Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Sterk – tross alt"

Sterk - tross alt (Colorbox)
Sterk - tross alt

De salte bølgene slo inn i veggen under bergknausen som strakte seg ut over det mørke havdypet. Nye bølger gjorde et forsøk på å bore seg igjennom, men måtte gi opp mot det harde berget. Linda lå på magen helt ut på kanten med hodet hvilende på armene og brydde seg ikke en døyt om at moren hennes helt sikkert hadde flydd i taket om hun hadde sett henne nå.

Novella er skrevet av Lena

Sterk - tross alt (Colorbox)
Sterk - tross alt

Linda flyttet seg ikke uansett. Her ville hun ligge å stirre tomt på bølgene, hele resten av dagen. Helst for alltid. Linda hvilte blikket ned i det mørke langt under henne og på vannmassene som igjen gjorde nok et nytteløst forsøk på å knuse bergveggen. Linda misunte dem. Hun ville også være en fri bølge uten en eneste bekymring i hele verden. Bare duve i sval vind uten skole, uten de morderiske blikkene til Cecilie og jentegjengen hennes. Uten baksnakk eller ondsinnede kommentarer. Linda svelget den store svarte klumpen som lå og lurte nede i halsen. Hun lukket øynene og lot til slutt vær å kjempe mot tårene som presset på. Stille rant det to små striper nedover kinnene hennes og la seg i våte dammer på bergknausen.

Den høye skingrende lyden, som plutselig ulte ut av lommen hennes, fikk henne nesten til å skvette over kanten ned i bølgehavet. Linda hikstet og kjente hjertet dundre vilt i brystet hennes. Skjult nummer, selvfølgelig. Linda bet seg i leppa og nølte før hun trykket på avslå. Mobilen sluttet å vibrere og Linda sank sammen. Hun måtte holde seg hardt fast for å ikke skvette like høyt som sist, da telefonen satte i å mase for andre gang. Hva er det de vil nå da? Linda snudde seg nervøst rundt, som å forsikre seg om at de ikke sto bak henne, og kjente at hjertet truet med å hoppe ut av halsen. Skjelvende snudde hun seg mot displayet og godtok samtalen. Høye skjærende latterbrøl fikk henne til å miste telefonen så den deiset ned i svaberget. Latteren stilnet og ble til små fnis i bakgrunnen. En annen stemme overtok snakkingen. Stemmen Linda altfor godt visste hvem tilhørte. Klassens mest populære og, helt klart, minst sympatiske jente, Cecilie.

- Hei hei, så fint at du endelig kunne svare! Kom det fra den andre enden i en smørblid, litt for tilgjort, stemme. Linda grøsset og plukket opp Nokia-en, men lot være å si noe. Cecilie hadde nok ikke ventet på noe svar fra henne heller for hun fortsatte samtalen like smørblidt.

- Uansett, vi ringte for å spørre om du kunne gjøre oss en liten tjeneste.. Cecilie gjorde en liten pause før hun fortsatte.

- Du vet, til fredag skal vi levere inn den store norskstilen som vi har fått utlevert, også lurte.. Linda kunne høre at hun hadde problemer med å holde maska.

- Så lurte vi på om du hadde vært så snill og hjelpsom og kanskje hjelpe oss litt med den? Linda kunne se dem for seg, der de satt tett sammen rundt Cecilie med ondskapsfulle glis. Hjelpe oss litt ja, særlig. Linda var ikke dum, hun skjønte såpass. Hun kremtet forsiktig for at de ikke skulle høre hvor redd hun var.

- Nei, jeg vet ikke helt. Jeg..

- Så klart skal du hjelpe til! Ellers skal du få angre, ditt innpåslitne englebarn! Den blide stemmen var borte og byttet ut med en hvesende truing som selv ville fått Hitler til å tie. Linda svelget og mumlet et eller annet uforståelig.

- Snakk så jeg skjønner hva du sier! Gjør du som vi har sagt, eller er du hypp på juling igjen, hæ? Vil du vi skal mose det lille ekle fregne-trynet ditt så selv ikke mora di kjenner deg igjen?

Linda klynket lydløst og skalv som en våt og kald hundevalp. Nå klarte de visst ikke å holde igjen latteren som slukte henne akkurat som et glupskt rovdyr sluker et bytte. Linda hørte nå at de var flere enn hun hadde trodd. Både lys jentelatter og dyp guttelatter kunne høres ut gjennom høyttaleren.

