Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Verden i et åndedrag"

Livet i et åndedrag (Colorbox)
Livet i et åndedrag

Jeg ser hele verden nedunder meg: mennesker, hus, kontorbygninger og biler. Der rett under meg ser jeg en mann. Det er en helt vanlig mann, han ser ut som andre menn, med ett unntak: Denne mannen har bare ett øre.

Novella er skrevet av Ingvild

Livet i et åndedrag (Colorbox)
Livet i et åndedrag

Mannen gikk alene langs gata, han hev en flaske han holdt i hånden, rett inn i den harde murveggen. Den knuste i tusen knas, en klissete rød væske rant ut. Han satte seg ned på knærne og begynte å gråte mens han plukket opp glassbitene. Han skar seg, og blodet blandet seg med den røde væsken, man så ikke forskjellen. Plutselig løp han fort bortover veien.

Øynene mine følger den enørede mannen helt til han løper forbi et par. Øynene mine fester seg på dem: en ung mann i grå frakk og en kvinne, sannsynligvis moren hans, i rutete kåpe.

Mannen med det ene øret gikk bort til de to, sa noe og hjalp den gamle damen inn i bilen før han gikk til den andre siden og satte seg inn i den lange, lysegrå limousinen. Sønnen hennes ble stående igjen på fortauet. Bilen tok en brå sving, og jeg kunne banne på at jeg hørte at damen skrek høyt, mens hun ble klemt opp mot vinduet og øynene sprengte.

Jeg kjenner at vinden fanger håret mitt. Og jeg ser at vinduene suser forbi. Jeg ser en liten gutt.

Han stod alene for seg i et hjørne han hadde små krystaller under øynene, de trillet nedover til de ble sugd inn i munnen hans. Han ser rundt seg, hodet hans går febrilsk fra den ene siden til den andre. Til slutt lukker han øynene, setter seg ned på huk. Det er mange personer som går forbi, de ser bekymret på han, men ingen stopper. Det holder på å bli mørkt, og ut av et smug kommer det en full dame som henger på en mann. Mannen har en stor hund i bånd. "Hvorfor har du med deg hunden" sier dama mens hun snubler i de høye skoene. "Beskyttelse" svarer mannen. De ler. Gutten reiser seg opp mens han tenker "Mamma – endelig!". Det eneste sporet han nå har etter krystallene er to våte bukseknær. Han går mot paret. Hunden ser den lille gutten og knurrer. Mannen ser den lille gutten og sier til hunden "Gå og ta den skumle mannen." mens han løsner hunden. Hunden løper mot den lille gutten, han skriker. Hunden glefser og får tak i øret hans. Guttens krystaller kom ikke tilbake, han bare løp.

Jeg får en uggen følelse i magen.

Der fra gatehjørnet kom en mann med ett øre. Han var kledd opp som om han skulle på en halloweenfest. Med en kappe og svarte klær og en skarp kniv, som skinte i lyset fra gatelampen som gjorde den mørke høstkvelden mindre mørk. Det kom en dame som også skulle på halloweenfest, så det ut som, hun var helt blek med en hvite kjole. Han gjorde en sakte bevegelse og tok kappen over hodet hennes og gjorde en kjapp og uanstrengt håndbevegelse før han gikk videre mens damens hvite kjole ble sakte rødere. Og hun hadde nok vunnet kostymekonkurransen hvis det hadde vært en der hun lå. Mannen gikk fortere, og snart var han borte i mørket med den blodige kniven.

Jeg snur hodet til venstre, jeg kjenner at tårene renner nedover kinnet mitt.

Der inne i et smug var det en mann, en enøret mann, mannen bar på en liten baby, hun gråt, men mannen løftet henne opp mot den tidlige vårsolen og kilte henne under haken, og hun begynte å le. Han kysset henne på hennes lille knappenese før han gikk inn i et hus, med røde roser hengende ut av vinduet.

Jeg får et lite smil om munnen, men så husker jeg hvor jeg er og ser håpefullt bort på et blått hus med en grønn dør og håper jeg kan se henne en siste gang.

Det begynte å dale lette snøflak ned fra himmelen, og ut av det blå huset kom det nå et lite jentebarn med en mann. Hun lo og løp rundt hagen med tungen ut og prøvde å fange snøfnugg med tungen. Mannen kommer og tar henne og løfter henne opp mot den tidlige vintersola. Hun ler og tar hånden sin og rufser han i håret og lar hånden gli nedover hodet, ingenting stopper hånden hennes. Det er bare glatt helt ned til skulderen. Så kom hun seg ut av mannens armer, og de startet en snøballkrig.

Mannen der nede ser opp på meg med et bedende blikk. Jeg er kvalm, jeg kjenner at oppkasten trenger seg opp gjennom halsen. Jeg kaster opp og får det rett i ansiktet, og håret mitt blir klisset og stinkete. Jeg klarer ikke å holde meg: Jeg skrek. Jeg tenker over alt dette igjen og igjen helt til jeg blir ør i hodet, så ser jeg det dette er mine minner! Alle mennene er meg. Nei, stopp roper jeg høyt. Bakken kommer nærmere og nærmere. Til slutt treffer jeg den. Den harde, svartgrå asfalten er røff mot den myke huden min, den skraper mot den siden av hodet der jeg mangler det ene øret. Jeg hører at folk rundt meg skriker. Til slutt hører jeg lyden av en sykebil før alt blir svart.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?