Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Catharina"

Gutt som røyker
Røyker

- Ikke vær redd, ba hun. Og det var det siste han hørte henne si. Det siste som hun sa som kunne oppfattes som ordentlige ord eller en setning. Det siste som var rettet mot ham.

Novella er skrevet av Rebecca

Offentlig og kvalitetssikret
Gutt som røyker
Røyker

Hun skrek da de tok henne med seg. Hun kalte dem sikkert mye stygt om han kjente henne rett. Hele tiden mens de snittet merkene sine inn i henne. Hele tiden mens de brente henne. Levende på et vis. På et annet ikke. Hun var mer halvdød enn levende, og mer halvdød enn død.

Selv ble han stående. På den samme flekken. Helt til de kom og tok han med seg. Han så henne aldri igjen. Han så heller aldri landet igjen. Det hendte han hørte henne. Den hviskende, myke stemmen hennes som var full av undertrykket redsel og disse ropene som han egentlig bare forestilte seg. Som han aldri egentlig hadde hørt henne rope. Men alt dette var i tankene hans. For hun var borte.

Og dem som var borte kom aldri tilbake.

De kalte henne Catty, selv om det var Catharina hun egentlig het.

Så lenge Catty kunne huske hadde tanten hennes arbeidet på barnehjemmet i utkanten av byen. Barnehjemmet lå slik til at det kunne sies om det at det var utenfor byen, men også at det var en del av fellesskapet der inne. Østover kunne man se byen i sitt utfold og vestover lå sjøen og noen lier som var preget av høstens farger. Tanta Marta hadde alltid arbeidet der. Selv om hun også jobbet på kontoret til Herr Hansen noen ganger i uken. Arbeidet på barnehjemmet var dårlig lønnet, men det var som om hun likte det. Som om hun trivdes. Catty trodde hun var den eneste. Hun klarte ikke forestille seg at andre kunne like å være foreldreløs.

Selv var hun oppvokst nærmere bryggen og foreldrene hennes hadde bare henne. Noe hadde likevel blitt for mye for dem, for de hadde begynt å krangle. Det var kanskje simpelt, men det hendte hun hadde håpet at de bare skulle la det ende der. Om de ønsket det, burde de bare la det bli med det det hadde blitt. Slik ble det aldri. De hadde visst tenkt å holde ut med hverandre. Til døden skilte dem ad. Hun kunne ikke nekte dem det. Nå var de på hver sin kant av landet. Faren i Tromsø og arbeidet. Mora i Kristiansand og besøkte en venninne.

Catty ble hjemme. Hun bodde sammen med tante Marta på barnehjemmet.

Blikkene deres var uklare å tyde. Noen trodde hun var en av dem, foreldreløs, andre hadde kanskje sett henne før eller hørt tante Marta snakke om henne. Ingen av blikkene var noe videre vennlig. Så de hadde noe til felles.

- Ikke bry deg med det, sa tante Marta, og ba henne få seg litt luft i stedet.

Catty fant ingen grunner til å la det være.

Ute var himmelen like klar som en sommerdag. Den var lysere enn den ville vært sommerstid, men sola var til gjengjeld nesten sterke. Det føltes i alle fall slik. Det lå en liten kulde i lufta som vitnet om at det snart ville bli vinter.

Området utenfor barnehjemmet var stort som hage å regne, men tatt i betraktning av alle barna som bodde her kunne den nok oppfattes som liten. Nå var de fleste inne og den store gressletten ble større og de få trærne høyere.

Ved den ene veggen stod det en konteiner klistret helt opp i panelet. Hun lå ikke merke til verken konteineren eller gutten med det mørke håret før hun skimtet dem i øyekroken og skvatt sammen. Mellom fingrene holdt han en røyk og røykpakken lå ved sida av ham.

De hadde ikke lov til å røyke. Verken ute eller inne. Ikke innenfor barnehjemsportene.

Hun la seg ikke bort i det. Hun var ikke egentlig en som brydde seg med det andre drev med. Derfor passerte hun ham hastig og tok runden rundt bygningene før hun smatt inn gjennom døra igjen.

Det ble til en slags vane. Hver gang hun kjente at hun ikke holdt ut med de andre mer, gikk hun ut. En runde om huset tilsvarte den tida det tok før tankene hennes lå seg til ro og følelsen av å ville gråte oppholdt.

