- "Kommer du snart? Kakaoen blir kald. Glad i deg!"

- "Jada. Ikke mas.. skal bare se på noen klær først. Bare drikk den, jeg kjøper ny selv. Glad i deg og", svarer hun – og det med harde tastetrykk.

Hun tenker på å slå to fluer i en smekk, og gjør seg klar til å be ham om å komme ut, i det hun streifer vinduet til klasserommet hans. Men før hun rekker å skrive noe som helst, ser hun ham stirre på henne gjennom et vindu. Han vinker. Hun vinker tilbake.

Ved inngangen til skolen møtes de. Det er stille, og unntatt en beskjeden hilsen, ser kommunikasjon mellom de to ut til å være et for lengst glemt begrep. Han merker at hun har farget håret, eller kanskje har unnlatt å gjøre det i et par måneder. Og han merker at buksene hennes bærer preg etter å ha gått langt; de er halvveis våte oppover leggene hennes, som om hun har tråkket i tre forskjellige sølepytter. Hun fryser nok.

- "Så, hvordan går det?", nevner han, samtidig som han forsøker å smile.

- "Joda, det går bra", smiler hun lettet. "Enn med deg?" Hun graver i skolesekken.

- "Joda, det går fint med meg."

Han nærmer seg henne på en litt forsiktig måte. Hans hånd strekkes ut. Hennes hånd strekkes ut. De møtes, men med et slags tøystykke som mellomledd. Hun slipper tak sakte.

- "Men dette er jo feil genser", forklarer han.

- "Oi! Men... Hm."

- "Jaja, det gjør ingenting", smiler han videre. "Du kan få beholde den andre; du liker den jo så godt."

Hun smiler.

De står der og stirrer på hverandre, begge med et smil om munnen, men uten å si noe. Et menneske går forbi paret, og hilser til begge. Mennesket kjenner dem, men de reagerer ikke. De er i transe. Mennesket går videre, samtidig som det ser rart på dem.

- "Hvor skal du?", bryter han plutselig ut.

- "Vi skal.. ehm....". Hun ser mot høyre. "Jeg skal hjem og spise middag."

- "Vel", sier han usikkert. "Vi snakkes sikkert en annen gang!"

- "Vi gjør vel det."

Begge snur seg på en klønete måte, og han går inn uten å se seg tilbake. "Det er best slik", sier han for seg selv.

Hun vandrer videre; videre mot kafeèn. Det vibrerer en andre gang i mobilen, og den lyser opp lommen hennes. Hun orker ikke å svare; hun orker ikke å se på den engang. En ensom tåre renner ut av hennes venstre øye. Hun fryser.

 

Inspirert av Trude Marsteins novellesamling "Sterk sult, plutselig kvalme".