Jeg har alltid hatet tannleger, og kommer alltid til å gjøre det. Hva har de for noe å gjøre inne i munnen min? Jeg klarer da fint å pusse og passe på tennene mine selv, selv om jeg nesten spyr hver gang tannkremsmaken treffer smakskjertlene på tunga mi.

Det har heller ikke hjulpet særlig mot redselen at da jeg var mindre var det en forferdelig skoletannlege som puttet disse rare verktøyene sine så langt ned i halsen på meg at jeg måtte brekke meg, reise meg opp fra stolen, og nesten kaste opp på stolen som jeg satt i. Og jeg liker heller ikke denne grusomme lampa som er over meg, som lyser så sterkt at jeg begynner å grine hver gang jeg bare åpner et øye. Men siden jeg er så redd hver gang jeg får satt meg ned i stolen, som jeg kan vedde på at mange mennesker har spydd på, kan lampa kanskje være litt snill også. Jeg får jo lyst til å grine bare jeg setter meg i spystolen, og da kan jeg jo si, viss tannlegen spør om hvorfor jeg sitter og griner i spystolen, at grunnen til tårene er lampa. Men tårene er der rett og slett på grunn av tannlegen selv.

Jeg har ganske ofte klart å unngå å reise til tannlegen. Får jeg en innkalling i posten, kaster jeg den viss ikke mamma har sett den. Viss hun har sett den, finner jeg en annen utvei. Enten å plutselig bli veldig sjuk, eller å si (viss tannlegetimen er i skoletiden) at vi har en veldig viktig prøve som jeg ? dessverre ? må ta.

En dag får jeg en innkalling til tannlegetime. Denne gangen er det vanskelig å finne en unnskyldning for ikke å dra til tannlegen. Mamma har sett brevet, og timen er på en onsdag ettermiddag. Jeg må ta den. Jeg må ta tannlegetimen. Jeg er nervøs, og er sikker på at jeg kommer mer død enn levende ut igjen. Kanskje jeg til og med dør der inne. Kanskje jeg dør i spystolen med lampa lysende som en sol på meg og en tannlege, en morder, står der med en sonde full av blod stukket opp i ganen på meg. En gang var det en pasient som døde der inne, for tannlegen hadde puttet noe farlig i bedøvelsessprøyta. Det ble rettssak, men tannlegen slapp lett unna, og forsatte å jobbe. Ifølge mamma var dette bare en stor misforståelse. Aldri i livet at en tannlege prøvde å drepe en pasient. Det er vel bare jeg som tror at han mente å drepe pasienten sin. Jeg tror han var lei av alt maset, og tenkte at det å drepe virket morsomt. Han sitter vel sikkert med en plan for timen min også.

Så er dagen der. Tannlegetimedagen min. Dødsdagen min. Jeg står utenfor tannlegeklinikken. Verden står stille i sekundet jeg griper tak i døra som går inn til venterommet. Jeg kjenner lukta av tannlege i det jeg går inn i det lille venterommet. Hjertet mitt banker, hamrer. Svettedråper pipler frem i panna mi. Jeg setter meg ned i en stol og prøver å slappe av. Tenker at jeg kommer til å sitte her på venterommet ganske lenge, da plutselig navnet mitt blir ropt opp. Det er nå timen min er. Det er nå jeg skal gå inn i tannlegekontoret og aldri komme levende ut igjen. Jeg kommer til å besvime før jeg får sett meg, deise rett i bakken, rett foran tannlegen. Men jeg klarer å konsentrere meg, puste inn, puste ut. Jeg går inn. Tør ikke se på tannlegen, men kjenner blikket hans mot meg. Jeg setter meg ned i stolen. Ser rett frem, da lampa skrur seg på, og den første tåren kommer trillende på kinnet mitt.

Nå tenker du sikkert at dette går bra, tannlegen er jo ikke farlig. Tannlegen er sikkert bare en gammel, tjukk og koselig mann med et stort hvitt smil som sier at tennene mine ser ut som en rekke med diamanter, og frykten min for tannleger går vekk, jeg får en liten sprettball i gave fordi jeg var så flink, og alle lever lykkelig sine dager. Men. Det er nettopp dette som IKKE SKJER! Jeg vet at jeg kanskje tok i litt da jeg sa at tannlegen kom til å drepe meg, men jeg tror at tannleger har veldig lyst til å drepe. Tror du meg ikke? Du burde det. Den spisse sonden ligger der på en grønn serviett. Rød av blod.