Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Priviligert"

gutt
Gutt

Ingen kunne se meg der jeg lå. Da hørte jeg noen komme gående. Jeg kunne ikke se hvem det var, men jeg hørte at de snakket lavmælt sammen. Plutselig ble navnet mitt nevnt, og videre hørte jeg at de sa: ?Skal vi si det til han? Noen burde fortelle han det.?

Novellen er skrevet av Hege

gutt
Gutt

Jeg kjente det snørte seg i halsen, og jeg fikk en klump i magen, men samtidig ble jeg fryktelig nysgjerrig. Hva kunne det være jeg burde vite?

Jeg skjønte at det måtte være mamma og pappa. Jeg hørte det på den lyse, pipete stemmen til moren min, og den vennlige, trygge stemmen til pappa. Jeg fikk lyst til å reise meg å spørre hva det var, men hørte på tonefallene at det ikke var særlig passende. Det var flaks at jeg hadde trynet ned bak den store sandhaugen akkurat når de kom. Jeg skulle nemlig gi sauene mat, men snublet i en stein som lå på bakken. Jeg reiste meg opp og gjorde meg ferdig med matingen. Sauene brekte og kastet seg over maten.

Mens jeg gikk over gårdsplassen på vei mot huset, tenkte jeg over hvor priviligert jeg faktisk var. Jeg bodde på en stor, flott gård med en mor, far, fire søsken og mange dyr. De fleste i klassen bor i leiligheter og små hus, noen få har til og med skilte foreldre. Jo, jeg var virkelig priviligert!

Jeg stod ved siden av mamma og pappa utenfor gymsalen på skolen. Jeg hadde på meg finstasen og var klar for avskjedsfest! Det var ei jente i klassen som skulle flytte, så lærere og foreldre har arrangert avskjedsfest. Jeg gledet meg som bare det, jeg elsker klassefester, og det er ikke særlig mange av dem. Når jeg kom inn var den lille gymsalen fullstappet av mennesker. Jeg så flere av folkene i klassen sammen med sine foreldre. Og jeg la merke til hvor like de var, i forhold til meg og mine foreldre. Jeg tenkte ikke særlig mer over det, helt uvitende om at snart ville jeg få en kommentar som ville endre livet mitt drastisk.

- Hvor er dine foreldre da? spurte Joakim, en i klassen litt senere på kvelden.

- Der! sa jeg, og pekte.

- Hæ? Du ligner jo ikke på dem en plass! han sa det i en spydig tone. Jeg fikk en rar, kvalmende følelse, og gikk inn på toalettet. Jeg stirret på meg selv i speilet. De blågrå øynene stirret tilbake på meg, og jeg måtte si meg enig med Joakim, jeg ligner ikke i det hele tatt. Jeg ligner ikke på søsknene mine heller, men de ligner på mamma og pappa. Vel, skulle jeg være ærlig synes jeg at det var litt urettferdig?

- Hva er det? Er det noe galt? mamma stirret på meg ved frokostbordet neste dag. Festen forrige kveld hadde endt opp på toalettet. Av en eller annen grunn orket jeg ikke gå ut til de andre. Jeg ante ikke hvorfor, jeg følte meg bare så nedfor, og det gjør jeg enda.

- Hvorfor ligner jeg ikke på deg og pappa? Mari og de gjør jo det! Mamma ble litt rød i fjeset, og så ned. Mamma ser på pappa, og pappa nikker. Hun åpner sakte munnen, og det hun sier får meg til å fryse til is. Jeg kjenner hjertet banke fort, og tårene veller opp i øynene. Hun prøver å trøste meg, men stemmen hennes er helt fjern. Pappa legger en hånd rundt nakken min, men jeg reiser meg bare. Jeg skyver stolen så hardt bakover at den velter, alle ved bordet stirrer forskrekket på meg, men jeg bare løper. Jeg løper ut av huset, stopper ikke før jeg når den lille innsjøen med de høye trærne. Jeg faller ned under et av dem, og salte tårer siler nedover kinnene mine. Jeg tenker på hva mamma hadde sagt: - Vel, vi er ikke dine ekte foreldre! Du er et adoptivbarn. Foreldrene dine gav deg bort når du ble født. Men vi ser jo selvfølgelig på deg som vår egen sønn! ?Adoptivbarn?, ordet klinget ekkelt inni hodet mitt. Hva skulle det hjelpe for liksom? Hva var vitsen med å si det? Jeg så ned på de nye, blå dongeribuksene mine, som med ett ikke var så fine lenger. De var en bursdagsgave fra søsknene mine, de hadde spleiset. Visste de at jeg ikke var deres ekte bror? Var det bare jeg som danset på en rosa sky og trodde at alt var helt tipp topp? Til og med vennene mine hadde skjønt det, at jeg var et adoptivbarn?

Plutselig slo en ny tanke ned i meg; hvem var mine biologiske foreldre? Jeg ble brått nysgjerrig, tørket tårene og løp hjem. Jeg løp inn i stua uten å så mye som tørke av meg på beina. I sofaen satt adoptivforeldrene mine og pratet.

- He? begynte faren min.

- Hvem er mine biologiske foreldre? spurte jeg.

- Du, vi må prate om dette først!

- Nei, jeg har rett til å vite hvem de er!

- Du kan ikke ha kontakt med dem før du fyller 18 uansett!

- Kjenner jeg dem?

- NÅ SETTER DU DEG NED! ropte pappa, og jeg satte meg øyeblikkelig ned. Jeg begynte å gråte. Og mamma la en arm rundt meg.

- Hvorfor har dere ikke sagt noe? hulket jeg.

- Vi visste at du ville ble oppskaket?

- Jeg overhørte samtalen deres. Mamma og pappa så forvirret på hverandre: - Hvilken samtale?

- Ute på gårdsplassen. Jeg skulle mate sauene, så hørte jeg dere prate om at noen måtte fortelle meg noe! Var det dette?

- Åja? Ja, det var nok det.

Dagene gikk sakte. Forholdet mellom meg og familien er annerledes. Jeg føler ikke lenger at jeg passer inn. På skolen klarer jeg ikke konsentrere meg, og vennene mine blir skjøvet lenger og lenger bort fra meg.

Det føles liksom som om livet går fra hverandre?

En dag jeg var i fjøset og koste med den nyfødte kalven, hørte jeg mamma og pappa utenfor. Jeg hørte bare biter av det de sa, men det var nok til å skjønne at det var meg de snakket om; - Selvmord? karakterene synker? ser venner sjeldent? Og noen ting til som jeg ikke fikk med meg. Det var andre gangen jeg hadde overhørt dem. Jeg ble irritert, og kremtet høyt så de skulle høre at jeg var her. Og rett etter stod de i døren.

- Vi? vi visste ikke at? stammet mamma.

- Jeg skjønte det.

- Mamma satte seg ved siden av meg, og pappa sank ned på huk etter hvert han også.

- Du skjønner det, at vi er veldig, veldig glad i deg! Like glad i deg som vi er i Mari, Helene og de andre barna våres. De ser på deg som en kjempegod bror, og de har alltid visst at du ikke er deres ekte bror. Men allikevel har de aldri behandlet deg annerledes.

Tårene strømmet nedover kinnene mine, og jeg klemte mamma, etterfulgt av at jeg klemte pappa.

- Unnskyld, hvisket jeg.

Og fra den dagen av lærte jeg, at det å sette pris på det man har, er mye viktigere enn å gå rundt å klage over det man ikke har. Jeg har en familie som er glad i meg, venner og et flott hjem. Hva mer kan man be om?

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?