Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Aldri mer"

Blomster til en begravelse
Blomster begravelse

Jeg har aldri vært så nære før. Så nære ved å rope høyt. Veldig høyt! Hvordan kunne både jeg og mamma overse at noe var så veldig galt? At noe var langt fra slik det skulle. Hvorfor sa han ikke noe? Hvorfor snakket han ikke med meg?

Novella er skrevet av Inga

Offentlig og kvalitetssikret
Blomster til en begravelse
Blomster begravelse

Lillebroren min, den vesle, søte, morsomme, plagsomme og herlige lillebroren min skulle plutselig ikke være her lenger? Han skulle ikke krangle med meg når jeg skulle hjelpe han med lekser lenger, som han alltid nektet å gjøre, han skulle ikke sette seg i armkroken min for å kose på fredagskveldene lenger. Han skulle aldri bli 13 år. Han skulle aldri være mer.

Jeg satt på den kalde marmorbenken sammen med mamma. Hun hadde en svart kjole som var som støpt til kroppen hennes. Hun satt og svaiet beina på de høye hælene sine og skrapte neglene forsiktig på kanten av benken. Hun skalv, men lagde ellers ingen lyd. Jeg hadde på meg svart kjole også, en bestemor hadde hentet i sitt skap for anledningen, og akkurat slik så den ut, som om den var hentet fra skapet til bestemor. Den dekket meg fra halsen og ned knærne, og på brystet var det tre store knapper som gikk i ett med kjolen. Men jeg brydde meg ikke. Jeg hadde heller ingen svart kjole, jeg hadde ingen svarte klær. Jeg pleide å være en glad person – helt til nå.

Kirken lå på toppen av en bakke, så vi kunne se når gjestene begynte å ankomme. De karet seg oppover bakken med en sørgmodig tone. Alle i svart. Snart kunne vi se klassen hans i enden av bakken også. Alle i svarte klær. Ingen lo, ingen oppførte seg dårlig, alle gikk på rett linje bak læreren som hadde tårer i øynene. Jeg kunne se det helt derfra jeg satt. Bestemor kom og holdt en hånd på skulderen min. Jeg kjente at tårene var på vei opp igjen. Haka mi skalv. Dette var det siste jeg hadde lyst til, jeg hadde absolutt ikke lyst til å si ha det.

Når alle var kommet. Alle 270 menneskene som følte at de kjente han, alle som ville ta farvel. Dog alle var triste hørte man en lav summing med samtaler som pågikk her og der. Jeg så presten som sto i døra, og selv om han også var tydelig tunget av situasjonen, kunne jeg se at problemet hans akkurat nå var å få plass til alle 270 menneske i en kirke ment for 150 mennesker. Det gikk – så vidt. Mange ble stående bakerst. Summingen var borte. Det var musestille. Jeg klarte det ikke. Det var for stille. Tankene mine ble for høye. Orgelet begynte å spille. Mamma grep hånden min. Hardt. Alt for hardt. Men det var bra. Tankene mine fokuserte på en annen type smerte nå.

"Adrian var 12 år…" begynte presten og mamma førte lommetørkle opp til munnen og ristet. "Adrian var 12 år… og gikk på skole. Han var en helt vanlig gutt. Han likte biler og motorsykler. Når han var mindre var det beste han visste å gå turer i fjellet med bestefar" sa han. Bestemor så ned i gulvet. "han var en helt vanlig gutt, som fikk det tøft" sa presten. Og her kom tårene mine også. Men de kom stille til en forandring. De la seg som små elver nedover ansiktet mitt, stille og rolig.. "Han fikk det så tøft at så ingen annen utvei enn her vi er i dag" Jeg ble kvalm. Dette var ikke riktig. Jeg koblet ut. Ville ikke høre mer. Jeg så ned på hendene jeg så pent hadde lagt i fanget og holdt blikket der.