Nokia-en smalt inn i ei forvridd bjørk og bitene regnet ned rundt røttene. Sånn endte altså livet til den mobilen, hardt og brutalt. Endelig stille, bare bølgeplask mot bergvegg. Linda lukket øynene sakte igjen og trakk inn pusten i små hikst. Hvorfor gjorde de sånne ting? Hva hadde hun egentlig gjort dem? De var populære og pene, hadde søtt smil og klinkekule-øyne rammet inn av en stor lys hårmanke som la seg i perfekte lokker over skuldrene. Hvorfor måtte de ødelegge hennes liv da?

Før sommerferien var slutt, hadde alt vært fint. Hun og Tonje hadde løpt om kapp i bare føtter nedover veien mot stranda. De hadde ligget på teppet og solt seg, snakket om alt mulig, delt hemmeligheter, spist kjeks og drukket hjemmelaget saft og ledd så mye at det sprutet klissete saft og kjekssmuler til alle kanter. Det var da, men så, etter at de hadde begynt på ungdomsskolen i midten av august, hadde de plutselig begynt å oppføre seg anderledes mot henne. Gitt henne blikk, drepende blikk, og trukket seg mer og mer bort fra henne. Frosset henne utenfor sirkelen. Og hvor var det blitt av Tonje? Jo, hun hadde begynt å henge med Cecilie. Litt etter litt ble Tonje forandret til en av dem. Like usympatisk og kald. Og hemmelighetene som hun hadde betrodd Tonje, var plutselig ikke så hemmelige lenger. Som å tenne på en tørr gressplen. Hvem hun likte, hva hun syntes om Cecilie, og resten av følelsene hennes ble spredt rundt i alle retninger.

Det var først i starten av september at de virkelige grusomhetene hadde begynt. De stygge kommentarene, «.. du er så innpåsliten hele tida.» , «..Åh er det mulig å være så barnslig da!» eller «..hun har forandra seg så fælt!» også himling med øynene. Eller hva med alle kallenavnene. Frege-tryne, igla, englebarnet, skolelyset, også videre. Det var helt ubeskrivelig forferdelig alt sammen. At ikke en eneste av lærerne en gang visste at hun hun ikke hadde noen venner, gjorde så hun fikk lyst til å gi opp alt sammen. Litt etter litt hadde de brutt ned selvtilliten hennes til støv.

Så var det alle sms-ene og de lite hyggelige telefonsamtalene. Trusler og stygge kommentarer som minnet henne på hvor stygg og hvor lite verdt hun var. De hadde fått det som de ville, ødelagt for henne, tatt vekk alt hun brydde seg om. Rast sammen tunnelen foran henne så det var umulig å kunne se lyset. Uansett hva hun gjorde, hva hun sa, hvordan hun sa det, hva hun hadde på seg, hvordan hun gikk, til og med hvordan hun blunket. Alt måtte de se på med forstørrelsesglassene sine og sette en rød tydelig strek under hver minste lille feil, uansett.

Linda lukket opp øynene og lot blikket gli over restene av hva som en gang hadde vært en Nokia. Et sted mellom knust glass og batterideler lå SIM-kortet å lyste helt uskadet. Det var akkurat som den så på henne og sa at «snart vil jeg være på plass i en ny kropp og du vil fortsette å motta flere meldinger». Linda gnisset tennene mot hverandre og angrep den glisende lille plastbiten røsket den opp fra bakken og knakk den tvers av. Skal vi vedde, mumlet hun, stirret på den knekte biten i håndflaten og blåste dem ut i bølgene.

- Her er det du gjemmer deg ja, Linda snudde seg og så rett inn i Cecilies kalde øyne. Men hun var ikke alene. Hele gjengen fra den forferdelige telefonsamtalen, sto nå tett rett ovenfor henne og gliste.

- Så, skriver du de stilene for oss da eller? Cecilie flirte hånlig og la armene i kors. Linda svarte ikke.

- Nei vel, så du sier altså at du ikke har lyst? Stakkar vesle deg, kan jo ikke jukse! Huff og huff.. Cecilie lagde et tilgjort medfølende blikk med trutmunn og dådyrøyne. Linda kjente varmen spre seg i ansiktet og slo blikket ned. Aldri om de skulle få det som de ville. Hun måtte skifte taktikk om hun ikke ville se ut som et fat lyserød kjøttdeig. Cecilies overdrevne grimase skiftet til en iskald maske. Hun snudde seg og nikket kort mot de klengende hyenene bak henne.

- Sånn, nok snakk, gi drittungen hva hun fortjener, og gjør det grundig, sånn at hun kanskje husker at man ikke tuller med oss! Hun snudde seg tilbake til Linda igjen, skakket litt på hodet og hevet øyenbrynene. Linda gløttet opp på gjengen som sto farlig nær. Harde spottende blikk fulgte hver bevegelse hun gjorde. Helt bakerst i mengden, på omtrent ti stykker, fikk hun øye på Eivind. Linda hevet øynene. Han skilte seg egentlig litt ut fra de andre på en eller annen måte hun ikke kunne forklare. Litt tilbaketrukken kanskje? To av guttene gikk fram fra gjengen og gliste ekkelt til henne. Linda grøsset og knyttet nevene. Et

kort blikk bak ryggen fortalte henne at hun satt hardt fast.

