Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Aldri mer farfar og meg"

Trist jente
Trist jente

Den sorte rullgardinen er trukket for det store vinduet som vanligvis lyser opp det hvite rommet. Veggene i rommet er bare, med kun et bilde av en savnet farfar på veggen over sengen i hjørnet og en leselampe under bildet igjen. Rommet er nyoppusset, og det pleide ofte være besøk i dette rommet.

Novella er skrevet av Ingvild

Offentlig og kvalitetssikret
Trist jente
Trist jente

Døra i værelset er malt i en kremfarget tone. Dørkarmen er hvit og dørhndtaket knirker når du drar i det. Det første man ser når man kommer inn gjennom døra, er det hvite skrivebordet med det ovale sminkespeilet som lener seg opp mot veggen. På skrivebordet pleide det stå neglelakker i friske, glade farger, leksebøker og hårbørster. I hjørnet til høyre for døra står et halvtslitt, lite klesskap. Dørene er åpne og klær ligger på gulvet og samler støv. De venter på bli puttet i klesskapet igjen. Det er også en svart sovesofa i rommet. En slik man kan dra ut slik at den blir dobbelt så stor, og dyner og puter åpenbarer seg magisk når man drar den ut. Både gutter og jenter har sovet på denne sovesofaen mange ganger, men det er lenge siden den har blitt trukket ut nå. Sovesofaen står foran det tildekkede vinduet, og hvis man drar sofaen frem, kan man se at noe av sofaryggen har blitt bleket av sola til en gråbrun farge gjennom det store vinduet. Utenom klærne er det ikke noe rot i rommet. Bøkene står fint i bokhylla som er lagd i tre. Det står til venstre for skrivebordet og det rager høyt over sovesofaen. Rettetenger og andre jentesaker er pent ryddet bort i en eske og satt opp klesskapet.

På sengen sitter det ei jente. Sengen har svarte sprinkler, og jenta valgte den selv fra Ikea-katalogen. Madrassen hun sitter på er av det dyre slaget. Hun sier det til alle som herjer for mye i senga hennes, i håp om at de skal gi seg. Hver gang hun rører seg former den seg etter kroppen hennes, akkurat som madrasser gjør på reklamer. Hun har brukt senga mye i det siste. Det rosa dynetrekket med prinsesser står fint til rosene i kinnene hennes. Håret hennes er brunt og langt, med store bølger. Det ellers så fine, ordnede håret er tuggete. Ansiktstrekkene hennes er pene og hun ser nydelig ut. Men i det siste har hun følt seg langt fra nydelig.

 

Hun sitter i senga med ryggen mot skrivebordet. Hun sitter iført bare en enkel svart genser som hun har brukt litt for mange ganger. Alle de stilige klærne ligger på gulvet. Beina hennes er gjemt i dyna. Hun stirrer mot det svart-hvite, firkantede bildet av farfaren hennes som hennes mor har satt inn i en brun ramme og hengt opp på veggen over skrivelampen. Hver gang hun legger seg om kvelden pleier hun se på dette bildet, før hun så ber en liten bønn. Av og til ber hun om at farfaren hennes har det bra, andre ganger ber hun om at det skal slutte å gjøre så vondt. Hun vet ikke helt hvem hun ber til, men hun føler at det blir bedre når hun har gjort det for da har hun liksom prøvd å gjøre noe. Hver gang denne jenta våkner ser hun også dette bildet. Noen ganger smiler hun, andre ganger gråter hun litt. Alt etter hva dette lille bildet fremkaller av minner i hodet hennes. Farfaren hennes hadde brune store briller på den tiden bildet ble tatt. Han har slike briller som farfedre ofte har. Munnen hans smiler ikke, men øynene gjør det. I øynene ser hun hvor glad han var i alle rundt seg. Han var særlig glad i henne. Hun var hans lille yndling, hun fikk alltid det siste dropset og den største klemmen. Det banker på. Jenta sier ingenting, men dra åpnes allikevel. Dørhndtaket knirker. Det er moren hennes. Anna?, sier moren forsiktig til jenta som sitter så urørlig i senga. Middagen er ferdig, sier moren hennes lavt. Moren vet at jenta hennes hørte det selv om hun ikke svarer. Moren står der litt til, i håp om at datteren hennes skal si noe. Dette gjør hun hver dag. Hver dag venter moren til Anna på at Anna skal si noe, bare noe så normalt som "OK". Det er lenge siden datteren hennes har sagt "OK". Det er lenge siden hun har hørt jenta si synge eller le. Det er lenge siden hun har hørt Anna si noe som helst. Men det er ikke lenge siden hun hørte Anna gråte. For hun har grått mye den siste tiden. Hun gråter ofte hver kveld. Hun har grått helt siden den dagen hun skjønte at det aldri kom til bli farfar og hun lenger.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?