Plutselig reiste mamma seg. Alle reise seg. Var det ferdig allerede? Takk og pris. Samlet bakom kista gikk vi ut i kirkegården. Kista var hvit, og hadde blomster på toppen. Adrian hadde ikke likt det. Han likte ikke slik. Han tålte ikke jentelus engang – bortsett fra meg da. Jeg følte jeg plutselig trang til å rive vekk blomstene da vi stoppet ved hullet i bakken. Jeg gjorde det ikke.

Presten begynte å prate igjen. Så sang de, de andre. Jeg fikk ikke ut et ord. Mamma nynnet stille på melodien. Jeg kjente den igjen. Akkurat samme som ble sunget den dagen Adrian fikk navnet sitt. Det var 12 år siden, det føltes ut som en livstid.. men det var ikke lenge nok. Jeg snudde meg da de senket kisten ned. Jeg orket ikke ha et slikt bilde i hodet. Jeg orket ikke leve mitt liv med bilde av hans avslutning på sitt. Jeg koblet ut igjen.

Plutselig satt vi hjemme. I stua. Alt var mørkere nå. Hadde jeg vært borte så lenge? Små lys var tent på de fleste flate overflater i rommet. På stuebordet sto det et bilde av han. Adrian. Adrian som aldri skulle bli 13. Mamma og bestemor satt i sofaen, de sa ikke stort de heller. Avisen lå oppslått ved siden av bildet. Der sto annonsen. Annonsen mamma for en eller annen grunn leser opp igjen, og opp igjen. Som om hun ikke vil innse fakta.

Vår uvurderlige

Adrian Steiner

18. september 1997 – 12. August 2008

Et hjerte så skjørt og lite har sluttet å slå, vi savner deg så

Ordene var brent inn i hodet mitt, hvorfor var de ikke det i mamma sitt? Jeg reiste meg fra stolen jeg satt i. Mamma enset meg ikke. Bestemor kikket på meg med en mine som skjulte sorg, forståelse, omsorg og skyld. Hun prøvde å smile. "Skal jeg hente noe for deg, lille venn?" sa hun med en mild og lav stemme. Mamma sa ikke noe. Jeg ristet på hodet. "Jeg må sove" sa jeg og snudde på hæla og gikk mot trappa. "Sov godt da lille venn" sa hun og kikket på mamma og sukket et lite sukk.

Jeg gikk forbi døra til Adrian. Den var lukket. Jeg hadde ikke vært der siden dagen vi fant han. Ikke mamma heller. Vi hadde lukket døren og ikke gått inn. Plutselig fant jeg meg selv å spørre hvorfor? Jeg tok i håndtaket før jeg fikk svart på spørsmålet til meg selv. Det var svar nok. Jeg måtte inn. Døra gled lydløst opp og en liten strime av lys skjøt inn i rommet fra vinduet, månen var den eneste lyskilden. Det passet meg fint. Jeg gikk ut på midten av rommet. Jeg sto på det blå teppe midt på gulvet. På teppe vi fant han. Rett fremfor meg lå senga. Senga med rødt sengetøy og nattbordet med lampa. Lampa han hadde fått av meg til jul. Den han hadde ønsket seg så mye at fingrene klødde når vi så den i butikken. Den gangen da virket glede så enkelt. Jeg gledet meg over lampa jeg betalte for, og han gledet seg over en simpel julegave. Nå virket glede som en uoppnåelig følelse. Glede er nå noe jeg aldri vil føle igjen. Jeg lette etter den. Jeg lette etter følelsen jeg hadde da jeg dro kortet i butikken for å betale lampen. Jeg fant den ikke igjen. Den var borte nå.

Jeg la meg ned på teppe og lot fingrene gli gjennom det mye stoffet. Slik han hadde ligget de siste minuttene. Teppet luktet Adrian. Jeg la nesa ned mot stoffet og trakk inn alt jeg kunne. Det var som narkotika, som et stoff jeg ikke kunne få nok av. Hvis denne luktet noen gang forsvant fra dette teppe, fra dette rommet, dette huset eller mitt minne. Var ikke dette hjemme lenger og jeg var ikke meg lenger. Hvorfor gjorde han det? Jeg visste jeg aldri ville få svaret. Men spørsmålet kom til å hjemsøke meg til dagen jeg dør selv. Jeg vil aldri få svar. Man aner ikke hvorfor den personen som sto deg aller nærmest valgte å dra? Valgte å slutte det hele. Det er et helvete!

