Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "En himmel full av stjerner"

Gammelt postkort
Gammelt postkort

[1923] Han anså seg ikke som dårlige enn dem. Han leste morskapen i blikket deres, men han delte den ikke. De hadde store hender som var blitt harde og ru etter tunge økter ute under den åpne himmelen. Han så det ikke gjennom klærne deres, men han visste at armene deres var senete og sterke. Selv hadde ikke Iver slike hender og armene hans var kanskje sterke, men ikke på langt nær til å sammenligne med deres.

Novella er skrevet av Rebecca

Offentlig og kvalitetssikret
Gammelt postkort
Gammelt postkort

De skjønte det. De så klærne hans. Hendene skjulte han med varme votter i kulda. Det var midtveis januar og kulda lå om en kald dis mellom fjorden. Det var helvetes til kulde. Utenfor den trekkfulle kahytten svevde den rå sjølufta. Sjøluft fra sognefjorden.

De var fire karer fra Bergen. skjønt var det vel bare han som egentlig kom fra byen, de tre andre var bondegutter. De kom nok fra hver sin gård. Iver spurte dem ikke. Den ene av dem hadde båt, så han antok at han kunne være fiskersønn også. Eller bondesønn fra en gård ved sjøen. Det var så mange muligheter. Selv hadde Iver sine grunner rene. Det hendte noen ganger i livet at en fikk lyst til å dra av gårde å gjøre noe som kunne forandre livet ens på ordentlig. Iver var sønn av en diplomat. Han kunne strengt tatt gjort akkurat hva han ville. Nå befant han seg i en trekkfull kahytt på midten av sognefjorden på vei til det som skulle bli nytt og spennende. Annerledes.

Høyanger var Norges nye industriby. En smeltedigel. En smeltedigel omgitt av bønder og gårder. Det var helt klart noe annerledes ved denne byen. Noe som fikk Iver til å pakke kofferten uten engang å tenke seg to ganger om. Det ble noen ganger mest vellykket det man tok på sparket. Iver hadde allerede feilet. Han visste han maktet å mislykkes enda en gang. Og hvis det var lykke å vinne, var han med.

En av karene, en lyslugget mann kom inn i kahytten og slo seg ned ovenfor ham. Den andre karen gikk ut. De byttet på å seile båten i havn. De spurte ikke ham om hjelp. Han hadde også betalt for turen. De skulle bare samme veien. Noe annet enn det og arbeidet de skulle ta fatt på, hadde de ikke til felles. Iver var for kald til å bry seg med at de målte ham som dårligere.

- Hvorfor drar du hele denne veien for å gjøre noe annerledes? Undret mannen og lettet lokket på ei tine de hadde på deling. Kaffen var lunken, men i kulden kunne den kanskje oppfattes som varm. Iver forstod at han var gjennomskuet og latet ikke som.

– Et sted skal man jo dra, svarte han. Han forklarte ikke dette med å gjøre noe annerledes. - Hva med deg? Han spurte ikke fordi han var nysgjerrig, man ble varmere av å snakke. - Joakim, hilste karen og var ikke dårligere enn at han rakte ham neven. - Iver.

Karen slukte kaffekoppen, før han sa: - Syvende sønnen.

Iver trengte ikke vite mer enn det for å forstå det. - Hvorfor drar du hele veien hit? Joakim møtte blikket hans. – Nei, det – det er annerledes, hvis du skjønner hva jeg mener. Iver skjønte akkurat hva han mente.

Ingeborg jobbet på kjøkkenet til direktørfrua. Der kokte og vasket hun. Og hun var godt oppdradd og gjorde seg alltid fortjent til lønna si. De hadde ikke noe å utsette på henne i direktørhjemmet.

Ingeborg kom fra Høyanger. Faren hennes var bonde der, og det kunne vel sies at han var en mann som satt godt i det, men det vanket ikke så mye frihet i hjemmet. Da han oppdaget at hun var på dans en lørdags kveld, hadde han bedt pent etter arbeid for henne hos direktøren.

Ingeborg lengtet etter noe annet enn gårder og fabrikker. Noe annet enn fjell og fjord. Hun ville til et sted hun ikke hadde sett og ikke kunne fortelle hva som stod rundt neste hjørnet. De sa så mye om dette eventyret som hadde kommet helt innerst i Høyangfjorden. Noe pent, og noe ikke så pent. Stygge arbeiderboliger var bare noe av det folk hang seg opp i.

