Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Dødens årstid"

Sorg (colorbox.com)
Sorg

Det gikk ikke fremover og desember hadde kommet. Snøen hadde ikke vist seg enda, men det skulle den snart. Den tredje dagen i desember kjente hun at døden var nær, hun hadde ikke vært oppe av sengen denne dagen. Smertene hadde hun aldri kjent sånn før, de var helt ubeskrivelige.

Novella er skrevet av Liv-Christine

Offentlig og kvalitetssikret
Sorg (colorbox.com)
Sorg

Det nærmet seg dødens årstid, høsten. Mørket begynte å trenge seg på, over alt. En fargeeksplosjon i rødt, gult, brunt og oransje. Høstens farger. Fuglene skulle nå fly til varmere land, sørover. For så å trekke tilbake når sommeren var på vei. Grålig himmel i et tåkelandskap av farger som lyste opp mot himmelen. Høsten var nå på vei, den triste og mørke årstiden. Samtidig som høsten også er en stemningsfull og idyllisk årstid med måneskinn som lyser opp for menneskene på deres vei. Trærne vugget i takt utenfor, regnet trommet ned i store plask og lagde en harmonisk melodi av regn og trær i ett.

Hun kunne se skyggene utenfor, skremmende. Mørket kunne romme så mye, og var faktisk litt inspirerende. Der hun satt i sengen sin og beundret den nye årstiden som nå var på vei utenfor hennes eget vindu. Jenta som satt der var annerledes, ikke helt som alle andre. Diagnosen hun hadde fått for ett år siden, skremte henne.

Hver dag var hun redd for å dø, for denne sykdommen tok knekken på henne. De uendelige smertene hun hadde hver eneste dag, gjorde at hun trengte mye smertestillende. Som igjen gjorde at hun ble slapp og ikke orket å gjøre så mye. Hver eneste dag rullet den dagen hun fikk vite diagnosen gjennom hodet hennes, som på et filmlerret der hun så seg selv. Tankene hennes begynte å gå tilbake til den dagen, som skulle forandre livet hennes:

En helt vanlig dag, hadde hun hatt. Som vanlig hadde hun vært på skolen og var nå nettopp kommet hjem igjen. For en ukes tid siden hadde hun kjent seg dårlig, og dratt til legen fordi hun hadde verkende ledd og muskler i hele kroppen. Legen hadde tatt blodprøver av henne, og sa at hvis det var noe så skulle han ta kontakt med dem igjen. Jenta visste ikke da at livet hennes skulle forandres, at hun var dødssyk og kanskje ikke ville leve frem til hun fylte atten år neste sommer. Dagene gikk og hun hørte ikke noe mer fra legen sin, men det skulle hun snart.

Det hadde nettopp ringt inn og alle hadde satt seg på plassene sine inkludert henne selv. Da fikk hun en melding fra moren, som sa at hun sto med bilen i skolegården og ventet på henne. Klumpen i magen hennes vokste seg bare større og større. Læreren hadde sett ansiktsutrykket hennes når hun fikk meldingen og mimet at hun kunne gå. Langsomt gikk hun ut i gangen og mot døren som førte henne ut i skolegården, der moren sto og ventet på henne. Den grønne Toyotaen var ikke vanskelig å legge merke til.

Moren hadde røde øyne som om hun hadde grått. Ansiktet var nesten kritthvitt og hun hadde en dyp rynke i pannen. Noe måtte ha skjedd, men akkurat da kunne hun ikke tenke seg til hva. Da ordene til moren kom, slo fortvilelsen over henne. ?Altså, stammet moren.. Legen har funnet noe, og vi må dra dit med en gang.? Det kom som et sjokk, og klumpen i magen hadde ikke akkurat blitt mindre nå. Snart var de på sykehuset, der hun skulle få beskjeden. Moren parkerte bilen i stillhet på en av de ledige plassene.

