Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Gutten i butikken"

Jente i butikk (colourbox.com)
Jente i butikk

I dag skal jeg bare ha brød og litt frukt. Jeg kan ha glemt det med vilje i går. Noe sier meg at jeg må komme hit hver dag. Jeg blir trekt mot butikken på en uforklarlig måte.

Novella er skrevet av Alise

Offentlig og kvalitetssikret
Jente i butikk (colourbox.com)
Jente i butikk

I det jeg nærmer meg inngangsdøren åpner den seg automatisk og den varme luften av en behagelig atmosfære treffer meg rett i ansiktet. Da stopper jeg opp et halvt sekund for å føle på det. Det minner meg om bestemors kjøkken når hun alltid hadde bakt noe før vi kom på besøk. Huset deres var gammelt og grått, men det føltes ikke slik. Det materielle betyr ikke noe når kjærligheten tar over i rommet. Det blir bare ubetydelige vegger. Det gamle stygge bildet som ingen bryr seg om eller ser på.

Jeg går sakte og kikker meg litt rundt på veg bort til brød-avdelingen. Later som om jeg ikke helt vet hva jeg trenger. Det er ingen her som vet at det eneste jeg mangler er brød og frukt. Skapene er fulle av frokostblandinger, forskjellige kjekstyper, sukker, mel, diverse middager i pose, ris, poteter, grønnsaker, muffinformer, ananas, krydder, grønnsaksbuljong, selskapshatter, kakao og melis. I kjøleskapet har jeg melk, rømme, leverpostei, makrell i tomat, ost, egg, rekesalat, majones, yoghurt, smør, syltetøy, reker og bacon slik at jeg klarer meg for en god stund. Derfor kan det være greit å handle forbruksvarer. Han kan ikke vite om jeg spiste opp brødet i går.

I dag kom jeg på et nytt triks mens jeg la planer. Hvis jeg kjøper noen øl kan det være han spør hva jeg skal. I så fall skal jeg svare at jeg bare vil ta meg en øl, men vet ikke helt hvem jeg vil drikke den sammen med. Så kan det hende han sier at han ikke har planer for kvelden og det høres godt ut med en øl. Tenk om det er slik vi kommer sammen. Jeg tror denne planen kommer til å virke. Ja, det tror jeg. Jeg legger sekspakningen i handlekorga mi og går videre bort mot brød-avdelingen. Jeg har også tenk på hvilken type brød han liker best. Når jeg finner ut av det, skal jeg bare kjøpe det brødet. Da vil han se at vi har noe til felles. Kanskje han starter en samtale om det. For å finne ut av det skal jeg kjøpe forskjellig brød hver dag. Når han scanner strekkoden vil ansiktsuttrykket hans røpe seg. Du ser om han rynker sammen øyenbryna, om bare en liten centimeter. Eller om han nikker på hodet, om bare en liten centimeter. Ansiktsuttrykket sier alt. Det er en styrke jeg har, det å lese ansiktsuttrykk. I går kunne jeg se at han ikke kan fordra loff. Det var svært tydelig. I tillegg så han mer sliten ut enn normalt. Han kan ha hatt en vanskelig dag. Jeg vurderte å spørre han om det, men vil ikke gå for fort frem. Det kan ødelegge alt. Jeg vil at noe skal bringe oss sammen. En tilfeldighet kanskje. Det skal i hvert fall komme naturlig, helt av seg selv.

Hvilket brød skal jeg teste i dag? Har jeg prøvd fullkornsbrød før? Det må være lenge siden i hvert fall, så jeg prøver det igjen i tilfelle han har endret smaken sin og plutselig begynt å like det. Når jeg var liten likte jeg ikke tomater, og nå er det noe av det beste jeg vet. Slik er det bare med noen ting. Det kan da være slik med brød også. Han er en person som spiser brød. Det har jeg funnet ut helt sikkert. For han liker ingen typer knekkebrød eller andre alternativer. Det fant jeg ut i oktober, ifølge notatboka mi. Det er viktig å holde styr på alt jeg oppdager. Slike detaljer kan innlede til en samtale en vakker dag. Vi må ha noe å snakke om en gang. Hvis jeg kjøper yndlingskjeksen hans tror jeg at han vil kommentere «dette er yndlingskjeksen min». Så sier jeg at det er min yndlingskjeks også, og slik begynner det. Det kan være brød, kjeks, pålegg eller snop. Det kan være alt egentlig, jeg må bare finne ut hva han liker.

Han har snakket til meg før. Hver dag sier han hei. Og så sier han hvor mye vekslepenger jeg får tilbake når han gir meg dem i hånden. Da passer jeg på å alltid komme borti hånden hans. Det er derfor jeg betaler med kontanter.

Nå mangler jeg bare litt frukt. På dette området har jeg testet ut det meste, så jeg tar bare en banan og to epler fordi jeg liker det selv. Jeg synes det smaker godt.

Kassen er nesten fire meter foran meg nå. Likevell må jeg bruke litt tid på vegen bort, for nå har jeg muligheten til å se på han. Jeg borer øynene mine mot ansiktet hans. Han ser litt nedover, så jeg kan kikke hvor mye jeg vil. Han merker det kanskje ikke uansett. Jeg stirrer på det runde hvite ansiktet. Håret hans er kanstanjebrunt og halvlangt. Øynene stikker litt innover i hodet og øyenbryna er akkurat passe tykke, men litt lengre enn det som er normalt. Smilet hans er sjarmerende. Det eneste som er negativt er at han har tannregulering. Men det skal han sikkert ikke ha så mye lenger. Han har jo hatt det i et år og tre måneder nå.