Det hendte han satt der.

Aksel, het han. Han var ikke fra Norge, hadde tante Marta besvart spørsmålene hennes med. Palestiner. Han var så lys i huden og så såpass lite utenlandsk ut at Catty et øyeblikk betvilte det. Så fikk hun historien rett i fanget. Det var bare ledelsen ved barnehjemmet som kunne den. Utenat. Dette var en slik historie som folk hørte og kunne utenat, enten de ville eller.

Den natta hadde hun mareritt.

Hun skriker.

Aksel bråvåknet til mørket rundt ham. Ennå var det natt. Og pusten hans gikk som korte hiv mens hjertet slo hardt i brystet hans. Det var bare en drøm. En slags. Med en liten åpenbaring av virkelighet i seg. Han lå seg tilbake mot bolsteret i senga. Lå stille og ventet på at pulsen skulle roe seg.

Etter hvert vente øynene hans til seg mørket der. De ante konturene av noe annet enn veggen.

Et menneske.

Han så henne aldri helt klart. Han kunne aldri si for sikkert at det var henne. Likevel var han nesten sikker. Det var noe med måten hun strøk hånda gjennom det lyse håret. Måten hun støttet haka i den andre hånda. Stemmen hennes hadde han aldri hørt før. Han kunne ikke vitne for den. Likevel var han så sikker.

Hun måtte ha hørt ham rope i søvne.

- Ikke vær redd, ba hun. Den fremmede piken. Det var et annet språk enn det han hadde vokst opp med, men likevel var det noe likt med denne stemmen. Som ba ham ikke bekymre seg. Og han gjorde ikke det. Han var så livende redd. Når han våknet glohet med et rop på leppene. Nå roet han seg.

Han satte seg opp i senga. Strøk beina utfor sengekanten og ble sittende ved sida av henne. De satt så tett hverandre at armene deres ikke kom nærmere, men det han hvisket til henne var nesten som en hemmelighet. Den kunne ikke høres av hvem som helst. Derfor var det slik det måtte være.

Han fortalte. Om Palestina. Han fortalte så livaktig han kunne. Han hadde aldri vært flink med ord, men det hadde han aldri behøvd. Dette hadde han aldri fortalt noen før. Siden fortalte han henne om faren. Som hentet ham til Norge der han kom fra. Han kalte ham det styggeste ordet han kunne.

- Hva skjedde med faren din? Undret hun og kalte ham ikke ved hans rette navn. Det eneste navnet faren hans fortjente.

- Kreft, mumlet Aksel forbitret. – Han fortjente det. Det var han som sendte henne ned igjen – dit. Det var han som ikke ville ha henne mer. Onde mennesker fortjener ikke bedre. Han har aldri vært snill.

Han fortalte henne alt. Nesten alt.

Catty fortalte ham ikke at hun allerede visste. Hun slukte hver eneste detalj han uttalte. Det var hans versjon som var viktigst.

Da de endelig ble oppmerksom på omverdenen igjen, var det morgen. Utenfor falt årets første snøfnugg.

Cattys mor kom kjørende over glattisen. Hun klaget over at hun måtte ut og hente datteren helt i utkanten av byen. Og Catty fikk høre alle problemene hun måtte ha på vei hjem fra barnehjemmet. Hun svarte ikke på noe av det. Hun kunne ikke be mora holde munn, og orket ikke lyve.

Tante Marta hadde sagt hun kunne komme når hun lystet. Det var mye som skulle gjøres før jul, og barnehjemmet trengte alle hendene de kunne få. Catty hadde ment å gå. Hun hadde lovet både tante Marta og Aksel. Hun fikk hendene fulle selv.

Faren hadde kommet hjem med en ny begynnelse i kofferten. Det hadde aldri vært slikt et oppstyr før jula hjemme hos dem. Alt skulle de gjøre, som de aldri hadde rukket før. I løpet av de fire ukene skulle de bake, spise pinnekjøtt fire ganger – hver søndag i advent, pynte alle rommene, handle alle julegavene, vaske hele huset, rydde utenfor og plukke opp sneiper rundt terrassen. Det fantes ikke noen tid til fornøyelse i det som var ment å være fornøyelsene.

