Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Når hemmeligheten blir mørkere enn mørkest!"

ATV i regnet
Atv regn

Den tykke, hvite røyken legger seg rundt meg idet jeg slipper den ut. For hvert åndedrag jeg tar mister jeg mer og mer av meg selv. Jeg kjenner klumpen i brystkassen min vokse seg større og større.

Novella er skrevet av Marcus

Offentlig og kvalitetssikret
ATV i regnet
Atv regn

Øynene mine glor fjernt inn i veggen. Den knirker. Irriterende, tenker jeg. Irrelevant. Jeg har større ting å tenke på.

I det minste er den gamle skinnstolen med rødt skinn festet til putene komfortabel. Ligner i grunn en slik stol som mafiaer bruker på film. Jeg er lang ifra mafia. Jeg er noe helt annet. Jeg jobber alene.

Jeg overrasker meg selv ved å reise meg opp. Merker at hendene skjelver. Små perler av svette triller nedover tinningen min. det rister i lomma. Et øyeblikk tilhører jeg ikke denne verden. Et tusendels sekund tilhører jeg min egen lille verden. Brått blir jeg revet inn i den brutale virkeligheten hvor jeg har en dyp, mørk hemmelighet å forholde meg til.

Jeg griper etter telefonen som ringer i lomma. Det er Carlos. Faen! De har funnet det ut!

- Hallo? Svarer jeg passivt.

- Hei. Hvor er du? Svarer han kort.

- Hvordan det?

- Alle leter etter Jonas! Kommer du?

Noe tungt faller av skuldrene mine. Det er en slik lettelse at det ikke er til å slippe unna med et stort gisp etter luft.

- Er du der? Hører jeg Carlos si nervøst inn i telefonen.

Jeg kremter for å rense stemmen. Det funker ikke.

- Kommer! Sier jeg kort og enkelt for å skjule den skjelvende stemmen min.

- Flott! Vi er ved Dammen!

Samtalen ble brutt. Total stillhet. Jeg brukte å like slik stillhet. Ikke nå lenger. Nå kommer den snikende inn på meg. Omfavner meg med sine kalde hender. Trykker seg inntil seg og nekter å gi slipp. Det er denne stillheten som får tankene til å komme igjen som tomme ekko.

Stille kryper jeg ut av hytta mi. Den står foreløpig. Selv i dette været. Regnet høljer ustanselig ned. Skyggene sniker seg inn i hver krok, men blir jagd vekk for noen sekunder når et lyn flerrer opp himmelen.

Stien er liten, nesten usynlig. Perfekt for meg. ATV-en humper over haugene til jeg kommer til det åpne jordet. Der gir jeg flatt og kommer meg over på kort tid.

På turen har jeg prøvd å tenke ut en god forklaring på hvor jeg har vært, men kommer ikke på noen. Tankene svirrer for mye. Jeg prøver å stenge følelsene ute, uten å lykkes. Det har alltid vært så lett tidligere. Hvorfor har det forandret seg nå?

Jeg ser lyktene til letemannskapet. Svinger ATV-en inn på en tydelig provisorisk parkeringsplass. Jeg hører med en gang Carlos pesende stemme. Han er patetisk. Det har jeg alltid ment. Det er bare det at jeg må være venn med ham. Det er viktig for å ikke bli utsatt. Jeg er god på å fake kompis. Skremmende god!

- Hei. Trodde nesten du ikke kom.

- Du kjenner meg, jeg stiller. Sier jeg og blunker.

En politibil triller sakte forbi. Jeg kjenner blikkene brenne seg inn i nakken min.

Jeg er utsatt! Jeg burde ikke være her! Faen!

- Du er jo helt vekke i dag! Hører jeg Carlos rope idet han haler og drar meg med til siden. Jeg innser at politibilen har kommet seg langt ned i bakken. Enda viktigere: vekk fra meg!

En lommelykt blir slengt i armen min under et telt. En alt for stor gul regnfrakk. Venner av meg, eldre menn og kvinner i bygda, politifolk, alle haster av sted inn i skogen. Alt er så feil. Jeg skulle ønske jeg kunne ropt det ut. At alle tar feil.

Det kan jeg ikke! Jeg kan aldri fortelle noe!

Vi trasker gjennom tettvokst skog. Jeg risper opp hender og ansikt. Smertene opphører. Det er merkelig det. I slike situasjoner så stenger kroppen min ute alle følelser. Når jeg tenker meg om så har jeg svært få følelser i det hele tatt. Jeg er merkelig sånn.

En lysning. Desperate rop. Tiden holdt på å renne ut. Helikopteret vendte tilbake. Politiet begynner å trekke tilbake både sivile og offentlige tjenestemenn.

Carlos lener seg til en utstrakt gren. Ansiktet er blandet i et sammensurium av regn, skitt og salte tårer. Egentlig passer jeg ikke inn i slike situasjoner. Jeg føler meg utilpass. Til min fordel var hele scenarioet preget av kaos og trommende regn.

Enkelt og greit, jeg gikk bort, la en arm rundt ham, så gikk resten av seg selv. Jeg slapp å si noe som helst.

Hele veien hjem hang han over skulderen min. Jeg kunne ikke la være å beundre ham hvor patetisk menneskelig han var. Vi skiltes ved Dammen. Han gikk tuslende hjem til seg og sitt, jeg satte kursen ut mot ATV-en min. Den stod fint parkert hvor jeg hadde parkert den sist.

Selv om jeg var våt inn til huden. Kald. Frossen. Kunne jeg ikke stoppe. Jeg hadde et ærend igjen. Jeg måtte være sikker.

Fingrene er helt følelsesløse. Merkelig hvor maktesløs en føler seg når man mister kontroll på noe så enkelt som fingrene. Beina har begynt å skjelve.

Jeg stirrer stivt mot marken. Jeg smiler. Det er unormalt til å være meg? Er det dette man kaller å være glad? Jeg vet ikke.

Politiet har gitt opp søket. Siden de har gjennomsøkt hele marka, Dammen og skogen grundig, mistenker de nå noe kriminelt har skjedd. Dessverre har de ingen spor, ingen ledetråder, ingenting.

Dessverre for dem!

Med et kaldt blikk og et fast grep spar jeg siste lass med mold over den stille, umerkede og skjulte graven til Jonas.

Igjen sniker smilet seg over ansiktet mitt. Forundret over hvilke nye trekk ansiktet mitt har utviklet slenger jeg spaden bak på ATV-en.

Jeg tenker på morgendagen. Hvordan det blir på skolen. Alle kommer til å snakke om Jonas. Det kommer ikke til å bli en trist dag. En god dag. Alle får en sjanse. Ingen trenger til å frykte mer. Utenom én...

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?