Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Vanskeligheten i livet ligger i valget"

Bil med hjerte, ung.no
Bil hjerte

Nadia satt på skolebenken og hørte på en gammel professor prate om stjerner og planeter. Hun tenkte ofte på hvor heldig hun var som fikk lov til å gå på høyskole av faren sin. Mange muslimske jenter ble nektet høyere utdanning av fedrene sine, men hun var en av de heldige.

Novella er skrevet av Cathriinex93

Bil med hjerte, ung.no
Bil hjerte

Selv om hun var glad for muligheten, var det litt kjedelig å sitte i en sal og høre på en forhistorisk professor. Hun fikk ikke konsentrert seg og alt hun kunne tenke på var Christoffer. Hun viste hun ikke burde tenke på han slik som hun gjorde, men det var ikke mulig å få han ut av hodet. Han var som en stor hjerteforma tatovering på hjernen hennes, og tatoveringa kunne rett og slett ikke fjernas. Alt føltes så riktig, men likevel så galt. Når hun var med han var det som å sveve på en rosa sky, men hun viste hvor ille det kunne gå med de begge hvis faren hennes fant ut om det. Faren hennes hadde allerede bestemt at hun skulle gifte seg med Amir, en eldre, rik mann fra Iran. Iran var også hennes opprinnelige hjemland. Faren hennes sa han var en bra og respektabel mann, men det var ikke han hun virkelig ville tilbringe resten av livet sitt med.

 

Skoleklokka ringte og Nadia hoppet til. Hun reiste seg og gikk sakte ut. Da hun gikk gjennom skolegården og bort til bussholdeplassen, dultet Christoffer borti henne så hun mistet de slitte, gamle skolebøkene på bakken. Christoffer satte seg ned på kne, samlet bøkene fort sammen i hendene hennes og la en rosa, hjerteformet lapp på toppen. Nadia åpnet lappen forsiktig, og leste de slurvete bokstavene. ”Møt meg i den gamle hytta, klokka tre.” Nadia og Christoffer møttes ofte i en gammal, forlatt hytte som hørte til gården som Christoffers familie eide. De kunne ikke vise seg sammen i offentlighet, for da ville faren hennes få vite det med det samme, og det kunne hun ikke risikere. Hun risikerte nok, bare ved å tenke på han.

 

En halv time senere banket hun tre slag på hyttedøren, og Christoffer åpnet forsiktig. Da han så Nadias velkjente ansikt utenfor døren, dro han henne inn og kysset henne. ”Jeg bare måtte treffe deg”, sa han mens han tok tak i hånden hennes. ”Ja, jeg vet det. Men du vet hva som vil skje hvis faren min finner ut om dette. Jeg vil ikke risikere å miste deg for alltid”, svarte Nadia, både oppgitt og fortvilet. Da slo det henne som lyn fra en klar himmel, hun hadde lovet faren å være hjemme til Amir skulle komme. Han skulle komme om et kvarter, og hun var lang oppi skogen med en hemmelig kjæreste. Hun måtte virkelig skynde seg hjem hvis hun skulle komme tidsnok.

 

Nadia kom akkurat inn i gangen, da bilen til Amir kjørte inn i oppkjørselen. Hun var nødt til å gå fra Christoffer for å rekke å møte den snobben av en framtidig ektemann. Faren sa et par mindre pene ord på iransk da han så datteren komme inn døra ti minutter etter avtalt. Selv om Nadia hadde bodd nesten hele livet sitt i Norge og snakket perfekt norsk, kunne hun også snakke flytende iransk. Derfor var det ikke noen problem å skjønne hva faren mente. Hun tok seg sammen og klistret på et smil like før Amir banket på døren. Nadia pustet dypt og åpnet døren forsiktig. Amir var minst tjue, kanskje tretti år eldre enn henne, og hadde en nystrøket dress på. Han hilste høflig på henne og ble bedt inn. Moren til Nadia hadde funnet frem kaker og alt slags godt til gjesten, og smilte vennlig til han mens han gikk inn i stuen.

 

Amir ble sittende i et par timer, mest de snakket om bryllupet og fremtiden for han og Nadia. Amir hadde allerede bestemt at Nadia skulle slutte på høyskolen med det samme og flytte med han til Iran om en liten stund, og faren hennes hadde å følge hans ønske. Det var for det meste faren hennes og Amir som snakket, Nadia satt bare stille i bakgrunn mens hun nikket og smilte når hun syns det passet. Nadia følte seg helt ødelagt, og magen var som en ny genser som måtte vrenges før den skulle i vaskemaskinen.

