Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Overtaket"

Conversesko
Sko Converse

”Kom igjen da! Ikke vær så innmari feig!” ropte Sander. De stirret på meg med sinte øyne. Knut var helt rød i ansiktet. Nesten like rød som salgsplakaten bak ham. Jeg måtte kjempe imot trangen til bare å løpe fra dem. Bort fra marerittet. Men, jeg visste at de ville ta meg igjen før jeg kunne blunke og da ville resultatet bli langt verre.

Novella er skrevet av Ingvild

Offentlig og kvalitetssikret
Conversesko
Sko Converse

Det var lurt av dem å ta meg med hit. På baksiden av butikken. Her ingen kunne se. Her la ingen merke til en vennegjeng på tre, som truet en stakkar til å stjele alkohol for dem. Fordi de var noen reddharer selv. Bra for dem, dumt for meg.

Åse spyttet rett ved skoen min og freste til meg: "Kan du ikke bare gjøre det?!" Sander dyttet meg hardt i skulderen. Litt for hardt. Moren min kom til å spørre hvor jeg hadde fått det blåmerket fra. Jeg kunne ikke fatte at jeg faktisk hadde trodd at de engang hadde vært vennene mine! Men, de skulle hvertfall ikke få den gleden av å klare å manipulere meg til en tyv. En simpel, ynkelig tyv!

"Nei!" ropte jeg høyt. "Du vet, Henrik, at hvis du skaffer oss den alkoholen får du bli med på festen med oss. Kanskje du til og med kan ta med meg dit." Åse blunket til meg. Hun visste at jeg alltid hadde vært litt småforelsket i henne. At jeg en gang i tiden hadde tenkt på henne både dag og natt, og spurt halve klassen om de hadde nummeret hennes. Men nå som jeg så på henne der hun sto i mørk joggebukse, hvit tettsittende genser og røde Converse, syntes jeg bare synd på henne. Det er rett og slett synd på de som må true andre til å stjele for dem. Og nesten enda verre når man bare er tretten år, og ennå går på barneskolen.

Med ett følte jeg at jeg hadde overtaket. De kom aldri til å få noe alkohol så lenge jeg nektet! Jeg fikk plutselig lyst til å le. Sander, Knut og Åse måtte ha merket humørskiftet mitt, for de stirret uforstående på meg. Det var nesten morsomt! At de var så utrolig patetiske! "Skjønner dere ikke? Dere kommer aldri til å få meg til å stjele alkohol. Hvis dere absolutt skal ha det til at noen må stjele, får dere gjøre det selv. Jeg er ingen robot som dere kan sende rundt som dere vil. Jeg har egen vilje, og viljen min vil nå ha det til at jeg ikke skal stjele alkohol til dere. Ærlig talt, jeg synes bare synd på dere!" sa jeg, og så med en gang at ordene mine faktisk hadde hjulpet. Derfor begynte jeg å gå derfra, med langsomme, små skritt. Jeg løp ikke, for jeg visste at de ville tolke det som redsel.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?