"Jeg vet det ikke er løgn", hun smilte ikke. Ikke at han hadde regnet med det heller. Hva han hadde gjort kunne nok aldri tilgis, han visste det innerst inne. Men en del av han, en liten del, ville alltid tro at det kunne tilgis. Han åpnet munnen for å si navnet hennes. "Nei", sa hun før han fikk sagt noe. De blå øynene hans traff hennes grønne. De var fulle av tårer. Han hatet når han fikk henne til å gråte. Han hadde gjort en dum ting, men hvorfor skulle det ødelegge alt? Blikket hans ble flyttet vekk fra henne. Trærne begynte å miste bladene nå. Vakkert, men allikevel trist.

Han koblet ut. Drømte seg vekk. Til da de lå i gresset, så på himmelen og snakket om alt fra liv til død. Undret over verdens mysterier og prøvde å forestille seg hvor stort universet var. Hvor små de egentlig var. De betydde så mye, men allikevel så lite. Undret når døden ville komme for å hente dem. Hvor havnet man etter døden? Det virket så meningsløst å bare forsvinne. Bli borte for alltid. Uansett hva som ville skje, ville han aldri glemme smilet hennes. Latteren. Det suget han fikk i magen hver gang hun sa navnet hans. Formen på hendene hennes, ansiktet, håret, stemmen. Følelsene. Men akkurat nå føltes det ut som han forsvant for alltid. Det var som at han så alt forsvinne, uten at han kunne gripe tak om det. Dra det til seg, reparere alt.