Jeg begynte å hikste. Jeg roet meg fort inn igjen. Jeg ville verken ha bestemor eller mamma inn hit. Dette var vår tid nå. Min og Adrian sin. Det var vi to nå. Jeg dro hånden over pulsåren min, jeg berørte nesten ikke huden. "Så fort kan det gjøres" hvisket jeg mens jeg dro fingeren hardere og hardere over det ømme punktet. Jeg satte neglen inn i huden. Jeg måtte sentrere smerten, den var overalt nå.

Jeg reiste meg halvveis opp, støttet meg på hendene. Den ene fingeren min vippet så vidt teppe over, så en liten lapp kom til syne. Jeg kikket på den, både en og to ganger. "Ikke få opp håpet" tenkte jeg når det begynte å demre for meg hva jeg hadde funnet og hvor jeg hadde funnet det. Hvorfor hadde vi ikke vært inne på rommet før?

Jeg tok lappen og dro den frem fra teppe kanten. Den var brettet tre ganger. Det tok meg ingen sekunder å få den opp til A4 størrelse. Jeg kjente umiddelbart igjen skriften. Det var Adrian.

"Mamma og Heidi" sto det øverst med snirklete bokstaver, nesten uleselig. Jeg holdt pusten

"Jeg orker ikke. Jeg er veldig lei meg men jeg orker ikke. Tallene, bokstavene, tegnene de danser rundt på arket mitt, forstår dere" jeg kunne ikke ha beskrevet min følelse bedre selv.. "Det er bare lyder. Det er bare ord. Det er bare tegn. Det gir ingen mening. Og det forventes at jeg skal kunne få en mening ut av det. Jeg skal liksom gjøre det til en tekst.. ikke bare separate ord" jeg var forvirret. "Forventningene og skuffelsene de er så store" skrev han på en linje for seg selv. Som om han tygde på ordet selv mens han skrev det. "Mamma, jeg er ikke den smarte gutten og jeg kommer aldri til å bli den hjernekirurgen eller romfartsforskeren du vil ha. Jeg vil ikke skuffe deg" jeg ergret meg over ingeniørutdannelsen til mamma. "Heidi er den smarte, men klandre ikke henne, hun klarer det. Hun prøver jo å hjelpe meg. Jeg ingen kan hjelpe meg forstår dere ikke? Det er derfor leksene alltid ender i krangling. Det er ikke fordi jeg ikke gidder å gjøre de, det er fordi det ikke finnes noe alternativ" nå ble all ergrelsen puttet over på meg selv. Jeg ble kvalm av hvordan jeg pleide å si at jeg skulle bli advokat. Jeg ble kvalm av måten jeg pleide å si at hvis han ikke gjorde leksene ville det aldri bli noe av han. Jeg hatet meg selv. Jeg ville slå meg selv. Jeg ville dø.

"Dette er ikke deres feil, det er meg" halsen min lukket seg, jeg gispet etter luft. "Jeg har valgt selv at jeg ikke har lyst til å skuffe dere. Jeg vil ikke leve et liv det ikke blir noe av" Jeg kjente igjen mine egne ord. Det kjentes ut som brystkassa mi skulle sprenge. Smerten hadde ikke plass i meg lenger. "Jeg hadde valgt denne veien uansett hva som ble sagt eller gjort. Jeg var ikke ment for denne verdenen" det ble mer og mer utydelig nå, som om han fikk dårlig tid. "Jeg er glad i dere begge to, og jeg veit at dere var mer glad i meg enn ord kan beskrive, så vær så snill og tro på meg når jeg sier at dette er meg og mitt valg. Dere har ikke noen skyld" Så var det slutt. Bare underskrevet med små bokstaver nederst på arket.

