Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Vårt paradis"

trist jente
Trist jente

?Amanda!? ?Amanda!! Hent en kopp te til meg! Nå!? Jeg kunne godt høre moren min rope fra 2. etasjen. Jeg lå under dyna i senga si, på rommet, i 3. etasje. Det var til sammen 4. etasjer, og man gikk inn i 1. etasje. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å komme med en kopp te til mamma. Jeg visste hva som ville skje hvis hun ikke gjorde det.

Novellen er skrevet av Vårin

Offentlig og kvalitetssikret
trist jente
Trist jente

Jeg klarte å stå opp av senga, gikk ned trappa til 2. etasje, gjennom en liten gang, og inn på kjøkkenet. Jeg satte på tevannet, og ventet. Mens jeg ventet, kom den eldste storebroren min, Jim, inn på kjøkkenet. Han levde sitt eget liv, i en liten leilighet, enda han bare var 17 år. Han var nesten aldri hjemme, han dro ut på byen, med sine såkalte kompiser. Han kom hjem om han ikke hadde penger, eller var sulten. Så mye fikk vi se til han. Han spurte hvordan det gikk, mens han åpnet kjøleskapet, og tok ut en cola. Jeg sa at det gikk akkurat som før, så spurte jeg om hva han drev med for tiden. Han sa at han jobbet med ?sånne småjobber og sånt? som han sa det selv. Han dro raskt ut av kjøkkenet og ut av huset.

Tevannet var ferdig, og jeg måtte dra med det til mamma. Jeg tok en tekopp på et brett og gikk til henne med det i stua. ?vær så god, mor? sa jeg, og hun sa ingenting, hun sa bare at jeg måtte stikke. Det gjorde jeg. Jeg gikk sakte opp trappa til 3. etasje, og inn på rommet til søsteren min. Hun satt ved skrivebordet, og tydeligvis gjorde hun lekser. Enda det var lørdag og fri! Hun var tvillingsøsteren min, og vi var egentlig ganske like. Hun het Allie. Amanda og Allie. Vi var født med 10 minutters mellomrom, og det skjedde for 15 år siden. Vi hadde alltid vært bestevenner, og holdt i lag, uansett hva som skjedde. Jeg spurte hvorfor hun gjorde lekser på en lørdag. ?Jeg liker det, uansett har vi snart tentamen!? svarte hun, ?Jeg skjønner bare ikke hvordan du kan være så flink til alt, og jeg ingenting? sa jeg. ?Amanda, du er da flink til en hel del ting!? Akkurat da kom den yngste storebroren min inn på rommet til Allie.

Han var bare ett år eldre enn oss, han het Joakim, og han brukte å være med Allie og meg ofte, og han var ulik andre gutter. Kanskje det var fordi han var homofil. Han hadde kun fortalt det til Allie og meg. Han var modig og utrolig grei. Han spurte om vi ble med på butikken. Vi ble med, hentet penger, gikk ned til 1. etasje, også ut. Det var mai, flott vær og det var ganske varmt i forhold til mai og være! Jeg ELSKET sommeren. Det var det beste jeg visste. Vi hadde så vidt gått ut av porten til hage vår, før mamma ropte på oss. ?Hvor har dere tenkt dere?!? ropte hun. Broren min svarte at vi skulle gå til butikken. ?Det skal dere aldeles ikke! Kom dere for helvette inn igjen!! Nå!? ropte mamma.

Vi gjorde som hun sa, og gikk inn. Hun møtte oss i 2. etasje, og tok av seg den ene inneskoen hun hadde på, og tok den over hodet. Det var tydelig hva hun skulle gjøre. Joakim, Allie og meg sto på en rad foran mamma. Alle var helt stille, og jeg sto nesten fast i bakken med føttene. Hun slo meg med skoen sin. På det høyre kinnet mitt. Det gjorde vondt, men jeg sa ingenting. Jeg var vant. Så var det Allie sin tur, og hun fikk et slag samme sted som meg. Også Joakim sin tur. Han fikk to ekstra slag på kinnet. ?Det skulle ikke vært lov! Din jævla homo!? Dette skjedde hver gang vi gjorde noe som hun ikke ville. Joakim, Allie og jeg sprang opp på rommet mitt. Jeg hatet moren min. Faren min døde for to år siden, i en bilulykke. Det var han som betydde aller mest for meg. Også ble han plutselig borte. Han hadde alltid kjørt forsiktig. Den teite sjåføren som kjørte i den andre bilen. Han døde også. Han kjørte i fylla. Alle var selvfølgelig lei seg, og jeg var det enda. Mamma så ut til å ha kommet over det veldig fort, for hun hadde en annen kjæreste nå, Roger. Han var like slem som mamma.