De ba til og med tante Marta hjem til dem julaften. Og overraskende nok takket hun ja. Catty hadde undret seg over hvorfor. Tante Marta gikk ikke rundt grøten. Catty fikk vite det med det samme tanten kom.

- Han har rømt, sa hun, uten at de andre hørte det. Hun tok en pause og Catty ventet. – Vi er redde for ham. Han er syk. Det – kreft, sa hun bare.

Catty gråt.

Hele tiden mens tante Marta kjørte henne ut til barnehjemmet. Hele tiden mens hun lette gjennom hele skogen. Uten hell. Det var nytteløst. Han kunne være hvor som helst. Han visste at de så etter ham. Det var enkelt å gjemme seg da.

Hun hadde lett forgjeves. Og gitt opp, da hun slunkent gikk tilbake mot barnehjemmet.

Noen grep henne i armen og hun føk rundt i forbauselsen. De dypmørke øynene som møtte hennes var på randen mellom lattermild og redd.

- Aksel, gispet hun i det samme åndedraget som hun hadde trukket overraskelsen inn med.

Han nikket. – Ikke her, ba han og gikk foran henne mot skogen.

Hun fulgte etter ham. Hun hadde ikke noen makt til å stanse ham.

Det tok dem ti minutter i det tempoet de gikk i ned mot sjøen. Det var mørkt, men øynene deres var på godfot med mørket den kvelden.

Hun konfronterte ham med det hun visste, og krevde en forklaring.

Han trakk på skuldrene, og satte seg på den nærmeste steinen. Pusten hans gikk tungt. – Det betydde ikke noe. Om du visste eller ikke. Det var ikke noe du kunne gjøre. Det som skjer det skjer. Du kan ikke helbrede noen, Catharina…

Han hadde aldri kalt henne Catty. Som om det var en hvem som helst hun var. Han fulgte ikke den stien alle andre hadde tråkket før ham. Catharina. Det lød som noe helt annet. En annen person. Og kanskje stemte det, for hun var ikke Catty når han lyttet eller snakket. Oppdagelsen gledet henne.

Men hun glemte ikke det hun mente var et svik fra hans side.

Fortvilelse og redsel og sinne føk om hverandre da hun forsøkte å la ham forstå at det hadde vært utilgivelig av ham ikke å si noe. Selv om forsøket var nytteløst, oppfattet han alvoret hennes.

Han hadde trukket opp en røyk fra pakken i jakkelomma. Nå tente han den.

- Du burde slett ikke røyke, formante hun.

Og for en gangs skyld lå hun seg bort i noen andres anliggender. Hun brydde seg.

Han reiste seg sakte i det ene øyeblikket.

I det neste favnet han henne inn i armene sine.

Dette var de fine øyeblikkene. Som hun aldri ville byttet bort.

Øyeblikket som fulgte var likevel det hun skulle komme til å huske aller best.

Han falt for øynene hennes. Seg litt for litt sammen foran henne. Til slutt sank han ned mot den fuktige bakken under dem. Hun klarte ikke å skrike engang. Hun sank ned på kne ved sida av ham. Ingen av dem enset kulden snøen brakte med seg. Hun turte nesten ikke røre ved ham. Smerten stod skrevet i ansiktet hans.

- Catharina, hvisket ham mellom sammenbitte tenner. Hun kastet et hjelpeløst blikk mot stien de kom fra. Så trakk hun ham opp slik at hodet hans ble liggende i fanget hennes.

Aksel hadde trodd han skulle være redd når dette øyeblikket kom. At han skulle være så redd for å gli bort, å mistet fortfeste til livet. Men han tok det med knusende ro. Han var ikke alene. Det var noen der som var enda mer redd enn ham.

Catty var livende redd.

Pusten hans var svak. Den var knapt merkbar mot hånden som hvilte mot brystet hans. Det siste åndedrettet var langsommere.

Da hvisket han, som om de to delte en hemmelighet: - Ikke vær redd.

Og det var det siste hun hørte ham si.

Idet han forlot henne gikk det en liten rykning gjennom kroppen hans, før han sank litt sammen i armene hennes. Fremdeles var han varm. Men han hadde vekta til en død. Og pusten hans var ikke mer.

Aksel var ikke mer.

Dem som var borte kom aldri tilbake.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?