Jeg sto der lamslått av inntrykket. Sint. Lei. Irritert. Dette hjalp ikke. Klart følelsen jeg fikk når jeg trodde han hadde forlatt oss uten et brev var verre, men dette? Ikke et godt alternativ. Jeg slapp arket og det dalte forsiktig ned på teppet foran meg. Men hvorfor så ikke jeg hvor mye han slet. Jeg som hjalp han hver dag. Hvorfor så ikke læreren at han trengte hjelp? Hvorfor så ikke mamma det? Jeg kunne se i brevet at sammensetninger av bokstaver var et stort problem for han, men jeg tydet hva han skrev, jeg forsto det. Det var ikke ille! Han var ikke nødt til å gjøre slutt på livet sitt over feilstavelser og beregningsfeil. Jeg ble kvalm. Jeg pusten stoppet opp. Jeg hikstet. Jeg var ikke redd for lyden lenger. Den måtte bare være så høy den ville, smerten hadde tatt over for mye av meg. Jeg kunne ikke kontrollere meg selv nå. Det klang i veggene. Snart kom de. Hvert fall bestemor. Mamma var ikke mer menneske enn meg lenger nå så det er ikke sikkert at hun oppfattet lyden.

Jeg hørte at noen kom inn i rommet. Jeg skulle gjort hva som helst for å snu meg og se Adrian inn i øynene. Men jeg visste det ikke var mulig. Jeg utstøtte lyder jeg ikke visste var mulig for et menneske. Lyden smerten lager. Det er ikke mange som har hørt den, for når du virkelig har hørt den er du revet opp for alltid. Bestemor så rett på meg med sjokk i blikket. Øynene var blanke. "Jeg vet det" sa hun. Jeg nikket. Jeg ville slå meg selv i brystkassa bare for å vise hvor vondt jeg hadde det. Men bestemor bare nikket "Jeg vet det" sa hun og gikk bort til meg. Jeg skrek mer. "Jeg vet det, jeg vet det, jeg vet det" gjentok hun. Hun holdt meg hardt inntil seg og hysjet meg i øret. Jeg fikk ikke oksygen til hodet så snart sto jeg der og svaiet i armene til bestemor. Jeg kunne ikke stå oppreist lenger, og satte meg ned på gulvet. Jeg merket at hulkingen roet seg nå. Jeg satt og så ned i gulvet. Hodepinen forsvant nå.. men ikke den andre smerten, den jeg hadde i hjertet. Bestemor satt ved siden av meg og strøk meg over ryggen. Jeg kom aldri til å bli menneske igjen. Jeg kom aldri til å føle noen som helst form for kjærlighet, glede eller omsorg. Jeg var blitt en hult skall, som ikke hadde noe menneskelig igjen i seg. Bestemor strøk meg over ryggen, hun viste varme og omtanke men det ga meg ingenting. Det ga meg ikke takknemlighet eller trøst. Ingenting.

Etter en lang stund reise jeg meg. "Jeg tror jeg må sove nå" sa jeg lavt. Bestemor nikket. Hun hjalp meg opp fra gulvet. Jeg la lappen i hånden hennes "Gi denne til mamma. Les den med henne. Jeg klarer det ikke igjen" sa jeg. Bestemor bare nikket. "Gå i veien, jeg trenger bare to sekunder" sa jeg og viftet så vidt med hånda. Bestemor gikk ut. Jeg så rundt i rommet. Øynene mine falt på lampa igjen. Jeg tror Adrian ville jeg skulle hatt den. Jeg ville ha rommet til Adrian slik det var for alltid, men akkurat den lampa trengte jeg. Og jeg er sikker på at han unnet meg den. Jeg rakte hånda mot lampa for å bære den med meg. Akkurat i det jeg tok i den kunne jeg kjenne en følelse. Det var en følelse langt, langt inne. Den var ingenting i forhold til smerten som fortsatt dunket i brystet mitt. Den kunne ikke måle seg. Men det var en helt annerledes følelse som var så annerledes at man kunne skille det fra hverandre. Det var håp.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?