Etter en stund, når vi hadde vært på rommet mitt, og vært helt stille alle sammen, sa Allie plutselig: ?Vi må gjøre noe! Vi kan ikke la dette skje igjen. Eller vil dere at det skal fortsette? Hun slår oss jo hele tiden. Uansett hva vi gjør!? Joakim sa at han selvfølgelig ikke ville at det skulle skje igjen, men at mamma skulle ha fått straff. ?Mener du at vi skal gå til barnevernet eller politiet?? spurte jeg. ?Ja, det kan jo være en mulighet.? sa Joakim. ?Eller så kan vi si det til lærerne da! De skal jo bry seg, også kommer de sikkert til å skjønne og tro oss når vi viser dem noen av blåmerkene. Tror dere ikke?? sa Allie. Vi sa oss enig, og bestemte å si det til lærerne på skolen på mandag.

Når vi hadde sittet på rommet mitt, en liten stund, kom mamma brasende inn. Jeg var usikker på om hun hadde hørt det vi hadde snakket om, men hun så på oss, lenge. Hun sparket Joakim i leggen. Det var så fælt å se på. Jeg tålte det bare ikke. Det hadde skjedd så mange ganger, oppgjennom årene. Jeg sprang ned trappene, så fort hadde jeg aldri sprunget før. Tydeligvis sprang Allie og Joakim etter. Jeg hørte skritt etter meg, men fortsatte og springe. Visste ikke om det var mamma eller søsknene mine. Jeg sprang ut av hagen, ut på veien, i den lille byen vi bodde i. Det var kun store, flotte hus og hager her i nabolaget. Alle familiene var perfekte. Ikke min. Familien min var absolutt ikke perfekt. Jeg fortsatte og springe, mens tårene strømmet på, nedover kinnene mine. ?Vent, Amanda!? hørte jeg bak meg, det hørtes ut som Allie. Jeg sprang helt ned til en park i byen. Der var det en stor gressplen som man kunne sole seg på eller bare slappe av og spise der. Jeg la meg ned på gressplenen, og Joakim og Allie hadde sprunget etter meg og de la seg ned de også. Der lå vi, de tre søsknene som ble slått av moren sin.

?Tenk om det fantes en plass i verden der alt var helt perfekt. Et paradis, der det bare var en fin strand, palmer, hengekøyer og man kunne ligge der i en evighet og høre bølgene skvulpe, og kjenne den varme vinden. Der man kunne glemme alt og ikke minst mamma, og det fantes bare snille mennesker og deg Joakim, deg Allie og meg.? Sa jeg. Jeg drømte meg bort en stund. Når jeg kom til meg selv igjen, så det ut som om Allie og Joakim også hadde drømt seg bort. De lå og så opp på himmelen. ?Det er vår verden, ingen kan ta den ifra oss, så lenge vi drømmer om den.? sa Allie. Vi var alle enige, og bestemte oss for å drømme litt til. Vi lå der i nesten en time, før det ble kjøligere. Vi gikk til en bygning som barnevernet hadde kontor på. Vi var litt nervøse, men vi måtte si det til noen. Det var Joakim som tok mest ansvar og vi fikk prate med noen der inne på kontoret. Vi fortalte alt hva som hadde skjedd, og de sa at de skulle gjøre noe med det med en gang. Vi var jo vitne til hverandre!

Mamma ble etter hvert fratatt omsorgsretten for Joakim, Allie og meg, og Jim også, men han klarte seg jo alene. Vi flyttet til en fosterfamilie, og vi stortrivdes der. Vi ble tatt vare på, og ikke minst; så ble vi ALDRI slått. Nå kaller jeg fosterforeldrene mine for mamma og pappa, og de har ett barn fra før av, som jeg også kaller lillesøster. Vi har det kjempe bra. Joakim, Allie og jeg har fortsatt og drømt om vårt paradis. Vi har faktisk tegnet det, sånn som vi vil at det skal være. Vårt paradis som vi lagde selv, er - og blir vårs, ingen andres, og ingen kan ta det fra oss.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?