Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Tom"

Tom
Tom

Enda en kjedelig dag på fabrikken. Jeg hater å sitte i den lille båsen min. Jeg føler meg så innestengt, så fanget. Når jeg kommer till leiligheten er det ikke særlig mye bedre. Det er faktisk nesten like ille.

Novella er skrevet av Marius

Offentlig og kvalitetssikret
Tom
Tom

Rundt omkring i rommet finner du ikke mye, jeg liker å holde ting ryddig og enkelt rundt meg. Det gjør det så mye enklere å sitte og å nyte stillheten.

Jeg liker meg i stillheten.

Det er ikke så ofte jeg forlater leiligheten, jeg føler meg tryggest der. Hver mandag og trosdager går jeg ned til butikken på hjørnet, når jeg er på butikken har jeg en liten uvane med å ta en blå penn, putte den i bukselommen og gå videre. Denne pennen koster ikke mye. Jeg trenger den ikke. Jeg har mer en nok penger til slike små ting. Men å stjele, selv noe så smått får meg till å føle meg så levende, litt mer menneske.

Når jeg er trygt tilbake i leiligheten legger jeg pennen i skuffen ved siden av vasken. Den er snart full, det må være minst hundre kanskje flere penner der, og alle av samme sort fra samme butikk. Jeg ser ned på pennene og blir fylt med en spesiell varme.

Jeg setter meg ned på sofaen. Venter på at dagen skal være over. Det er ikke det at det er noe å se fram til i morgen. Det blir vel bare enda en dag på fabrikken. Men jeg er ikke sikker på at jeg kan takle det. Jeg er ikke sikker på at jeg klarer å sitte på den samme plassen, å trykke på de samme knappene resten av livet. Jeg vill mye heller ut i verden å leve litt, gjøre noe spennende.

Jeg tenker ofte på og bare dra, og komme meg borte fra tomheten. Men det er vel bare tomme tanker.

Jeg begynner åtro at det ikke er noen grunn til å stå opp i morgen. Når jeg kommer til fabrikken neste morgen merker ingen noen ting. Jeg hadde til og med kommet en time for sent. Jeg ville bare vite om noen la merke til at jeg var borte, men selvfølgelig ikke. Det føles nesten som jeg ikke finnes, som om jeg er den eneste som vet at jeg eksistere. Hvis jeg reiste meg og gikk rett ut og aldri kom tilbake, hvem ville savne meg? Hvem ville bry seg i det hele tatt om jeg lever eller ikke i morgen tidlig?

Jeg kommer meg endelig hjem igjen. Dagene blir så mye lengre og tungere når du sitter alene. For å komme meg unna alle slike triste tanker bestemmer jeg meg for å vaske leiligheten. Den er ikke skitten. Den er nærmest perfekt. Etter jeg er ferdig å vaske liker jeg å stenge ute verdenen. Lukke alle vinduer. Dra for alle gardiner. Å bare sitte for meg selv å nyte den tomme stille leiligheten. Når jeg våkner dagen etterpå føler jeg meg annerledes. Det er en rar følelse av tomhet og sorg. Jeg drar meg til fabrikken. Alt virker så mye tyngre i dag. Jeg bestemmer meg for og dra tidlig i dag. Jeg kjører til butikken på hjørnet. I dag stjeler jeg ikke en penn, jeg går rett forbi. Jeg enset dem ikke engang. Jeg kjøper et rep. Og kommer ikke på jobb i morgen …

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?