Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Liams jul..."

Rose i snøen
Rose snø

Det er lille julaften. 12 år gamle Liam går gjennom gatene. Det snør, og rundt ham prøver alle å få gjort det siste innkjøpet før den store kvelden. Det er kaldt og Liam har verken lue eller votter, men han kan ikke gå hjem. Han har ikke noe hjem, ikke nå lenger.

Novella er skrevet av Stine

Offentlig og kvalitetssikret
Rose i snøen
Rose snø

KNAS! Hva var det? Noe knuste i gulvet og etterfølges med: "HELVETE!" Liam får frysninger på ryggen. Klokken er tre på ettermiddagen og faren hans er sørpe full allerede. "Liam, satans yngling, det er fullt av knust glass på kjøkkengulvet og det er din feil. Rydd opp!" Liam vet at ikke det er hans feil, men tørr ikke å motsi faren. "Unnskyld pappa, jeg skal rydde opp med en gang". Han begynner å plukke opp de største bitene og legger dem i en melkekartong. "Hvor er den hora du kaller mamma?" Liam vet hvor hun er, men finner på noe raskt. "Hun ringte og sa at hun måtte jobbe litt lengre, det var litt mer å gjøre en hun hadde ventet." "Ikke lyv for meg gutt, vi vet begge at hun puler den satans Per på kontoret." Dette visste Liam godt, han hadde tatt dem på fersken, men både ham og hans mor ville aldri innrømme det. "Pappa, jeg snakker sant, hun ringte virkelig. Hun kommer hjem snart. Vi skal ikke pynte litt da? Så det blir mer julestemning her til hun kommer hjem?" Faren svarer ham ikke, han bare gir Liam en smekk i bakhode og går inn i stuen.

Liam ligger på senga og ser opp i taket. For en jul. Ingen julepynt, ingen juletre, ikke en gang en adventstake i vinduet. Ikke at dette var noe nytt, men det hadde vært greit å kunne feire jul slik andre barn fikk. Bare en dag, da det ikke var krangling, ikke var fulle folk i huset og de satt og spiste en god middag i lag. Noe gave kom han sikkert ikke til å få likevel. Han hadde fått noen klær av læreren sin. Hun hadde merket at de han hadde var slitt og at han manglet en jakke som passet. Det var ikke nye klær, men Liam var veldig takknemmelig for det han hadde fått. Han hadde tegnet en vakker tegning til henne som takk. Det var nemmelig det eneste han var flink til. Han hører inngangsdøren går igjen og hører: "Din jævla hore. Hvor har du vært?" Etter det er det masse hyling og skriking. Etter en stund klikker det for moren og hun innrømmer alt. "Ja! Okay! Jeg innrømmer det, jeg puler sjefen min! Det er da bedre enn å være hjemme her med en fyllik og en drittunge!" De skriker til hverandre litt mer og Liam står i døren og ser på dem. "Hva er det du stirrer på, din jævla kødd?", sier moren hans. Hun har tydeligvis drukket også og hun kaster en sko etter Liam som løper inn på rommet sitt og gjemmer seg i klesskapet. Han vet hva som kommer og ville ikke være i krigssonen.

Liam går inn i et lite smug. Det er litt lunere, men det er fremdeles fryktelig kalt. På bakken ligger det en rose. Det er sikkert en av de utenlandske blomsterdamene som har mistet en. Den er så vakker, en skulle ikke trodd at en så vakker blomst ville overlevd i denne kulden. Liam plukker den opp og sitter seg ned på en avis. Han lager en snøball og presser den mot ansiktet det føles godt og hjelper mot smerten. Han er sulten, ikke at det er noe nytt. Det er aldri mat i kjøleskapet hjemme, bare øl. Han fryser, men det er flere aviser som han river opp, krøller og putter under klærne. Han har lest at det er det uteliggere gjør for at de ikke skal fryse i hel om natten. Han kjenner enn varm følelse. Han lukker øynene, holder rosen i de kalde hendene og prøver å tenke seg hvordan den perfekte julen ville vært. Han ser et svært juletre, et stort bord med masse mat, en varm peis hvor han kan sitte foran og drikke kakao og han ser en smilende familie som faktisk er glad for å se ham. Han kan kjenne varmen som sprer seg i kroppen og en overraskende glede som får han til å smile. Fysisk så sitter han fremdeles i smuget på den kalde bakken, men Liam føler ikke det lenger. Bladene på rosen faller av en etter en. Klokken slår tolv, det er jul og alt er stille.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?