Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Tomrommet"

Jente tenker
Jente tenker

Det var noe som manglet. Manglet inne i meg. Skulle tro det var en stor del av meg som hadde blitt revet ut av kroppen min. Det føltes så tomt med den ilende smerte av en del som ikke var der lenger. Tomrommet.

Novella er skrevet av Caroline

Offentlig og kvalitetssikret
Jente tenker
Jente tenker

Tomrommet som var en følelse som var igjen etter å ha mistet en venn. Det er til å grine av men jeg gjør det ikke fordi da blir jeg bare sett på som svak. En svak person som ikke hadde noe bedre å si enn unnskyld for at det skjedde? Hva annet skulle jeg sagt? Jeg kommer ikke på noe, men ingenting hadde vært godt nok uansett. Selv om jeg hadde forandret meg var det ikke mye uansett, bare litt. Alle forandrer seg vel? Ting forandrer seg. Man møter personer som fikk mer og mer betydning i livet, andre ikke. Ting ble liksom annerledes, litt for fort. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Ikke noe kan endres. Ikke nå. Det er for sent, uansett hvor lyst jeg ville det skulle fungere.

 

Det er som om den delen av meg ble knust i flere hundretusen bitte små biter som var av glass og som om jeg tråkket på det. Det gjorde så vondt. Det gjør vondt! Jeg kjenner tårene trille. Fordi det store puslespillet blir mindre. En bit av gangen. Revet vekk fra meg, fra det vi hadde. Det blir bare minner som har hendt og som ikke skjer igjen.

 

Det hendte i februar. Det var fortsatt veldig mye snø ute. Så mye at vi kunne drukne av det, helt sant. Ting begynte å bli uklare. Hva skjedde mellom oss? Eller hva dreiv jeg med? Svaret er lett; Jeg ble mer opptatt av han jeg hadde fått, enn hun jeg hadde. Det var jo ikke meningen. Hva hadde du gjort om du var veldig betatt av en person, da? Spør jeg deg.

 

Jeg angrer. Angrer på at jeg tydeligvis var så ?annerledes? enn det jeg var før men jeg kunne ikke noe for det. Det var sånn jeg var, sånn jeg er! Savnet av henne svir som bare det. Akkurat som du får salt i et sår. Det svir det. Jeg hater det. Hater å tenke så mye på det, for jeg vil heller tenke på det jeg har og heller prøve å få det vennskapet vi hadde noenlunde tilbake. For det er ikke det samme uten henne uansett. Det å ha henne der, var så stort. Å ha en du kunne fortelle alt til uansett hva og ha full tillit til. Det var hun som mistet tilliten til meg fordi ting ble annerledes og jeg ble så ?forandra? som hun sa. Kan ikke ting bare bli helt greit mellom oss? Det er så synd det må være så vanskelig når vi vil orde opp men at det likevel må være så vanskelig. Det blir aldri det samme igjen.

 

?People always leave? - OTH

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?