Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Forandring fryder"

Jente smil

Langt mørkt hår og røde kinn, naturlig sminke og et staselig karakterkort. Uoppnåelig og eventyrlig - men fremdeles så obskur og ukjent. Måten hun beveget seg på, snakket på og fremstilte seg selv på lyste snill jente og heder og ære så langt øyet kunne se. Alle ville bli kjent med henne, men ingen fikk det til. Umulig å komme inn på - umulig å forstå.

Novella er skrevet av Daniel

Offentlig og kvalitetssikret
Jente smil

Den snille venneløse jenta, var i skjul skolens mest ettertraktede - noe hun selv var alt for klar over. Skuespillertalentet og et imponerende nett av fasader og hvite løgner holdt henne i live. Navnet hennes sto på alles ønskeliste, og alle misunnet hennes tilsynelatende perfekte liv. Definisjonen på «det perfekte liv» blant unge tenåringer strekker seg ikke lengre enn kvisefri panne og tykt hestehår. Skilleveggen mellom skole og hjem var usynlig for alle andre, og dobbeltlivet hun levde var ikke delt med en sjel. Alle beundret og dyrket henne i sitt stille sinn, problemet var bare at ingen turde innrømme at deres måpende munner var en konklusjon og et sammendrag av denne okkulte jenta. Nysgjerrigheten og interessen blandt den anonyme gruppen ungdommer var hovedpersonen selv intetanene om.

Skoledagene sluttet før hun visste ordet av det, og hun trasket hjem som alle andre. Hun barrikaderte seg på soverommet sitt, gjorde leksene flittig med Debussy som bakgrunnsmusikk. Ensformigheten og ensomheten ville tatt knekken på det aller fleste, men øvelse gjør mester, og å være ensom hadde hun ufrivillig øvd en hel del på. Situasjonen hørtes lett ut - alle ville jo ha en bit av henne per dags dato, men så mange år med psyisk mishandling og og fortvilelse hadde tatt hennes sosiale antenner fra henne, og deretter tråkket på dem. Psykisk var hun døvblind og ute av stand til å ta vare på seg selv. En godt programmert maskin, som visste hva den skulle gjøre for å tilfredstille og oppfylle krav. Hennes verden minnet om Picasso - med forhåndsbestemte former og forutsigbarhet. Dag ut og dag inn - og rutinene forble. Mangel på respekt og omsorg hadde hun båret hele livet, og hun var vant til å klare seg selv. Foreldrene hadde aldri vært foreldre - og venner var et ukjent fenomen. En håpløs situasjon, der mulighetene var i manko. Hun tenkte ikke over hva mangelen på et sosialt liv gjorde med henne, det hadde jo alltid vært sånn - det var så alt for virkelig.

Smilene og klemmende ankom elevene skolen, gjerne i grupper på to-tre stykker. Samhold, kjærlighet og vennskap lyste for øynene hennes - det var en utholdelig og stikkende mental tortur. Blikket hennes klarte ikke å forlate de lykkelige, fremmede klassekameratene. Skolesekken hennes traff bakken med et vått dunk, steinansiktet brøt og den ristende kroppen bar henne hjem. Hun presset ansiktet mot hodeputa og møtte en knyttet neve når hun så opp. Så mye smerte for et stjålet sekund. Claude spilte piano for henne via et antikt stereoanlegg helt til hun sovnet. Hver morgen resten av uka ventet de på henne, så etter henne og håpet hun skulle komme tilbake på skolen. Tidlige og mørke vinterdager ble enda mørkere, og en dysterhet bredde seg over menneskene hun gled inn hos. Du vet ikke hva du har, før du mister det.

Tankene svirret i hodet mitt. Jeg orker ikke mer. Hver dag er ren misunnelse og ønskning, og hver kveld er voldtekt og tårer. Nok er nok, grensen er nådd. Jeg ser meg i speilet hver morgen og møter et ansikt bestående av nag og sinne. Fasaden kollapser. Oppdraget mislykkes. Tyskerne kommer. Berlinmuren faller. Det er over nå. Håp dør sist, og mitt er borte. Hun knelte for seg selv i speilet, og gjemte ansiktet bak bleke hender.

De løp mot huset hennes, og hadde ikke tenkt å stoppe. De var ikke mange, men flere trengtes ikke. Et lys hadde gått opp for dem, de hadde forstått. Vinduene ristet, dørklokka skrek og veggene var levende. Huset var omringet av omsorg, og hun slapp ikke unna.

Mer alene enn noen gang, så satt jeg der slik jeg pleide. Stille og alene. Plutselig, så sto de der. Alle tre. De satte seg ved min side, og de smilte. De smilte… til meg? «Hvor har du vært?! Hvorfor er du ikke på skolen?!» sa den ene stresset. Jeg forklarte. Jeg forklarte alt sammen. Det var igjen stille. Ingen sa noe, men ensomheten var borte. Rommet var varmt. Reaksjonene var ikke som forventet, forståelsen var overveldene. Masken revnet. Jeg smilte. Til meg selv, og til mine redningsmenn. Det var idyllisk, det var en drøm.

Endelig! Øynene hennes strålte!

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?