«Hei», sier han.

«Hei», sier jeg.

Stillhet.

«Du kan legge varene på båndet hvis du vil», sier han med en antydning av et smil.

Jeg smiler.

«Ja», sier jeg. «Det kan jeg godt».

Før jeg gjør det, beundrer jeg han enda litt til. Han sitter der så fint og venter på at jeg skal gi han varene. Det er nesten litt romantisk.

Så legger jeg varene på båndet uten å ta blikket fra han. Nå må jeg være ekstra oppmerksom. Han ser mot fiberbrødet som han straks skal ta tak i og scanne. Skeptisk? Ja, definitivt skeptisk. Han liker ikke fiberbrød heller. Typisk. Det er somregel det siste jeg prøver. Jeg legger sekspakningen på til slutt, slik at jeg er klar dersom han vil innlede samtalen. Nå har jeg tatt det første skrittet med å kjøpe ølen, slik at det er opp til han. Jeg kjenner nervøsiteten i magen når han scanner ølen. Nå åpner han munnen for å si noe. Jeg blir litt svimmel og må holde meg på kanten for å ikke falle. «103,50», sier han.

Jeg blir litt overrasket over at han ikke sa noe om ølen. Nå må jeg tenke positivt, se fremover og tenke på at jeg får en ny sjanse i morgen. Kampen er ikke tapt så lenge begge spillerene er med i spillet. Det går opp for meg at jeg bør finne frem lommeboken og betale. Jeg gjør det. Hånden hans kommer såvidt borti min i dag. For en skuffelse, det også. Dette var ingen bra dag. Han spør om jeg vil ha en pose, men det er egentlig ikke noe plaster på såret. Han spør alle kundene om det. Jeg sier ja og går for å ta varene oppi posen. Mens jeg tar dem oppi kommer søstera hans bort til han. De er veldig nære søsken. Det vet jeg, fordi hun kommer her ofte. Hun kysser han på kinnet, av og til på munnen også. Skulle ønske jeg hadde så godt forhold til mine søsken.

Så rart at jeg kom til å tenke på søsknene mine, for i det jeg åpner døra inn til leiligheten min sitter de der alle sammen. Mamma og pappa også. De ser alvorlige ut. Kanskje de vil at vi skal få et bedre forhold til hverandre, slik som han på butikken og hans søster.

«Det er noen vi vil du skal treffe», sier mamma. Hun har tårer i øynene. Dette må være viktig for henne forstår jeg. «Hun kan snakke med deg om forskjellige ting og høre på deg», legger hun til. Litt rart at hun skulle si noe sånn synes jeg. Jeg kan da snakke med mange mennesker som hører på meg hvis jeg vil. «Du må bo der en stund også», sier pappa. «Det kan jeg ikke», sier jeg. «Jeg kan ikke bo et annet sted. Denne leiligheten ligger så nærme butikken og sånn». Søstera mi bryter ut i en stormfull gråt. «Det er det eneste du gjør! Du har ikke noe liv utenom den jævla butikken. Og tror du ikke jeg vet hvorfor?!» Mamma gir henne et strengt blikk. «Etter du flyttet hit har du mistet alle vennene dine, vil ikke snakke med oss, du går ikke ut, du har ikke jobb og det eneste du gjør er å gå på butikken for å stirre på tenåringsgutten du aldri kommer til å få. Det har snart gått tre år for helvete!» Det strenge blikket til mamma hjalp tydeligvis ikke. «Det var ikke slik vi planla å gjøre dette», sier pappa til søstera mi.

Jeg har ikke helt klart å plukke opp poenget deres, men det bryr meg ikke så mye heller. Det blir best når de går, for da kan jeg skrive de nye erfaringene i notatboka mi. Jeg må skrive om øltrikset og at det ikke virket. «Kom, vi går». Mamma prøver å ta meg med ut. «Jeg skal ingen steder». Jeg må være bestemt. De kan ikke ødelegge alt for meg nå. «Vi har dessverre ikke noe valg, vennen. Hvis du ikke blir med oss nå, må vi få noen til å hente deg». «Nei», svarer jeg. «Jeg vil ikke at noen skal komme å hente meg. Nå må dere gå, jeg har mye å gjøre.» Pappa reiser seg opp og tar tak i armen min. «Du har ikke noe valg denne gang, jenta mi».

Han tar meg med ut i gangen. Han er så sterk. Jeg prøver å sprelle med armene mine og beina mine svikter helt. Likevell klarer han å dra meg med ut. «nei! Jeg vil ikke! Det er så mye å gjøre, jeg har ikke tid til dette». Det kommer ut i et skrik. Jeg må fokusere, men klarer det ikke. De bryr seg ikke om skrikene mine. Er det slik de vil at familien skal få et bedre forhold? Pappa klarer til slutt å sette meg inn i bilen. Jeg er sliten. Sliten av å skrike, sparke å slå. Jeg ser ut vinduet og tenker. De kjører meg bort. Akkurat nå vil jeg bare drømme om gutten i butikken. Hvis jeg skal være borte en stund kan jeg planlegge flere taktikker. Det er ikke så dumt å begynne med bryllupsplanene heller. Bare sånn i tilfelle det skulle skje en dag.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?