- Ingeborg, ropte frua fra gangen, og Ingeborg var ute på sekundet. Frua løftet hatten ned fra hattehylla og plasserte den skrått på hodet over det gyllne håret. - Det kommer noen nye karer i dag, vil du bli med Anders å vise dem brakkene? Hun gav henne nøkkel og nummer og så gikk hun. Hva hun skulle, visste ikke Ingeborg, men det var like uvesentlig som det var uvisst.

- Vil du? Egentlig så ville ikke Ingeborg slave for andre og vise enda flere nye karer til de dårlig holdte brakkene. Egentlig… spilte ikke det noen rolle. Egentlig så var det det hun fikk betalt for. Det kostet å si nei. Og det kostet å være avhengig av andres penger og ros.

To timer seinere kom karene. Ingeborgs blikk falt med engang på karen med det mørke håret. De andre guttene var lysluggede. Landlige i klærne. Den mørke var penere kledd. Fra byen. Hun hadde lyst til å spørre ham hva i alle dager som fikk ham hit fra den spennende delen av Norge, men det var selvsagt ikke hennes arbeid.

Hun skulle vise dem brakka. De var fire stykker. De passet inn i en av ungkarsboligene. Hun låste dem inn og ble stående utenfor døra mens de andre gikk inn. Iver visste ikke hvor skuffet han skulle tillate seg å bli. Han hadde selvsagt lest avisene kritisere arbeiderboligene, men…

Brakka besto av et bord med fire krakker uten rygg rundt. Det fantes ikke senger i rommet. Det var fire trekøyer som hang festet til veggen ved hjelp av et par spikre.

- Hvor vasker vi oss, glapp det lavt ut av ham. De andre karene bebreidet ham ikke spørsmål. - Dere skal arbeide, ikke sant? Svarte Ingeborg heftig. - Vi har ikke brukt for jålebukker! De kommenterte det heldigvis ikke, for hun hadde ikke bedre svar på det. Det var ikke hennes ansvar, men hun syntes det var fælt å tenke på skitne og trette og svette arbeiderkropper som ikke engang fikk sitt eget vaskestell. Men det var ikke hennes ansvar å bekymre seg for det. Selv om det ikke lå an til at de ansvaret lå hos bekymret seg utover det nevneverdige.

- Hvis det er noe, vet dere hvor dere finner direktøren. Hun fortalte dem når de skulle møte opp, hvor de skulle møte opp. Dagen den neste var arbeidsdag. De lå ikke på latsida. Det var ikke plass til jålebukker, ikke i smeltedigelen Høyanger. - Hva er lønna? Spurte Iver og trengte å vite hva han fikk for å holde ut. Ingeborg hadde hørt karene på Folkets hus snakke om det. – Rundt ei krone og 15-16 øre pleier timebetalinga å ligge på. Så gikk hun.

Iver så langt etter det kullsvarte håret som blåste lett i vinden som bar sjø med seg. - Vi merker det ikke om de trekker fra da, mumlet Joakim. Muligens ikke.

Folkets hus ble reist i 1917 av arbeiderne selv. Her ble det blant annet holdt dans lørdagskvelden. I kjelleren holdt arbeiderungdomslaget og den kommunistiske ungedommen til. Ikke at Iver drev og rekte der, han kom fra et hjem hvor politikken var så klistret til veggen at maling ikke dekket det. Han hadde sine kunnskaper i orden. Han visste hvilken side han holdt seg på. Iver var sosialist.

Dans på Folkets hus var noe han ikke var vant med. Det var annerledes. Karene var landet hadde gått på bygdedans, men det holdt dem ikke borte dem heller. Joakim hentet et ølkrus til ham. Egentlig burde ikke Iver drikke. Det hadde ført til ulykke for ham før, men han flagret ikke meg grunnene sine, og han takket ikke nei. Han drakk det i samme åndedraget.

Å være på lørdagsdans på Folkets hus, kunne kanskje oppfattes som en begivenhet, men etter en del krus, en del for mange, ble Iver helt ør i hodet. De snakket til ham, og kanskje svarte han. De merket ikke at han var annerledes. Og hvorfor skulle de. De så ikke bildene som flerret for øynene hans. Kortbordet ble erstattet av et mareritt han allerede hadde flyktet fra. Trodde han i alle fall. Et barn som ble til blod. Et bedrag ute av forstanden for enhver utenforstående. En bitterhet basert på håpløse drømmer, nådeløse for virkeligheten.

Iver takket for seg med det. Han trengte luft. Han fant veien som førte raskest ut og trakk den dype sjølufta dypt ned i brystet. Luft var en velsignelse. Luft kunne frelse så mye. Byparken var noe av det som gjorde byen pen. Det var ingenting å sette fingeren på der. Ikke som Iver så. Ikke som Iver aktet å bry seg med. Han lot dem ha denne pene parken. Godord fikk ingen nok av. Kritikk kunne ødelegge. Ei flodbølge vann var tross alt bedre enn ei flodbølge stein.

