Over skyene om dagen, under dem om natten.

Om natten kunne den slappe av en stund, spise litt. Og ikke minst; finne mat den kunne ta med seg hjem. Om den ble sliten? Nei. Dette var den vant til, og det tæret ikke noe særlig på kreftene.

Den elsket når vinden lekte med den. Da kunne den bare seile på vingene sine; liksom en ørn, bare mye større, og mye vakrere.

De siste dagene hadde vært tunge. Lite føde, til tross for mye leting. Det var ingen katastrofe, sånn sett. Den kunne godt gå i ukesvis, ja til og med månedsvis, uten mat.

Men den elsket å ha kroppen uthvilt, opplagt og full av energi. Da følte den seg så bra, som om den var uovervinnelig.

Det mørknet. Den kunne se det på skyene og lysforholdene. Herlig.

Den strakte litt på vingene, gledet seg til å finne noe å spise. Kjenne den herlige følelsen av å stupe ned mot bakken i full fart, for så å bråstoppe, svinge og fly opp igjen. Adrenalinrushet det gav var ubeskrivelig.

Den tittet ned mellom skyene, hodet først, forsikret seg om at det virkelig var mørkt. Så fløy den ned, like under skyene. Seilte rundt en stund, kjente på luftforskjellen, vennet seg til det. Den begynte å speide nedover, begynte å bli småsulten. Litt irritert.

Den fikk øye på en åker. En stor og tørr hveteåker.

Tenkte at, her kan det vel ikke være noe annet enn mennesker, og de er ikke her nå, ikke når det er mørkt.

Men, den bestemte seg likevel for å ta en rask titt, og begynte å fly i srikel over åkeren.

Øynene, de store øynene, fulle av visdom og erfaringer samlet gjennom massevis av år, lette intenst.

En liten bevegelse, en hale som smatt inn bak en kornplante, noe som kunne tyde på liv.

Lette i åkeren for rundt en halvtime, da den var i ferd med å gi opp.

Det var da den plutselig så noe. En liten, hvit klump som pilte av gårde på små føtter, midt i åkeren.

Den fløy noen meter lengre opp i lufta, og litt lengre unna. Hele tiden holdt den dette hvite med blikket.

Så, som en rakett endret den retning. Foldet vingene inn mot kroppen, stupte i svimlende fart ned mot det den nå hdde funnet ut var en mus, liksom en missil. Raskere og raskere, med blikket festet målrettet på den hvite musen. Mat.

Musen løp alt den maktet, prøvde desperat å komme seg bort.

Bort, vekk. Vekk fra dette store, dette som jaget den, ønsket å spise den.

Musa løp, løp, løp og løp, men måtte snart innse at dette ikke gikk.

Den var overlegen, dette var bare en liten mus.

Idet den er rundt fem meter fra musen, åpner den munnen, gjør seg klar til å sette inn skjebnestøtet.

En meter unna maten.

Musa bråstopper, snur på stedet, åpner munnen...

Og spiser dragen.