Nå hadde de kommet fram, og det var bare trappene som gjensto. Det var en kraftanstrengelse og komme seg opp trappene men tilslutt var de oppe der de skulle. En lege møtte dem, han hadde tårer i øynene. ?Dette kan komme til å bli vanskelig for deg, men jeg fant noe i blodprøven din.?

?Prøven viste at du har en alvorlig krefttype som angriper cellene i kroppen? sa legen med skjelvende stemme.? Akkurat nå ville hun bare bort, spurte ut av sykehuset og løpe så langt hun kunne. Det kunne hun ikke, for hun var fanget her i denne hvite betongbygningen.

Hun kjente tårene renne nedover kinnene i frustrasjon. Den dagen ville alltid ligge friskt i minnet. For det var den dagen, mandag morgen hun ble dødsdømt. Hun ville kanskje ikke leve til neste sommer og måtte leve livet sitt nå. Det var så forferdelig urettferdig at hun, Anniken bare 17 år var dømt til å dø. Legen hadde sagt at hun kanskje ikke ville leve til hun fylte atten år neste sommer. Hun hadde levd litt lenger enn sommeren nå. Høsten var jo på vei, men hun kjente at det bare ble verre og verre for hver eneste dag som gikk. Smertene var helt grusomme og hun visste at det nærmet seg slutten. Hvor lenge det var igjen visste hun ikke.

Håret hennes, det vakre røde og bølgete håret hennes var nå borte. Kurene hadde ødelagt det, fjernet det med all sin styrke. Nå hadde hun ikke sitt vakre hår mer, og hun følte seg så uendelig naken. Ingenting å gjemme seg bak, hun savnet det. Hun følte seg så annerledes, ingen andre på 17 år hun kjente hadde en kreftdiagnose. Mange ganger skulle hun ønske at det var noen andre, men hun ville egentlig ikke at noen skulle gå gjennom dette smertehelvetet. Jenta følte seg ubrukelig og skrøpelig. Orket nesten ikke gjøre noen ting lengre.

Oktober kom og gikk, det var november nå. Slutten nærmet seg med stormskritt, hun kjente det langt inn i marg og bein. Snart kom høsten til å favne om henne, og ta henne med. Hvor hen? Tankene begynte å flyte rundt litt igjen, tenkte på den store sorgen familien og vennene kom til å få den dagen hun døde. Hvordan kom de til å takle det? Det visste hun ikke. Nå var det bare en måned igjen til jul, men hun visste innerst inne at hun ikke ville leve til da. Hun hadde hvert fall levd livet så godt hun kunne, hadde fått oppfylt mange drømmer og gjorde det hun elsket mest. Selv om hun var dømt til å dø, ga hun ikke opp.

Dagene gikk, og hun visste at denne måneden ville bli hennes siste. Så denne dagen 24. november feiret hun jul på forskudd med sin familie og sine nærmeste venner. En hyggelig kveld, heldigvis litt bedre enn dagene før. En smertefri kveld med god mat, gaver og hygge. De hadde samlet seg rundt det store bordet i stua. Spiste middag sammen, kanskje den siste.

Familien var samlet rundt sengen hennes. Anniken ble svakere og svakere nå. Hjertet begynte og slå saktere, pusten saknet av. Ansiktet bleknet litt, før hun sovnet stille inn. Den tapre jenta som hadde kjempet i over ett år var ikke med dem lengre. Det store motet, viljen til å leve. En fantastisk jente var nå borte. Nå kom det regndrypp ned fra skyene som om de gråt for henne. Paradis hadde tatt i mot nok en sjel, og høsten favnet om jenta med sine armer. Trærne raslet og vinden suste utenfor, hennes aller siste vindpust før englene tok henne med inn i den mørke evigheten.

Hvorfor er det sånn at:

Gud alltid henter de vakreste englene først?

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Er døden underholdning?
Hei og takk for spørsmål. Du lurer på om hva jeg mener om døden som underholdning og at du trenger hjelp til å få et svar. Jeg tenker at det ik...