Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Ingenting"

Mann på benk, ung,no
Mann på benk

Hvorfor er folk så interessert i hvorfor jeg ikke vil ha familie? Det er ikke deres problem! Jeg vil heller ut å reise og se verden.

Novella er skrevet av Ida Catharina

Mann på benk, ung,no
Mann på benk

Jeg satte meg sint ned på benken. Jeg la litt for mye kraft i det, så det gjorde vondt å sitte. Trærne var nakne og fuktige. Bakken var teppebelagt med gyldent løvet. Venninnene mine gleder seg til å bli gravid. Er det virkelig mulig? Det er ikke noe gøy med det vel? Den kalde vinden blåste det røde håret vekk i fra det bleke ansiktet mitt.

Jeg så opp på en gammel mann som satte seg ned ved siden av meg. Det var litt grått hår igjen på det gamle hodet. Øynene hans var store og mørke. I den ene hånden hadde han en stor halvannen liters ølflaske der det kanskje var en dl igjen. Den gamle mannen tok ølflaska opp mot den rynkete munnen sin og drakk opp det som var igjen før jeg rakk å blunke. Jeg trakk meg litt vekk fra den gamle mannen. Ikke for å være uhøflig eller slem mot ham, men fordi jeg følte meg litt utilpass. Lukten av gammel øl og svette ble stadig sterkere.

"Hva er det du glor på?" spurte han hånlig. Jeg rakk ikke å svare før han fortsatte: "Jeg beklager, jeg er bare så lei av folk som glor på meg som om jeg er en ekkel rotte. Det var ikke meningen at livet mitt skulle bli slik." Stemmen hans var mer vennlig nå, men jeg hørte et snev av irritasjon i den. "Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, men det var ikke meningen å glo, så unnskyld" svarte jeg. Han rakk fram en hånd for å hilse og jeg tok vennlig i mot hånden hans. "Jens" sa han med et lite smil om munnen. "Karla" sa jeg og gjengjeldte smilet hans. Ingen av oss følte seg helt komfortable med å si etternavnene våre.

"Hva gjør du egentlig i parken? Det er jo ingen ungdommer her i byen som går hit lenger." Jeg trakk på skuldrene før jeg svarte: " Jeg er bare litt irritert på vennene mine. De lurer hele tiden på hvorfor jeg ikke vil gifte meg og få barn." Han nikket forståelsesfullt på hodet før han svarte: " Jeg ville heller ikke ha barn eller gifte meg. Jeg ville heller bli rik, ha penger og karriere." Han ristet trist på hodet før han fortsatte: "Du skjønner, jeg hadde en søt kjæreste for mange år siden som fridde til meg, men jeg svarte nei. Ikke fordi jeg ikke likte henne, men fordi jeg ikke kunne stifte familie når jeg satset på en god karriere." Han så tomt ut på det eldste treet i parken.

"Det jeg vil er å reise og oppleve verden." sa jeg med et sukk. "Det var det jeg også ville", sa han og tok en pause før han snakket videre:" Kjæresten min var den søteste, vakreste jenta jeg noen gang hadde sett. Hun var ikke bare vakker, men også snill og omsorgsfull. Hun hadde langt, blondt hår, isblå øyne og luktet lavendel." Jeg så på de triste øynene da jeg spurte hva hun het. Han svarte med et varmt smil om munnen: "Lise... Det eneste problemet jeg hadde med henne var at hun alltid hadde drømt om å få seg en familie. Forholdet vårt tok slutt etter at jeg hadde sagt nei til frieriet. Hun kunne ikke være sammen med en som ikke ville ha en familie, mente hun."

"Du virker trist når du forteller om dette. Er det fordi du angret på å ikke si ja til henne?" Han snudde seg mot meg og sukket før han begynte igjen: "Nei, jeg gjorde ikke det da. Jeg var ganske fornøyd med å være alene for da fikk jeg mer tid til å jobbe og tenke på karrieren min. Jeg hadde utdannet meg til forretningslivet og jobbet meg helt til toppen. Jeg eide mange store bygninger, solgte dem og bygget nye. Jeg følte meg ikke så alene i begynnelsen for da jobbet jeg døgnet rundt. Jeg hadde aldri tid til å ta en øl med kompisene mine eller en ferie med venner. Men etterhvert skjønte jeg at jeg ikke var så lykkelig som jeg hadde trodd jeg ville bli. Jeg hevet meg over det og fortsatte som før til jeg en dag gikk konkurs. Jeg hadde ingen å dra hjem til, ingen venner å gå til, jeg hadde ingenting!"

Han ventet en liten stund før han spurte:" Skal vi gå bort til bua og kjøpe oss en pølse hver?" Han så bort på meg med et forvetningsfullt blikk, det var nesten som han visste jeg ville betale for ham, (jeg kunne jo ikke si nei heller vel?) Jeg bare nikket til spørsmålet og prøvde å tvinge frem et smil. "Jeg spanderer." (sa jeg med et sukk.) Han latet som om han ikke hørte det og hadde et fornøyd smil om munnen.

Etter at vi hadde spist opp pølsene, fortsatte han: "Da jeg gikk konkurs begynte jeg å drikke. Jeg begynte å bruke den lille formuen min som jeg hadde tjent så smått på unødvendige ting. Det utviklet seg raskt til verre. Jeg begynte å drikke hver dag, dro på fest så fort jeg fikk sjansen. Jeg testet ut dop, men jeg begynte aldri å bruke det fast. Jeg ble full ganske ofte og misbrukte alkoholen. Jeg hadde alltid sprit eller øl på kjøkkenet og drakk daglig. Jeg ble etterhvert avhengig av alkoholen."

Jeg så ned på ølflaska han hadde drukket av. Han lo, men det var ikke noe glede i latteren. "Ja, jeg er fortsatt alkoholiker! Jeg har prøvd å slutte, men til ingen nytte. Det er jo tross alt det eneste jeg har!" Jeg så fort vekk fra flaska. Tenk, jeg satt her og hørte på en historie til en gammel alkoholiker jeg aldri hadde sett før! Det var synd på det gamle mennesket! Han hadde mistet alt han hadde.

Han begynte å fortelle igjen: "Jeg møtte Lisa en dag da jeg hadde drukket litt for mye. Dressen min hadde blitt slitt etterhvert og jeg så ikke særlig frisk ut for å si det slik. Hun var med mannen sin og et par tvillinger. Hvis jeg ikke tar helt feil, så var de bare noen måneder gamle. De var de søteste små vesnene jeg noen gang hadde sett! De var nesten som kloner av moren sin, men med et snev av likhet til den kjekke faren også. De så virkelig lykkelige ut. Hun kom bort til meg og klemte meg slik hun hadde gjort da vi var et par, men jeg skjøv henne vekk fra meg og ropte til henne at hun skulle holde seg borte fra meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg reagerte slik. Kanskje det var fordi jeg så henne med den perfekte mannen eller fordi hun hadde barn jeg ønsket var mine? Hun kjeftet på meg og gikk videre med familien sin. Jeg husket ikke helt hva hun sa, men det er ikke så nøye heller. Jeg angrer virkelig på reaksjonen min." Den stakkars mannen tørket vekk tårene på kinnene sine.

Etter han hadde gått så jeg tomt ut på den tomme parken. Jeg så langt vekk og tenkte på det siste han hadde sagt før han gikk: "Har du en familie som er glad i deg, er du rik. Har du ingen utenom deg selv, har du ingenting."

Det ble unormalt stille der jeg satt for meg selv og tenkte på hva den gamle mannen hadde sagt. Kanskje penger ikke er den eneste rikdommen?

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?