Kanskje hun bare skulle lene seg bakover og stupe ned i havdypet? Det var ikke en løsning på problemer, hadde hun blitt fortalt. Det var feigt. Linda var ikke feig, bare veldig sliten og litt lei av livet. Men hun skulle ikke vippes av pinnen på grunn av noen oppblåste drittslengere. Nei, mer skulle til før hun gav etter. Linda rettet seg opp og sendte et mørkt blikk mot de to guttene hun tidligere hadde kjent som vennene sine. I et sekund så de usikre ut da de møtte blikket hennes. Feige var de. Feige små drittunger som gjorde så godt de kunne for å prøve å skjule det.

- Dere er bare en gjeng feige drittsekker! Det bare ploppet ut av henne. Guttene stoppet og stirret på henne i ren forbauselse.

- Ja, feige er dere! Hører dere det, kjempefeige! Linda ante ikke hvor hun fikk motet fra. Det var akkurat som det var noen andre enn hun selv som sto her, på kanten av bergknausen og stirret sine verste fiender rett i øynene.

- Nå har jeg gått i lang tid og tatt i mot all dritten dere, helt uten grunn, har slengt etter meg!Men nå er jeg møkka lei. Dag etter dag uten å ense at jeg også har et liv som alle dere andre. Feige er dere! Og særlig du Cecilie, Linda stirret så hardt hun orket inn i de vidåpne øynene hennes. Alt fosset ut, hvordan hun hadde hatt det, hvordan det hadde vært å få høre, hver eneste dag, hvor stygg og mislykka hun var. Til sist, som en avluting, ga hun den måpende gjengen foran henne fingeren. Stakk den godt fram og understreket at hun dreit i alle trusler. Hun var ikke redd.

Stillheten la seg over bergknausen som et usynlig slør. Linda brydde seg ikke om at hun nå, om bare få strakser, ville ligge most som gele nede på havets bunn. Hun hadde endelig fått sagt det hun hadde stengt inne i så lang tid. Guttene trakk seg nølende et halvt skritt tilbake og gløttet forsiktig bort på Cecilie som fortsatt så ganske paff ut. De snudde seg mot hverandre heiste på skuldrene og trasket likegyldig tilbake i mengden. Cecilie ble stående urørlig en stund til før hun himlet med øynene.

- Seriøst, tror du at du kommer deg ut av det her bare sånn med det første? Cecilie fnyste og fortsatte.

- Du er så barnslig! Men nå skal du få, ekle lille fregne-tryne, at du våger å si sånne ting mot meg! Øynene svartnet igjen og Cecilie knyttet neven klar til et hardt slag. Linda knep igjen øynene og gjorde seg klar for smertene.

- Rører du så mye som et hårstrå på Linda skal jeg sørge for at du får en våt, uhyggelig død, snerret en stemme foran henne. Linda løftet blikket varsomt og fikk se noe hun aldri skulle komme til å glemme. Rett foran henne sto Eivind og skulte sint på Cecilie som lot hånda gli sakte nedover siden. Ansiktsfargen bleknet til blenda-hvitt og for første gang på lenge kunne Linda skimte frykt og redsel bak Cecilies ellers så ufølsomme maske. Øynene ble røde og hun viste at det var like før hun brast ut i gråt. Bak henne kunne Linda til sin glede se at gjengen sakte løste seg opp og begynte på veien ned fra bergknausen. Cecilie snudde seg og åpnet munnen, men lukket den fort igjen.

- Nå var du plutselig ikke så tøff lenger, eller hva? Eivind satte hendene i siden og smilte til Linda. Hun smilte takknemlig tilbake og kjente rødfargen bre seg i kinnene. Akkurat da så det ut som om Cecilie helst ville være et helt annet sted enn her. Hun prøvde seg på en hånlig latter, men det ble mer en forvridd grimase.

- Stikk Cecilie, du har gjort nok nå. Eivind trengte ikke be henne flere ganger. I et fornærmet fnys, som kunne minne om noe en rev ville ha sagt etter at han hadde tapt mot en hareunge, snudde hun på hælen og jogget raskt nedover etter de andre.

- Ikke bry deg om dem, Linda, de vet ikke hva de gjør, han smilte og Linda gav ham en klem.

- Takk, Eivind, mumlet hun, du er ikke så feig som jeg trodde.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?