etter den.

Akkurat i det gutten skulle til og sparke Jonas inn i en sikker bevisstløshet løp Jenny fra gjemmestedet sitt og ut.

"Nei!" skrek hun.

"Å, er det der du er" gliste han.

Hun stod nå rett foran gutten, den hvite sommerkjolen var nå gjørmete og revet opp forskjellige steder.

Hun var sliten og pustet tungt.

De stod der ett øyeblikk, stirret hverandre inn i øynene.

Da slo Jonas til, han hadde fått tak i kniven og hugg den nå inn i beinet på gutten.

Gutten skrek og dro den ut med ett stønn.

"Du din lille!" sa han og løftet den lille kniven.

Det var som om tiden gikk i sakte film, Jenny døste.

Som en drøm, det var som en drøm. Eller nærmere bestemt ett mareritt.

"Arrrgghh!" skrek Jonas og falt om med kniven i siden.

"Nei!" skrek Jenny desperat.

Hun var rasende og hun kjente det pumpe i årene.

Nå så hun rødt, hun plukket opp en passe stor stein fra bakken og gikk mot gutten.

"Ja, kvitt han!" lo gutten, snudde seg og ble møtt av en stein i ansiktet.

Han falt bevisstløs om.

Hun løp bort til Jonas og kastet seg ned ved han.

Det var kaldt, usannsynlig kaldt.

Det var som om noen hadde erstattet den varme sommersola med en kald snøstorm.

Hun tviholdt rundt han mens hun skrek ut.

De var alene og ingen kunne redde dem.

Tårene rant nedover kinnene og ned på den gjørmete bakken.

Hun klemte hodet inntil brystet hans, hørte hjertet slå.

Den hvite skjorta fikk en stor, voksende rød flekk.

Hun kunne ikke trekke ut kniven, det ville bare gjøre vondt verre.

"Jonas .. Jonas!!" hikstet hun.

"Jenny, jeg … er lei for det" hvisket han.

"Jonas! Jeg elsker deg, du kan ikke forlate meg!" gråt hun.

"Hjelp!" skrek hun av sine lungers fulle kraft.

Så gikk noe opp for henne, hun løp bort til den bevisstløse gutten og sjekket i lommen.

En mobil!

Hun tastet raskt inn nødnummeret.

"Hei, Ja det er Jenny Haugstad. Jeg befinner meg i utkanten av Rustad skogen. Jeg er her med en som er knivstukket i siden og en som er bevisstløs. Vi ble angrepet!" sa Jenny hikstende men behersket.

"Vi sender noen med en gang!".

Hun kastet fra seg mobilen og konsentrerte seg om Jonas igjen.

Pulsen gikk saktere og øynene hans glippet.

"Jonas, se på meg!" sa hun med hes stemme og strøk han gjennom det bustete håret.

"Jeg elsker deg … Jeg" snufset hun.

Hun la seg tett inntil han og han la armen over henne.

Dunk … dunk … dunk …

Slo hjertet hans, hun fortsatte å gråte.

Øynene hans glippet mer og mer, dette ble alt for mye for henne.

Kroppen var sliten, hun ville bare sove.

Hun hikstet ett par ganger, fortvilet og desperat.

Så luket øynene seg og hun besvimte.

"Hun våkner, hun våkner!"

Alt var hvitt, Jenny myste med øynene.

Så kastet hun seg plutselig brått opp, hun var svimmel og så ikke helt klart.

Det var ett sykehus.

"Jona …" pep hun.

"Det går bra Jenny, du trenger hvile" sa en stemme og dro henne varsomt ned i sengen.

Nå så hun klart, der var legen, og der kom moren stormende inn døra.

"Jenny, kjære, er du ok?!" gråt moren og klemte henne.

"Ja .. Mamma hvor er Jonas?" sa hun og brydde seg ikke med hva legen sa, hun reiste seg opp og følte att verden snurret rundt.

Svar behøvde hun ikke få.

I senga ved siden av lå Jonas, hel stille.

Hun kastet seg ut av senga og gikk sjanglende bort til Jonas.

Aldri før i hele sitt 14 årige liv hadde hun vært så glad for å høre hjerteslag.

"Hei søta" hvisket han og smilte mot henne.

Hun gråt av ren glede.

"Jeg trodde du, du skulle" hikstet hun og klemte han.

"Det går bra nå, det er over nå" sa han og strøk henne varsomt på ryggen.

"La oss bli bra og komme oss hjem" smilte han og kysset henne på panna, lett.

"Sammen gjennom alt. Med deg for alltid jenta mi" sa han, hun kunne sverge på att hun så en tåre renne nedover kinnet hans.

"Med deg … for alltid" svarte hun og la seg inntil han.

To uker senere, begge hadde kommet seg og Jonas slapp unna med ett arr og blodtap. Jenny fikk lettere sjokk skader men kom seg helt fint. Gjerningsmannen ble stilt for retten og dømt.

Og Jenny og Jonas? De elsker hverandre, om ikke enda mer enn før.

Kjærlighet er sterkere enn noe annet...

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Hva er å elske?
Hei Når det gjelder såpass sterke følelser kan det ofte være vanskelig å forstå hva det innebærer uten å ha opplevd det selv. Mest sannsynlig...
Han sender meg veldig blanede signaler. Hva skal jeg gjøre?
Hei!Selvom det er vanskelig å høre det, kan det faktisk hende at han snakker sant. Det kan faktisk være at han prøvde å kysse deg, fordi han syns...
Jeg tør ikke si til venninnen min at jeg liker en gutt..
Hei!Selvom du syns det er vanskelig å snakke med venninnen din om det, er det det som er det lureste. Hvis du er redd for hvordan hun kommer til å r...
Tips for hva man skal fortelle etter tørsnakken i begynnelsen når man flørter?
Hei! Slike ting pleier å skje av seg selv. Hvis dere har funnet kjemien vil dette falle av seg selv, uansett om du er en mann av få ord eller ikke. ...
Jeg vet ikke om han liker meg..
Hei!Det første du burde gjøre er å bli bedre kjent med han! Vær på de stedene han er på, omgås med de samme vennene, samme sammenkomstene- rett...
Jeg og kjærrsten min er 5 menninger. Er dette for nært i slekt?
Hei jente 17 år. Takk for spørsmålet ditt!Det er ikke noe problem at du og din femmening er kjærester, og på ingen måte for nært. Dere er så ...
Jeg stoler ikke på kjæresten min. Hva kan jeg gjøre?
Hei Du forteller at du har en kjæreste som du ofte har det bra sammen med, men at du ikke greier å stole på han. Jeg forstår det slik at du også...
Han skal reise fra meg 
Hei Beklager sent svar!  Jeg synes du skal snakke med han ordentlig, og finne ut av ting. Det høres ut som om dere snakker sammen og prøver, men ...
Sjalu på kjæresten
Hei Beklager sent svar!  Jeg synes du skal snakke med han om det, samtidig som du også må lære deg å stole på han. Hvis du snakker med han og si...