Dagen etter møtte hun Christoffer igjen. Hun trengte en å prate med om det som skulle skje, og han var den eneste som ville stå på hennes side. Hun hadde ingen andre hun kunne prate med slik hun gjorde med han. Natten før hadde hun drømt om han. Christoffer. Hun hadde drømt at de giftet seg i en norsk kirke og hadde fått to nydelige unger sammen. De hadde bodd i et fint, lite hus og begge to hadde en noenlunde god jobb. Best av alt var at de var trygge, og ingen ville gjøre de vondt om de ikke gjorde som de ble fortalt. Men dette var selvsagt bare en drøm, en god drøm. Virkeligheten var dessverre lang fra drømmen hennes. Hun skulle gift seg med Amir, slik måtte det bli.

Det var bare få uker igjen til bryllupet, og om få dager måtte hun flytte med Amir til Iran, der bryllupet skulle holdes og der de skulle bo sammen. Det var Nadias siste dag på skolen, og i nest siste time, da det var tomt i gangene, puttet hun en lapp i skapet til Christoffer. Hun bad om å få møte han en siste gang i den gamle hytta i skogen. Som forventet, møtte han opp og det ble et tårevått farvel. Christoffer prøvde å overtale henne til å bli, men dette var noe som var ute av Nadias kontroll. Hun kunne ikke gjøre egne valg, hun måtte gjøre som faren og hennes fremtidige ektemann ville. Hun måtte flytte til Iran og gifte seg med Amir.

Da Nadia kikket i postkassen dagen etter, var det kommet et brev til henne med skolens stempel på. Hun la all den andre posten på stuebordet, og tok brevet inn på rommet sitt, før hun forsiktig åpnet det. Hjertet hennes stoppet for et par sekunder da hun så hva som var i brevet, og det var slett ikke fra skolen hennes. Det var et kort brev fra Christoffer og ved siden av, en ring med en ørliten diamant på. ”Nadia, jeg elsker deg over alt på jord. Gift deg med meg, og vi rømmer sammen. Christoffer.” Hva skulle hun gjøre? Skulle hun følge farens ønske, og gifte seg med Amir? Eller skulle hun følgje hjertet sitt, forlate familien og rømme sammen med Christoffer? Nadia brast ut i gråt. Hvis hun rømte sammen med Christoffer, ville de begge to være i livsfare. Men hvis hun flyttet til Iran og giftet seg med Amir, ville hun aldri komme til å bli lykkelig. Det var kanskje tryggere, men hva veide mest?

Neste morgen var det på tide å reise. Koffertene var pakket, og flybilletten lå trygt i vesken. Hun tok farvel med familien, som skulle fly ned til Iran to dager før bryllupet. Mens hun gikk ut døra falt det et par tårer ned på kinnet hennes, men hun tørket de raskt bort. Hun kom aldri til å se dette huset igjen, ikke byen heller. Faren hennes lempet bagasjen inn i bilen og kjørte henne til flyplassen, der han tok farvel. Nadia vinket til han mens han kjørte bortover. Hun tok tak i koffertene og satte kurs mot dametoalettet. Hun låste døren og kastet seg over kofferten. Inni den mellomstore kofferten lå det en ferdigpakket sekk med det aller mest nødvendige, som hun tok opp og plasserte på ryggen sin. Hun lukket kofferten og tok fram diamantringen som hun satte på den spinkle ringefingeren. Koffertene satte hun igjen på toalettet, for alle klærne og sakene hennes hadde ingen verdi lenger. Hun skulle begynne et nytt liv nå, med Christoffer. Som en prins på sin hvite hest, ventet Christoffer på henne i en hvit, rusten kassebil. Da hun åpnet døren, strålte det pene ansiktet hans mot henne. Hun skulle ta sjansen og rømme sammen med han.

 

Det var et vaskelig valg, og det kunne gå forferdelig galt, men det var det eneste riktige. Så lenge hun var med han, ville alt gå bra.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Hva er meningen med livet?
Hei Takk for at du skriver til oss i ung.no. Du stiller et stort og viktig spørsmål, som jeg tror det ikke finnes et fasitsvar på.   Jeg tror d...