Han var ikke alene. Ingeborg, tjenestejente hos direktøren, satt allerede på en av benkene. Jenta med det ravnsvarte håret. Hun var annerledes. Hun var noe annet enn Iver noen gang hadde sett. Og hørt. Hun var spennende, og han skulle vokte seg for det. Fingrene hans var allerede brent.

Han slo seg tungt ned på benken ved sida av henne. – Hadde jeg visst at det var her de peneste jentene holdt seg, skulle jeg gått rett hit, ikke til Folkets hus, tøyset han.

- Hvor kommer du fra?

- Bergen.

Hun nikket. – Bergen er stort. Egentlig er ikke Høyanger så veldig stort. Det er så mange som går på Folkets hus lørdagskvelden. Pappa vet hvem han skal spørre. Jeg kommer ikke dit uten at han vet det. At han hindrer meg. Jeg kommer meg ingen steder.

Hun hadde rett når hun mente at han ikke kunne forestille seg det. Bergen var et sted hvor folk var folk. Alle kunne umulig kjenne alle. Ingen visste, eller brydde seg, hva Iver foretok seg. Og kanskje var nettopp det grunnen til at han dro. Iver likte at folk brydde seg.

- Hvis du vil danse, min skjønne…

Han reiste seg og bukket foran henne.

Hun smilte. – Det er ikke danse jeg vil, sa hun, men hun grep hånden hans og søkte inn i favnen han bød henne. – Jeg ser etter noen som kan hjelpe meg bort herfra. Bergen er spennende. Du er spennende. Her er alt... som før.

Han lente panna mot hennes. Han fortalte henne ikke om alt som kunne være ugreit. At også i byen fantes det mørke sider og ting man kanskje kunne komme til å angre på. Bergen var ikke himmelen. Om det fantes en himmel så var ikke det noe sted han hadde vært, det var sikkert. Hun krevde for mye av virkeligheten. Men det sa han ikke. For han likte å holde om henne. Han likte måten hun fylte armene hans på.

De stod omtrent så nærme hverandre som en kom. Det var en kvart tomme mellom ansiktene deres.

- Hvis du kysser meg, har du lovet meg en hel verden, advarte hun, men det hindret ham ikke.

Han hadde maktet ikke til å forlate armene hennes før det var tidlig, tidlig søndagsmorgen. Natta hadde gitt ham så mange gode minner. Men han skulle ikke brenne seg. Ikke igjen. Han kysset henne farvel.

Ei uke seinere ba hun ham møte henne på kaia. Det var blåstig ute og en kunne fryse seg fordervet om en ikke kledde seg vettig. Men han lot ikke kulden hindre ham. Han kunne latt den bli en unnskyldning, men han ville se henne. Han hadde bare hatt henne ei natt, men han savnet henne. Han kjente henne ikke, bare lengselen hennes. Og bare litt av selv den. Men han likte henne. Han kom.

Allerede på en hundre meters avstand kunne han se kofferten hennes, og hvert et skritt etter det, ble til en tvang.

- Skal du noen steder? Spurte han hest da han nådde henne. - Himmelske Bergen, svarte hun. Heller ikke nå protesterte han.

Han svelget. Kjente ilden nærme seg. – Jeg skulle ønske du ble.

- Du kunne alltids komme sammen med meg, foreslo hun. Men han bare ristet på hodet. Hun møtte blikket hans. Hun leste så mye i det sølvgrå blikket. Det var kanskje mye lengsel der, men det var like mye frykt. En frykt hun ikke hadde merket på ham før nå. Hun skammet seg over det, men hun lot det ikke hindre henne. Ingenting skulle hindre henne mer. Hun var sin egen.

- Du flykter?

- Jeg flykter, svarte han.

Hun bebreidet ham ikke. – Jeg også. Hun kysset ham varsomt på kinnet. – Takk, du viste meg det. Jeg er ingens. Han ville holde henne igjen med makt, men han skjønte at det ikke nyttet. Hun hadde rett. – Du er din egen, sa han. - Akkurat. Hun dro.

Selv gikk han tilbake til de mye omtalte brakkene. Uten vaskestell og ordentlige senger. Tilbake til eventyret i Høyanger. Og han angret aldri. Det fantes en himmel. En himmel full av stjerner. Men den kunne ingen nå.

 

Kilder: Einar Førdes – "Smeltedigelen Høyanger"

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?